Att älska sin nästas kyrka som sin egen

Peter Halldorf (PH) tar utgangspunkt i at økumenikken kan tenkes å ha tre ulike sider: tidens økumenikk (kristnes strev gjennom 2000 år for å bli enige), rommets (når kristne fra ulike tradisjoner kommer sammen for å be, dele erfaringer, ha møter sammen) og den eksistensielle (våre bestrebelser for sammen å møte de avgjørende eksistensielle utfordringer i vår tid).

PH lytter ikke overraskende til ulike stemmer. Metropolitten J. Zizioulas: «spør de som forfølger de kristne i midt-østen hvilken kirke eller konfesjon de tilhører?» PH peker på hvordan den kristne enhet de facto realiseres gjennom forfølgelse og blod – martyriets økumenikk.

I det han fokuserer sitt økumeniske anliggende, siterer han også en koptisk klosterfader: «Vi må begynne å leve sammen i troens eneste og innerste vesen før vi kan bli enige om innholdet.»

Boken består så av to deler: I) – Manifest for enhet og II) – Et økumenisk perspektiv på Peterembetet. 

I den første delen står vitnesbyrdet i forgrunnen. Her gir PH leseren først et perspektiv på pinsevekkelsens største mirakel: forsoning og enhet mellom mennesker. Men den radikale enhetsvisjon ble ifølge PH snart svekket.

Så følger flere vitnesbyrd som bistår PH i sin økumeniske visjon, bl.a:

- En lærer og prest i Frankrike tar imot russiske flyktninger på 1920-tallet og åpner seg for skjønnheten i deres ortodokse gudstjeneste. Dette ledet til den internasjonale bønneuke for kristen enhet.

- Verdensbevegelsen Focolare - der enheten er den første plikten. «Der enheten finnes, der er Jesus!», skriver grunnleggeren. En bevegelse som kalte kirken til å gjenerobre evangeliets enkelhet og radikalitet.

PH setter sitt anliggende inn i denne konteksten: ”I en tid når skarpe grenser på nytt trekkes opp, når mange vil definere seg selv og hverandre ved hjelp av etiketter, så utfordres vi pånytt til en radikal økumenikk.”

Han understreker at økumenisk er man fremfor alt gjennom sin kjærlighet til de som finnes utenfor egen sammenheng. Dermed er bokens hovedanliggende angitt.

PH innser: ”Vi står overfor et fjell av vanskeligheter: alle tolkninger av Jesu forkynnelse som fortsatt gir næring til polemikken mellom kirker og kristne.” Han vil imidlertid nærme seg problemet direkte utfra Jesu ord: «Den som ikke er med mot oss, er med oss» og antyder veien ved å sitere Gunnel Vallquist som hevder at dette ordet bør ha forrang når vi opprettholder splittelsen gjennom vår ulike tolkninger.

Problemstillingen og ufordringen iflg. PH blir: ”Hvordan kan vi som tilhører de evangeliske kirkene, de lutherske, reformerte og de nyere frikirkene berikes av hele kirkens rike trosskatt samtidig med at den evangeliske arven tjener kirkens enhet?”

PH visiterer Luther og reformasjonen med interessante refleksjoner. Reformasjonen var dypt forankret i kirkens katolske arv og PH påpeker hvordan den Augsburgske bekjennelse bærer denne kontinuitetsbevisstheten. 

Når det gjelder frikirkeligheten peker PH på at dens identitet er utpreget profetisk – og motsvarer urkirkens munker! ”Men profetens oppgave er ikke å danne nye kirker. Når det skjer og vekkelsen organiserer seg i kirkesamfunn, risikerer den å stenge ute sine tilhengere fra bredden, høyden og dybden i kirkens rike trosskatt.” Både det profetiske og tradisjonen trengs. Han argumenterer: ”Tradisjonen er ikke noe tillegg til Bibelen, men utgjør inkarnasjonen av Skriften i kirkens liv. Frikirkene trenger å velge en fornyet overgivelse til den store kristne tradisjonen” – og han peker særlig på den rike arven fra den udelte kirke. 

PH tenker seg at dette må innebære en form for fellesskap med Roms biskop så vel som moderkirkene i den ortodokse kristenhet. Men er tydelig på at veien til enhet ikke går gjennom konvertering til hverandres kirker. 

Med tilslutning til bl.a. Maximos Bekjenneren viser han hvordan enhet har sin kilde i treenighetens mysterium. Jo mer vi trenger inn i denne hemmeligheten, desto vanskeligere blir det å holde ut å leve med splittelsen til våre brødre og søstre i den verdensvide kirke. 

Her er ellers visitter til Isak Syreren (kjærligheten til fienden er evangeliets skarpe brodd), Gregorius av Nyssa (motvirker tendenser til individualisme).

Slik skriver PH om splittelsen: ”Et sår – hos oss selv og hos den andre. Vi må streve etter å gå ut fra den andres erfaringer, tradisjon, teologi og horisont – gjøre oss til ett med den andre. Det stiller store krav til oppmerksom lytting - der all prestisje, ethvert behov for selvhevdelse og selvforsvar må forenes med Kristus på korset. Det trengs respekt for Ånden som blåser dit den vil og anvender hvem den vil når den vil. Selv hver kirke må dø bort fra sitt ego.”

En fruktbar økumenisk bestrebelse er å virke for kirkens enhet utfra den kirke og tradisjon vi ble døpt inn i. 

I den andre delen - ett ekumenisk perspektiv på Petrusämbetet - tar PH utgangspunkt i to brevsamlinger med 1800 års mellomrom. En fra biskop Ignatius (de apostoliske fedre) og Lewi Pethrus. Påfallende likheter finner PH når det gjelder deres engasjement for enheten. Ignatius understreker biskopen som enhetens garanti i menighetene - i tillegg til nattverdfeiringen. Lewi Pethrus, konstaterer PH, utøver enhetens embete gjennom sin person. Dette skjer i en tid der den svenske pinsebevegelsen står i fare for å falle fra hverandre.

Et eget Peterembete? PH påviser hvordan NT bevitner Peters ledende rolle blant apostlene. Samtidig som Peter er det fremste eksempel på en gjenreist synder. Embete er fullstendig fjernt fra menneskelig ære og makt. Han mener å finne Peter som arketypen for det institusjonelle lederskap i kirken. Paulus blir typen for et mer karismatisk lederskap og kan f.eks. i visse situasjoner gå utenom mer institusjonelle ordninger.

Om biskopen i den første kirkens tid får vi vite at han var opprinnelig den lokale leder av menigheten og at hans ansvar særlig var å våke over bekjennelsen av Jesus som Guds sønn. Og ellers støtte kollegaer i deres felles kamp med å gi sitt liv for hjorden. Hver biskop, så vel som samtlige biskoper sammen, sitter på Peters stol ifølge Cyprian. Først på 200-tallet begynner biskopene i Roma å henvise til Matt 16 for å begrunne sitt primat. 

Forfatteren tar tydelig avstand fra stedfortreder-tanken som etterhvert tillegges biskop eller pave - og han konstaterer at spørsmålet om Peterembetets legitimitet er og forblir det avgjørende kontroversielle tema på veien mot kirkens synlige enhet. Det gjelder både mellom protestanter og katolikker - og mellom katolikker og ortodokse. 

PH spør (retorisk?) om vi kan være enige om at Peter fikk et særlig kall av Kristus? ”At dette oppdrag i en viss utstrekning gjelder enhver forstander og biskop i kirken? At forstanderens/biskopens oppdrag er med sitt liv å bevare enheten omkring Kristus i den lokale menighet - og i fellesskapet mellom kirkene?” Dette kan i så fall bare utføres i kjærlighet til Kristus.

Bare slik kan vi snakke om et Peterembete på felles kristen grunn mener PH. Men siden blir det verre, medgir han: Hvis en biskop eller kirke mener å inneha dette embete på en unik måte så gjenstår det for den biskop eller kirke å vise det. 

PH har sannsynligvis sine søsken i den svenske pinsebevegelsen i sikte når han viser at Lewi Pethrus ble et middel til å holde bevegelsen sammen. Ikke bare hadde han den rollen biskoper generelt hadde i urkirken, men også den rolle som biskopen av Rom mer og mer kom til å få i den unge kristenheten. Lewi Pethrus var dermed egentlig også en pave!

Det siste ordet får likevel pave Frans – og det med engasjert tilslutning fra PH: «Jeg er ikke interessert i at evangelikale konverterer til katolisismen. Jeg vil at mennesker skal finne Kristus i sen egen menighet.» Paven taler om å konvergere mer enn å konvertere. PH om gjensidig å nærme seg hverandre i respekt og felles lydhørhet, uten holdninger hverken av underdanighet eller triumfalisme ” der sår kan leges og mistillit overvinnes.” Nøkkelen er kollegialitet - ikke primat. 

Alt for evangelisasjonens skyld, iflg. paven – og PH. Pave Frans: «Det handler Ikke bare om å få mer kunnskap om hverandre, men mer om å høste det som Ånden har sådd hos de andre, som også er tiltenkt å være en gave til oss.»

Utsikten for PH er denne:  

Før vi aner det kan vi dermed komme til å få se hvordan troende fra ulike kirkefamilier møtes omkring Herrens bord, fordi man i en ånd av gjensidig underordning erkjenner hverandres nådegaver i den kirke som per definisjon aldri kan være noe annet enn èn.

PHs budskap lar seg ikke helt enkelt innordne i den dogmatisk-teologiske samtale om økumeniske spørsmål. Så utgir boken/manifestet seg heller mer som et vitnesbyrd og et profetisk anliggende. Selv om PH rimeligvis etterlater en god del spørsmål ubesvart, er boken ikke desto mindre vesentlig ved at den går mot kjernen, mot mysteriet - og reflekterer en dyp lydhørhet for Jesu bønn: «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg.»

Hermed er en liten bok varmt anbefalt med stor og aktuell betydning!