Betraktninger på veien til reformasjonsjubileet i 2017. Del IX

Den som leser Luther, vil stadig treffe på avgjørelser, distinksjoner og motsetninger. Dette vil man ha lagt merke til flere ganger i de tidligere publiserte delene av denne serien. I alle disse tilfellene dreier det seg grunnleggende om å skjelne mellom det mennesker gjør, vil, tenker, og det Gud gjør, planlegger og vil. Her handler det ikke bare om et teologisk konsept; man kan forstå dette rett bare hvis man erkjenner og godtar at man i Ordet møter Den treenige Gud som person. Det er altså en hendelse der Gud er subjekt; han taler, handler og virker. Slik kan dette erkjennes i hans ord i Den hellige skrift, og gjennom Ordet skjer det. Derfor er det ikke tale om noen ekstra lære eller teknikk, men om det som skjer gjennom ord og sakrament i et menneskes samvittighet eller hjerte, i kirken, og også i den verden som er skapt og holdes oppe av Gud. Men hvis man forstår og behandler Den hellige skrift som tekster fra forgangne tider, vil man ikke erkjenne noe av denne virkningen. Da står man bare igjen med den døde bokstav. Til dette sier Luther i en preken: ”Ordene i Den hellige skrift blir behandlet på to måter: For det første av dem som ikke er sant troende, de som danner seg et eller annet bilde ved synet av bokstavene. For det andre av dem som til ingen nytte forsøker å fatte Ordet med menneskelig fornuft. Disse kan fortelle mye, mene de kjenner hele Bibelen, og likevel ikke ha den minste forståelse av en eneste tøddel i Skriften… For fornuften kan ikke engang forstå ordene i første kapittel (av Genesis)”. [1]

De vanligste og viktigste distinksjonene vil her bli satt opp. Her er det påfallende at de fleste av de oppførte tekstene stammer fra Luthers bordtaler. I disse vitner han enkelt og innstendig igjen og igjen om hva troens erfaring i omgang med Den hellige skrift er: 

1. Guds ord og menneskeord

For denne skjelningen finnes det mange belegg i de tidligere publiserte delene. De beror alle på den forutsetningen at Guds ord ikke kjennetegnes av menneskeord innenfor Skriften, men alene av Guds ord i Den hellige skrift (sola scriptura). Et bibelsk belegg for dette er Herrens tilrettevisning av Peter: ”Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: ’Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg’. Men Jesus snudde seg og sa til Peter: ’Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil’" (Matt 16, 22-23). Disippelen Peter kan ikke forstå hvordan Guds frelsesplan etter Skriften blir oppfylt når Herren varsler sin korsdød og oppstandelse. For død er for han som for ethvert menneske, ende og nederlag, ikke seier og evig liv hos Gud. I denne skjelningen mellom Guds ord og menneskeord ligger altså ved en dypere betraktning motsetningen mellom Guds allmakt og dødens allmakt. 

2. Lov og evangelium, ånd og bokstav

Denne skjelningen blir mange ganger begrunnet og avdekket i Skriften; den er bestemmende for Guds folks historie: ”For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus”(Joh 1,17) og for oppfyllelsen av løftet om Den nye pakt i Den gamle pakt (Jer 31,33; Esek 11,19; 36,26; Joel 3,1; 5. Mos 30, 6 o.a.) . I Den gamle pakt er loven skrevet på steintavler, i Den nye er den gitt ved Den hellige ånd i menneskers hjerter (2 Kor 3,3). ”Vi er jo ikke selv i stand til å tenke ut noe på egen hånd. Det er Gud som gjør oss i stand til det, han som også gjorde oss til tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende” (2 Kor 3, 5-6). Gjennom Jesus Kristus blir dette oppfylt: ”Så sa han til dem: ’Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene’. Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og han sa til dem: ’Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag;.....’”( Luk 24,44- 47). Hvordan lov og evangelium, henholdsvis bokstav og ånd virker i Guds ord, viser Luther under tre synspunkter: 

2.a Hva som er en teologs kompetanse og oppgave:

”En som vil være teolog, må være så utlært i Skriften at han for alle locus har sin solutio  quidquid opponi  potest, nempe distinctionem legis et euangelii [at han har en løsning for alle de problemer som han stundom må svare på, nemlig skjelningen mellom lov og evangelium]. Si hanc haberem perfecte [hvis jeg behersket dette fullkomment], ville jeg aldri mer bli sørgmodig. Derfor har den som griper det, seiret. Quidquid est in scriptura, vel est lex vel evangelium[alt som finnes i Skriften, er enten lov eller evangelium]; det andre står over det første, lex ad desperationem, euangelion ad salutem….[loven til fortvilelse, evangeliet til frelse).” [2]

2.b Bare Den hellige ånd forstår dette: 

Når evnen til å skjelne mellom lov og evangelium er betingelsen for å være teolog av yrke, følger straks neste ytring: ”Lex et euangelium. Non est homo, qui vivit in terris, qui sciat discernere inter legem et evangelium [Lov og evangelium. Det lever intet menneske på jorden som kan skjelne mellom lov og evangelium]. Når vi hører prekener, innbiller vi oss nok at vi forstår, men det mangler mye på det. Solus spiritus sanctus hoc scit [Den hellige ånd alene forstår det]. På fjellet kunne mannen Kristus heller ikke dette ita ut angelus cogebatur eum consolari [derfor måtte en engel trøste han]; og han var jo doktor, bekreftet av himmelen gjennom engelen. Jeg skulle kunne mene jeg forstod dette, siden jeg har skrevet så lenge og så mye, men når det gjelder den rette forståelse, uansett hvor mye jeg strekker meg, så faller jeg igjennom. Altså skal og må Gud alene være Den hellige mester.” [3]

2.c Djevelen forvrenger lov og evangelium:

I den tredje teksten er djevelen med i spillet: ”Om djevelen: Summa eius ars est (Hans høyeste kunst er] at han kan lage ex euangelio legem [lov ut av evangeliet]. Hanc distinctionem, si possem retinere [hvis jeg hadde kunnet holde fast på denne distinksjonen], ville jeg når som helst be han slikke meg bak  etiamsi peccassem, dicerem [også om jeg hadde syndet, ville jeg ha sagt dette]. Skal man av denne grunn fornekte evangeliet? På ingen måte. Sed cum disputo [Men når jeg begynner å diskutere] hva jeg har utelatt og hva jeg har gjort, så er jeg fortapt. Sed quando respondeo ex euangeli: Remissio peccatorum geht uber hin tune vici [Men når jeg svarer ut fra evangeliet: Tilgivelse av syndene går langt ut over dette, da har jeg seiret]. Hvis det derimot kommer an på noens adferd og virke, har djevelen vunnet nisi adsit Deus qui dicat: Quid? Si non fecissem […hvis ikke Gud står meg bi, og sier: Hva skal dette være for? Også når jeg ikke har gjort (det som loven krever)], så vil jeg likevel per remissionem peccatorum [ved syndenes forlatelse] bli salig. Sum enim baptisatus, communicatus etc….. [Jeg er jo døpt, har tatt imot nattverden etc….]. [4]

Når man tenker over disse utleggelsene, ser man: Her dreier det seg om noe som skjer gjennom Guds ord i et menneskes samvittighet og hjerte; det dreier seg om det som følger av dåpen; det som Den hellige ånd virker gjennom ord og sakrament skjer. I denne forstand har vi her ikke å gjøre med et undervisningsemne for teologiske eksperter, men om et lærestykke for enhver kristen som ikke står over, men under, Guds Ord i Den hellige skrift.

3. Lære og liv

”Læren , det er himmelen, livet, det er jorden” [5] —”Læren og livet skal man holde fra hverandre. Livet hos oss er ondt, slik det også er hos papistene. Derfor strider vi ikke om livet, men om læren. Wiklif og Huss har angrepet livet i pavedømmet. Jeg angriper ikke først og fremst dette, men læren, om motstanderne lærer rett. Andre har bare angrepet livet; men å gå på akkord med læren og angripe den, det er fåfengt…. Om bare Ordet forblir rent, kan vel livet igjen opprettes, hvis det mangler noe….. [6]

For å forstå denne viktige distinksjonen må man vite at Jesus etter Det nye testamente er Læreren, Rabbien og disiplene ”elever”. Lære er derfor det som Herren Jesus Kristus sier og gjør. Dette er i sitt innhold og sin virkning uforanderlig. Livet er imidlertid det som disiplene gjør - eller også hva de ikke gjør. Slik viser Luther til at livet også blant ikke-kristne og i andre religioner i det ytre kan synes å være helt i orden. Men avgjørende for frelsen fra den endelige dom er alene troen på Jesus Kristus, evangeliet om Jesus Kristus: ”….Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!” (Mark 1,15). 

4. Kristi rettferdighet og menneskelig rettferdighet - aktiv og passiv rettferdighet

”Det finnes mange typer rettferdighet – den politiske, filosofiske, juridiske, eller også de menneskelige tradisjonene i kirkelige forordninger og seremonier. Alle disse kan videreformidles av husfedre og lærere, hvis de da ikke tjener til å tekkes synden, men til forsoning med Gud. Utenom disse finnes det også en rettferdighet som Moses lærer i Dekalogen; denne lærer vi også i samsvar med troens lære. 
Men over alle disse står dog den kristne rettferdighet. Det må skjelnes nøye mellom den og alle andre former for rettferdighet.  De førstnevnte former for rettferdighet, for så vidt som de utgår fra keiserlige lover og pavelige overleveringer, kan også være Guds gave, for gjerningenes rettferdighet er absolutt Guds gave, slik som alle andre gjerninger. Men den rettferdighet som vi utfører, og det er ikke er den kristne rettferdighet, blir vi ikke rettferdige ved. Den kristne rettferdighet er den rake motsetning; den er passiv, der vi selv ikke gjør noe, men lar en annen virke i oss, nemlig Gud. Verden kan ikke forstå dette: ’Nei, vi forkynner et mysterium…’ (1 Kor 2,7). Til og med kristne har vansker med å forstå dette, for de skjønner ikke hvordan det skal skje. Likevel må man tenke nøye over denne distinksjonen. Jeg forstår den fremdeles ikke selv.”  [7]

Slik som ved skjelningen mellom lov og evangelium bekjenner teologiprofessoren Martin Luther at han selv ikke forstår det han lærer. Det betyr at det som skjer her, kan man ikke formidle teoretisk. Man kan bare erfare det i praksis, gjennom anfektelse og bønnens troskamp i Den hellige ånd (Rom 8,26). 

5. Kristus som sakrament og som forbilde (1 Pet 2, 21- 15) 

”Den som vil etterfølge Kristus som forbilde, må først med en fast tillit tro at Kristus som sakrament har lidd og dødd for han.” [8]

”Hva vil det si å erkjenne Kristus? Ikke annet enn at dere for det første erkjenner han som en gave, for det andre som et eksempel. Han er en gave som er gitt deg av Gud, og som er din egen, altså når du ser eller hører at han gjør noe og lider, at du ikke tviler på at han selv, Kristus, er din ved slike gjerninger og slik lidelse. Dette kan du forlate deg på som om du hadde gjort det selv, ja, som om du var den salige Kristus….. Derfor se på nettopp dette: Kristus som gave nærer din tro og gjør deg til en kristen. Men Kristus som et eksempel øver deg i god gjerninger. Disse gjør deg ikke til en kristen, men de går ut fra deg, som Kristus i forveien har gjort skjønn.” [9]

6. Herlighetsteologi og korsteologi

(19) ”Med rette verdsatt som teolog blir ikke den som hevder at Guds usynlige vesen kan erkjennes med fornuften ut fra det skapte (Rom 1,20),
(20), det blir tvert imot den som ser Gud bakfra (2. Mos 33,23) i lidelse og død”.
(21) ”En herlighetsteolog betegner det dårlige som godt, og det gode som dårlig. En korsteolog betegner tingene slik som de er.”

Disse tesene med skjelningen mellom herlighet og kors befinner seg i Luthers Heidelberg-disputas fra 1518 [10]. Her dreier det seg om en strid med den rådende skolastiske teologien. Men denne skarpe kritikken er til denne dag av stor betydning. For den retter seg mot en teologi der det ikke handler om kors og Jesu Kristi oppstandelse, men om kristnes handlinger og atferd. Jesu Kristi verk blir fortrengt og erstattet av kristnes gjerninger. 

Men i hvilken grad blir her, hvor man jo faktisk vil det gode, nettopp det gode og onde til sist forbyttet? Hvorfor er det bare korsteologien som griper denne verdens virkelighet, mens alt annet er offer for en illusjon? Svaret på dette spørsmålet sammenfatter alle de forutgående distinksjonene: Ved herlighetsteologien er Kristus til sist fullstendig overflødig. Han er kanskje en historisk erindring, men ikke den korsfestede og oppstandne Herre som vi venter skal komme igjen til dom over levende og døde. I stedet forventer man at kristne skal forbedre verden og gå inn for det gode og rettferdige. Herlighetsteologien er i grunnen det som man i dag betegner og forsvarer som velstandsteologi (wellness). 

Men korsteologen erkjenner i Jesu Kristi kors og oppstandelse at denne verden ugjenkallelig er falt og fanget under syndens, dødens og djevelens makt. Den kan ikke befri seg selv. Også der mennesker vil det gode, ja, nettopp der, står de under det ondes makt. Eller som filosofen Karl Popper har formulert det: ”Forsøket på å virkeliggjøre himmelen på jorden resulterte alltid i helvete.” [11]

Luther formulerer dette i tese 3 enda skarpere og sikkert også mer sårende for vår gode vilje, som jo også står under det ondes makt. Den setter seg gjerne i Guds sted og vil selv dømme om godt og ondt: ”Menneskers gjerninger kan nok virke strålende og gode, men det sannsynlige er at det er synder som fører til døden” (dødssynder). 

Som Luther selv sier, kan man ikke forstå eller øve seg i alle disse distinksjonene. Man kan bare vise til det Den hellige ånd gjennom ord og sakrament ikke bare lærer, men også bevirker. For den troen som er bundet og båret av Guds ord, er det helt ut mulig å skjelne og erkjenne det. 

Sluttnoter

[1] WA 12, 438. Preken over Genesis. 

[2] WATR [bordtaler] 1, Nr 626. 1535. 

[3] WATR 2; Nr. 1234. 1531.

[4] WATR 1, Nr. 590. 1533. 

[5] ”Doctrina coelum – vita terra”

[6] WA Bordtaler 1 Nr 624. 

[7] WA 40, I, 40, 19, 19-41,8. Forelesning over Galaterbrevet. [Tolkende oversetting]

[8] WA 67, III, 114, 15 til Hebr 2,3.

[9] WA 10,I,2,247,28-34; 248, 3-7.

[10] WA 1, 353 ff.

[11] Karl Popper (1902- 1994), Mannheimer Forum 1975/76. 8.