Carl Fr. Wisløff. Presten som ble misjonsfolkets professor

21.01.2017
Svein Rise
Bokanmeldelser Carl Fr. Wisløff

Anmeldelse av Egil Sjaastads bok: Carl Fr. Wisløff. Presten som ble misjonsfolkets professor. Portal. Kyrjefag Profil nr. 27, 2016, 382 sider.

Forsiden til "Carl Fr. Wisløff. Presten som ble misjonsfolkets professor".

Jeg har latt meg imponere over denne boken! Å skrive en biografisk anlagt fagbok om Carl Fr. Wisløff for en som har fulgt ham på så nært hold som Egil Sjaastad har gjort, er ingen lett oppgave. Det som gjør at Sjaastad etter min vurdering har klart oppgaven så godt, er at han er klar over «fallgruvene»; boken kunne lett ha mistet sin vitenskapelighet om han ikke hadde vært seg bevisst hva som kreves av denne type framstillinger. I innledningen reflekterer Sjaastad over hvilke utfordringer som ligger i det å skulle balansere mellom sin egen nærhet til den biograferte og det å samtidig ha som mål å opprettholde en kritisk distanse. I denne sammenhengen poengterer han at han til flere av de aktuelle debattene han skriver om, har valgt å trekke inn meningsmotstandere og motforestillinger for å unngå den ensidigheten som ellers lett kunne ha festet seg. Sjaastad er i tillegg klar over at kildene han bruker ikke alltid gir oversikt nok til å kunne se hele bildet, noe som gir leseren mulighet til å reflekter videre og kanskje også til å trekke andre slutninger enn «dem som anes i denne boken». For bastante konklusjoner uten kritiske sideblikk kan i en vitenskapelig framstilling som denne, fort komme til å svekke seg selv. Det er forfatteren åpenbart klar over. Derfor har han brukt flere sider i innledningen til å informere leseren om de metodiske premissene han har lagt til grunn for biografien. Han har redegjort for konteksten for hovedpersonens virke, og informert om hvilke kilder han har valgt å bruke og om hvorfor disse kildene er relevante for framstillingen. Han har forklart hvorfor han fant det umulig å velge én bestemt problemstilling som det strukturerende i boken, og hvorfor valget falt på det å forfølge flere problemstillinger knyttet til Wisløffs teologi og til de rollene han etter hvert fikk i kirkelivet. Det har gjort det mulig for forfatteren å vise hvordan kirkehistorien og personhistorien i Wisløffs gjerning er knyttet sammen. Til metoden hører også at Sjaastad skjelner mellom det kronologiske og det tematiske i framstillingen. Han poengterer at grunnstrukturen i boken er Wisløffs liv og virke fra barndom til død, men at han samtidig har bestrebet seg på «å gå nærmere inn på enkeltheter», som i større eller mindre grad er uavhengig av livsløpet. Det er et godt valg for så vidt som det bidrar til å karakterisere og å utdype noen av de helt sentrale teologiske temaene som Wisløff var opptatt av, og brant for, og som i høyeste grad hører med i en biografisk framstilling av Wisløff. Det gjelder f.eks. hans profilering av forkynnelsen hvor temaet lov og evangelium er et av omdreiningspunktene (jf. Ordet fra Guds munn), det gjelder misjonsteologien, økumenikken, kirkesynet og bibelsynet. Til alle disse temaene får vi i biografien saklige og treffende beskrivelser, godt underbygget av de aktuelle kildene, bøkene og artiklene. Det gjelder også framstillingen av livshistorien som etter de metodiske prinsippene Sjaastad har lagt til grunn, gjør framstillingen etterrettelig og troverdig.

I sin voluminøse bok om De nasjonale strateger skriver Rune Slagstad om det berømmelige møte i Calmeyergatens misjonshus som han framholder, var «helt og holdent Hallesbys møte». Han siterer for anledningen Wisløffs bok Norsk kirkehistorie, bind 3 hvor Wisløff, ved omtalen av det samme møtet, konstaterer at «fra nå av var Hallesby kristenfolkets fører og talsmann». Da Hallesby mot slutten av 50-tallet la inn årene, var det nettopp Wisløff som etter hvert kom til å bli Hallesbys arvtager som «kristenfolkets fører og talsmann», noe Sjaastad hevder redaktøren av Dagen (Arthur Berg) bidrog til å underbygge med sin sterke hyllest i anledning av Wisløffs 50-årsdag i 1958. At Hallesby som «kristenfolkets fører og talsmann» også ble kalt «høvding», er vel kjent. I hvilken mening var så Wisløff en «høvding»? Sjaastad reflekter interessant over betegnelsen og skriver: «At vekkelsesfolk med stor vekt på det allmenne prestedømme ga fagteologer rollen som høvdinger, kan synes selvmotsigende». Betegnelsen hadde likevel en mening som en ifølge Sjaastad må forstå på bakgrunn av følgende: «I den grad Hallesby og Wisløff vant seg høvdingstatus blant misjonsfolket, synes det å ha sin grunn i kombinasjonen av en hjertenær forkynnelse, forståelse for bedehusfolkets gamle lekmannsidealer og evnen/viljen til å stå fram i kirkedebatten». Sjaastad understreker imidlertid at Wisløffs innflytelse ikke var like entydig i alle kretser, og det berodde nok dels på hans skepsis til økumeniske fora, og dels på hans bibelsyn som hadde sterkest støtte i de mest lavkirkelige kretsene. Forfatteren konkluderer med at «noen høvding med full oppslutning blant dem som ble betegnet som «kristenfolket», ble Wisløff dermed aldri». Det samme kan en imidlertid også si om Hallesby. Det som kanskje først og fremst karakteriserte Wisløff som person, og som bidrog til å underbygge hans posisjon som leder, var at han i all sin framtreden var helstøpt i den mening at han forble tro mot sin indre overbevisning på tross av motbør og motforestillinger. Det framgår av biografien at det kostet å være i frontlinjen som veileder og som en som ga «et signal utover bygdene». Wisløff var klar over at han hadde den rollen, og at han måtte bære omkostningene selv om «hans refleksjoner omkring fenomenet» «høvdinger» og «paroler» ifølge Sjaastad ikke var entydige. Det må tilføyes her at Wisløff som leder og kontroversiell fanebærer også hadde evnen til å skille mellom sak og person, på tross av at han i noen situasjoner selv var utsatt for at «de tok mannen og ikke meningene». Et godt eksempel er den rosende omtalen Wisløff ga Einar Molland ved utgivelsen av hans konfesjonskunnskap. I det samme nummeret av Luthersk Kirketidende hvor omtalen var publisert, tok Wisløff et oppgjør med Molland i anledning Schjelderup-saken (Molland var en av de fire sakkyndige bak uttalelsen til departementet). Det viser en kombinasjonen av menneskelig raushet og en ærlighet overfor det Wisløff mente var sannheten. I det hele lot ikke Wisløff seg friste til å være usaklig og ufin i debatter og kontroverser, selv om meningsmotstanderne ikke alltid brukte blanke våpen. Wisløff valgte den faktaorienterte tilnærmingen, som også preger bøkene og artiklene han skrev, om det var rent faglige eller mer oppbyggelige utgivelser. Til det helstøpte hører også at Wisløff var stor nok til å be om unnskyldning overfor personer som han han var for rask til å kritisere, og da kunne han bli i overkant skarp i tonen. Det viser en side ved ham i retning av ydmykhet og anger. Det er fint å lese i biografien om disse episodene også.   

Ifølge Slagstad var Hallesby en «nasjonal strateg». Kan en si det samme om Wisløff? I sin analyse av det «strategiske» hos Hallesby legger Slagstad vekt på skoleprosjektene og det at Hallesby ville en «systemendring gjennom institusjonene». I så måte var Hallesby en «radikal modernist og en reaksjonær tradisjonalist i skjønn forening», slik Slagstad formulerer det. Hallesby hadde etter Slagstads analyse en tvetydig stilling til det liberale. Det hadde vært interessant om Sjaastad, som den gode iakttageren han er, hadde lagt Wisløff under lupen ut fra et (enda) breiere perspektiv enn det han har valgt i biografien. Var Wisløff, i til