Gud, verden og håpet

Dette er en lærebok i kristen dogmatikk primært skrevet for studenter på bachelor-nivå. Dette bestemmer bokens omfang og ambisjonsnivå; den er grundigere enn en enkel innføringsbok, men tar ikke mål av seg til å være en omfattende drøftelse av troens innhold og dogmatikkens grunnlagsproblemer.

Forfatteren sier selv i forordet at boken er strukturert av “to bevisste grep”, et livstolkningsperspektiv som åpner drøftelsen mot andre tilnærminger, og et økumenisk perspektiv som undersøker andre tradisjoner for også å få fram “hva man kan stå sammen om”. Disse grepene gjenfinnes nok også i boken, men de er likevel gjennomført på en nokså forsiktig måte. Boken framstår derfor som relativt intern i den forstand at det er lite eksplisitt diskusjon med andre livssyn, og tradisjonelle lutherske svar på dogmatikkens problemstillinger utfordres ikke i særlig grad.

Styrken ved denne boken er at forfatteren har et godt pedagogisk grep på framstillingen. En lærebok må finne balansen mellom en forenkling som gjør at problemene blir borte og en unødig komplisert detaljframstilling, og denne boken kommer vel fra den oppgaven. Forfatteren får også flere steder fram relevante sammenhenger, og klarer derfor på sitt beste å ta leseren inn i en problemforståelse som går lenger enn det en i utgangspunktet forventer av en lærebok på dette nivået. Det gjelder ikke minst gudsforståelsen, f. eks. når det gjelder forholdet mellom treenighetslæren og kjærlighetsforståelsen, s. 90. 

Dette gjelder imidlertid i større grad innenfor de enkelte kapitler enn i forholdet mellom dem. Hva det siste angår, burde forfatteren etter min oppfatning ha gått lengre i å utnytte mulighetene for integrerende perspektiver. Fordi han er tilbakeholdende med slike overordnede fortolkningsperspektiver, blir bokens ulike kapitler, altså de dogmatiske loci, i noen grad stående uformidlet ved siden av hverandre.

Av denne grunn framstår boken som helhet også som litt tannløs. Forfatteren redegjør greit for standpunktene i en luthersk dogmatikk slik den for tiden ser ut når den prøver å samle og ikke skape større utfordringer og skillelinjer enn den må. For den som kjenner stoffet, blir boken derfor etter hvert nokså forutsigbar; forfatteren har ingen ambisjoner om å åpne for perspektiver som setter kjente problemer i nytt lys. I noen grad følger dette selvsagt av sjangeren; en bok som er skrevet som innføringsbok for studenter skal ikke være for ensidig og kontroversiell. Likevel kan jeg ikke helt fri meg fra mistanken om at dette kunne ha blitt en mer spennende bok om forfatteren hadde vært noe dristigere med de overordnede tolkningsgrep.

Dette preget av forsiktighet forsterkes av at forfatteren er svært tilbakeholdende når det gjelder å gå inn i aktuelle debatter; kontroversielle problemstillinger som ikke er en del av den etablerte, faginterne dogmatikk-tradisjonen berøres ikke. På enkelte punkter virker dette påfallende. Hvordan ønsket “å anlegge et bevisst økumenisk perspektiv i framstillingen” (s. 5) kan forenes med at hverken spørsmålet om ordinasjon av kvinner eller debatten om ekteskapsforståelsen er berørt med ett eneste ord, er vanskelig å forstå. Kjønnsperspektivet berøres kun i forhold til gudsforståelsen, hvor forfatteren både peker på “at Gud i seg selv er hevet over menneskelige kjønnsforskjeller” samtidig som han advarer mot å løsrive det liturgiske språket fra de bibelske, kjønnsbestemte gudsmetaforer (s. 87). Av grunner som heller ikke er helt enkle å forstå, finner han det imidlertid samtidig nødvendig “å ta et oppgjør med alle tendenser til å la mannlige betegnelser på Gud tjene som begrunnelse for diskriminering eller undertrykkelse av kvinner”. Det er en formulering ingen vil være uenig i, og derfor er det vanskelig å vite hvorfor den står der; har dette en adresse, eller er det bare pliktmessig ortodoksi?

Når det gjelder bibelforståelsen, legger Hegstad til grunn tanken om “Bibelen som vitnesbyrd om Guds åpenbaring” (kapitteloverskrift, s. 49). Han gjør ikke oppmerksom på at han dermed slutter seg til en bibelforståelse som knapt forekommer før moderniteten, og klargjør heller ikke denne modellens relasjon til en førmoderne forståelse av kirkelærens autoritet som forankret i Bibelen som tekstlig univers. Han redegjør heller ikke for hvor han finner åpenbaringen lokalisert; enkelte formuleringer, f. eks. s. 52-53, kan tyde på at han lokaliserer den i historien, men dette perspektivet er ikke konsekvent gjennomført. Framstillingen av Luthers bibelforståelse s. 56-57 er også preget av en tendens til anakronistisk modernisering og åpner ikke for perspektiver som problematiserer denne tilnærmingen. 

Fordi både kirkefedrenes og Luthers bibelutleggelse er båret av tanken om den bibelske fortelling som virkelighetskonstituerende, forstår de skillet mellom bibeltekstens historiske og aktuelle referanse på en annen måte enn det gjøres under moderniteten. Hegstad berører dette perspektivet i drøftelsen av nattverden, s. 229, for uten en slik tilnærming blir den lutherske realpresensforståelse meningsløs. Men momentet isoleres og får ingen strukturerende betydning for framstillingen. Hadde det vært gjort, ville forholdet mellom dogmatikken og den historisk-kritiske bibelforskning ha blitt drøftet på en annen måte enn det som gjøres s. 58-59. Hegstad nøyer seg her med et oppgjør med den avvisning av det historisk-kritiske som utgjøres av forsvaret for Bibelens ufeilbarlighet tilsynelatende uten å være klar over at det er et bibelsyn som er styrt av modernitetens forutsetninger i minst like stor grad som hans eget.

Framstillingen av rettferdiggjørelseslæren er også et kapittel som kunne ha vunnet mye på et mer integrerende perspektiv. Både hos Luther og i Confessio Augustana er rettferdiggjørelsen framstilt som anvendt kristologi; dette perspektivet er borte hos Hegstad. Dermed mister han også nøkkelen til å forstå sammenhengen mellom det forensiske og det effektive perspektiv på rettferdiggjørelsen; selv om dette i og for seg er greit framstilt s. 186, så overser Hegstad s. 184 tilsynelatende at dialektikken mellom velvilje (favor) og gave (donum) av Luther anses som svært velegnet for å få fram dynamikken i denne relasjonen. Framstillingen av den katolsk-lutherske Felleserklæring om rettferdiggjørelsen fra 1999 s. 187-188 er svært harmoniserende; den kritikk som er blitt framført mot dette dokumentet, kommer ikke til orde i det hele tatt. Utvelgelseslæren er i og for seg greit framstilt s. 189-195, men også her mangler de klargjørende linjer til de deler av dogmatikken som kan gi konsekvens og dybde til framstillingen; det gjelder her særlig gudslæren og bibelforståelsen. Det er nærliggende å forstå dette ut fra de svakheter i bibelforståelsen jeg alt har pekt på. Hegstad har med sin tilslutning til modernitetens bibelforståelse brutt forbindelsen med den form for bibelutleggelse som i utgangspunktet informerte den utvelgelseslære han her slutter seg til. Det er ikke så lett å se sammenhenger en i utgangspunktet har forpliktet seg til ikke å finne.

Hegstad har ikke uten videre rett i at avvisningen av barnedåpen i utgangspunktet skyldes en arvesyndsforståelse som avviker fra den augustinsk-lutherske (s. 123); klassisk baptisme er calvinsk i synds- og frelsesforståelsen, og begrunner avvisningen av barnedåpen primært med en kritikk av folkekirketanken. Men det er mulig det Hegstad her skriver skal forstås slik at mange baptister i dag, til forskjell fra deres lærefedre, vil begrunne avvisningen av barnedåpen med en arminiansk forståelse av synd og frelsestilegnelse, og det er sikkert riktig. Når det gjelder den lutherske begrunnelse for barnedåpen, tar Hegstad s. 216-219 ikke med noen henvisning til det som i Store katekisme er det avgjørende argumentet, nemlig tradisjonen; kirken har alltid døpt barn og Gud har bekreftet dette ved å gi barnedøpte Den hellige ånd (Konkordieboken, s. 370). Ikke minst som en nyansering av det lutherske “sola Scriptura” er dette et viktig poeng.

Boken har med en liste over omtalte personer og en liste med forklaring av faguttrykk. I tillegg hadde det vært nyttig med et register over anførte bibelsteder. Anvendeligheten som lærebok hadde også vært større om forfatteren hadde tatt seg tid til å lage en kort litteraturliste til de ulike kapitlene; for studenter som skal skrive oppgaver i dette emnet, ville det ha vært en god starthjelp.

MHS, 11. desember 2015

Knut Alfsvåg