Menighetsmøtets innflytelse over vigselsliturgi

23.03.2017
Johan Haga
Menighetsmøte Confessio Augustana Den norske kirke Liturgi Kjønnsnøytral ekteskapslov

Et menighetsmøte i Agder har vedtatt at ny vigselsliturgi ikke skal innføres. Etter lovens ordlyd har menighetsmøtet kompetanse til å gjøre et slikt vedtak. Det er det neppe noen tvil om. Menighetsmøtet er derfor i sin gode rett og må respekteres.

Johan Haga

Før de siste grunnlovsendringene, hadde Kongen myndighet til ikke bare å vedta liturgier, men også til å innføre, jfr. Grl. § 16 slik den tidligere lød.  Slik er det ikke lenger etter Grunnlovsendringen i 2012.

Kirkemøtet har ikke overtatt kongens posisjon i Grunnloven, og kan det heller ikke. Dette organ har overtatt Kongens myndighet til å vedta liturgi, men har selvfølgelig ikke overtatt Kongens særstilling i forhold til alminnelig lovgivning.

Rett nok er Den norske Kirke fremdeles en statskirke, ikke minst fordi staten kontrollerer kirkens lovgivning. Alminnelig organisasjonsrett har derfor begrenset verdi når det gjelder forholdet mellom kirkemøtet og andre kirkelige organer så som menighetsmøtet, men den er ikke uten betydning.

Forvaltningsloven og alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper gjelder for Den norske Kirke, jfr. kirkeloven § 38.

Kirkemøtet har ingen annen myndighet enn det er tildelt av loven og kanskje det som følger av at dette organ er Den norske Kirkes høyeste organ i spørsmål som kan avgjøres innenfor rammene av loven.

Etter lovens ordlyd fastsetter kirkemøtet alle gudstjenestelige bøker.

Kirkeloven § 24, fjerde ledd har følgende ordlyd:

Kirkemøtet treffer avgjørelser og opptrer på vegne av rettssubjektet Den norske kirke når det ikke er fastsatt i eller i medhold av lov at myndigheten er lagt til annet organ.

Nå fastsetter loven nettopp at avgjørelse om innføring av liturgi, er tillagt menighetsmøtet, jfr. § 11.

I og med at kirkemøtet ikke har overtatt (og heller ikke kan overta) kongens særstilling, hans prerogativ, er det ikke rom for å tolke loven innskrenkende slik at bestemmelsen bare gjelder der loven er taus. I tillegg til dette kommer legalitetsprinsippet også til anvendelse. Dette prinsipp innebærer at det forvaltningsorgan som vil gripe inn ovenfor et annet må ha hjemmel, og hjemmelen må være klar.

Det er slett ikke sikkert at kirkemøtet kunne pålegge den enkelte menighet hvilke gudstjenestelige bøker som skal benyttes om loven var taus på dette punkt. I dette tilfelle er loven ikke taus. Menighetsmøtet er gitt myndighet til å avgjøre hvilke gudstjenestelige bøker som skal benyttes. Kirkemøtet mangler hjemmel for å instruere menighetene på dette punkt.

Jeg vil ikke unnlate å nevne at også