Menighetsmøtets myndighet i liturgisaker

Les også:

• Soknemøtet sitt mynde av Egil Morland.

Den norske Kirkes ledelse prøver å hindre at noen menigheter ikke vil tillate vigsel av par av samme kjønn i sine kirker. Sist ute er biskopen i Stavanger. Han mener at menighetene ikke kan nekte dette.

Å fastsette liturgi er ikke det samme som å innføre. Den begrensningen i menighetsmøtets myndighet på dette området som tidligere lå i at Kongen etter Grunnloven kunne avgjøre liturgispørsmål, er bortfalt i og med at Grunnloven er endret. Slik sett er menighetsmøtets myndighet reelt sett blitt utvidet. Denne myndighetsutvidelse harmonerer med at det nå er fastlagt at den enkelte menighet er et eget rettssubjekt, og den grunnleggende enhet i Den norske Kirke (§ 2). Tidlige var dette uklart.

Kirkemøtets og biskopenes problem er lovens ordlyd og mangelen på rettskildegrunnlag for deres syn.

Den aktuelle bestemmelsen lyder slik(kirkeloven § 11):

”Menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenstlige bøker i kirken og andre saker som etter bestemmelse av Kirkemøtet overlates til menighetsmøtets avgjørelse”.

Lovens ordlyd er ikke til å ta feil av. Det er menighetsmøtet som har myndighet til å innføre ny liturgi.

Jeg er blitt kjent med at noen biskoper mener forutsetningen for denne myndighet er at kirkemøtet i det enkelte tilfelle kan bestemme om menighetsmøtet kan vedta ny liturgi. Etter en slik tolkning blir første del av lovbestemmelsen bortkastet. Var dette lovgivers mening, ville man nøyd seg med å fastsette at menighetsmøtet avgjør saker som det etter bestemmelse av kirkemøtet er overlatt å avgjøre.

Lovforarbeidene gir ikke støtte til det syn at menighetsmøtets myndighet i liturgisaker er begrenset til hva kirkemøtet tillater.

Betydningen av liturgidommen fra 1987 er i dag høyst begrenset som følge av at kirkemøtet etter endringene i Grunnloven i 2012, har fått den myndighet Kongen tidligere hadde til å fastsette liturgi uten derved å ha fått Kongens sterke stilling på dette området i forhold til alminnelig lovgivning. Dessuten, den gang var det ikke klart at lokalmenigheten er et eget rettssubjekt. Det er klart nå, og det er av betydning.

Den norske Kirke er underlagt forvaltningsretten. Ingen bestemte forvaltingsrettslige regler tilsier den tolking av kirkeloven § 11 som kirkens ledelse prøver seg på. Tvert imot, legalitetsprinsippet trekker i retning av det motsatte. Menigheten er et eget rettssubjekt. Skal et annet rettssubjekt kunne tilsidesette dette rettssubjektets vedtak, må det ha hjemmel. Legalitetsprinsippet er et prinsipp av Grunnlovs rang.

Saken har også en prosessuell side. I følge media skal biskopen i Stavanger ha pålagt menigheten i Nærbø å åpne kirken for vigsel av homofile. Han har ingen hjemmel til å gi noe slikt pålegg, og heller ingen tvangsmidler.

Vedtak i menighetsmøte kan ikke påklages, jfr. kirkeloven § 38. Biskopens eneste utvei er å gå til sak for å få dømt menighetsmøtets vedtak ugyldig. Noen rask løsning vil dette ikke være.  Søksmålsrisikoen er betydelig. Om biskopen i det heletatt er søksmålskompetent, kan også diskuteres. Han har ingen partsinteresse i en slik sak, og således neppe rettslig interesse i å få vedtaket dømt ugyldig, jfr. tvisteloven § 1-3.

Kirkeledelsen bedyrer at det er rom for to syn på spørsmålet om vigsel av par av samme kjønn. Skal dette fremstå som troverdig, er det selvsagt at den enkelte menighet må bli respektert når den ikke ønsker at slike handlinger skal skje i sin kirke.

Johan Haga, advokat (H)

(Først publisert i Dagen)