fbb.nu: Utvalgte nyhetssaker

fbb.nu: Utvalgte nyhetssaker http://www.fbb.nu/ Saker fra kategoriene Aktuelt og Aktuell kommentar no fbb.nu: Utvalgte nyhetssaker http://www.fbb.nu/typo3conf/ext/tt_news/ext_icon.gif http://www.fbb.nu/ 18 16 Saker fra kategoriene Aktuelt og Aktuell kommentar TYPO3 - get.content.right http://blogs.law.harvard.edu/tech/rss Thu, 17 May 2012 12:46:00 +0200 Hva med endringen i Grunnlovens § 2? http://www.fbb.nu/artikkeloversikt/visning-av-nyhetssak/article/hva-med-endringen-i-grunnlovens-2/ Den 21. mai blir bestemmelsen i Grunnlovens § 2 om den evangelisk-lutherske religion som statens... For FBBs teologiske nemnd
Knut Alfsvåg, leder]]> Aktuell kommentar Thu, 17 May 2012 12:46:00 +0200 Kommentarer til valgmulighetene i "Ordning for hovedgudstjenesten for Den norske kirke" http://www.fbb.nu/artikkeloversikt/visning-av-nyhetssak/article/kommentarer-til-valgmulighetene-i-ordning-for-hovedgudstjenesten-for-den-norske-kirke/ "Ordning for hovedgudstjeneste for Den norske kirke", vedtatt på Kirkemøtet 2011, har mange... www.kirken.no.

3. Inngangsord

De tre første alternativene er gode. Tiltalen med “Kjære menighet” er språklig sett ikke god på grunn av motsetningen mellom “menighet” (entall) og “dere” (flertall). Det fjerde alternativet er mindre vellykket sjangerblanding, hvor den innledende kvalifisering av gudstjenesten i den treenige Guds navn følges av en forklaring som her virker malplassert. Dette alternativet bør unngås.

4. Samlingsbønner, s. 20-23

Alternativ 3, den gamle klokkerbønnen, utmerker seg som et vakker og innholdsrik inngangsbønn. Den har også et lov og evangelium-perspektiv de andre bønnene mangler (“lære å sørge over min synder”) uten at den foregriper syndsbekjennelsen. Alternativ 6 er en vellykket kombinasjon av inngangsbønn og syndsbekjennelse. Alternativ 4 og 5 er kanskje for korte til at samlingsbønnen får tilstrekkelig vekt som et selvstendig ledd i gudstjenesten.

5. Syndsbekjennelse, s. 24-26

Alternativ 4 utmerker seg positivt ved sin tydelige bibelske forankring (Salme 51); her er det også tydelig at synden stikker dypere enn til de enkelte gjerninger. Alternativ 6 har lang tradisjon og kan godt brukes fremdeles. Alternativ 2 er svært kort, alternativ 3 virker teologisk overfladisk ved at synd ensidig forstås i et gjerningsperspektiv, og alternativ 5 virker som syndsbekjennelse svært moralistisk ved at ønsket om å belære om den gode vei her dominerer på bekostning av syndserkjennelsen; disse tre bør unngås. Løftesord etter syndsbekjennelsen er problematisk. Syndsbekjennelsens tradisjonelle funksjon ved gudstjenesten innledning er å legge av “det som tynger” som en forberedelse til møtet med Gud. Når det føyes til løftesord, beveger en seg i retning av et allment skriftemål, men uten å ta skrittet helt ut, slik at en blir stående med en teologisk lite vellykket kombinasjon av syndsbekjennelse og betinget syndstilgivelse. Løftesordet bør altså enten gå ut, eller leddet må gjøres til alminnelig skriftemål fullt ut. Da må Guds lov forkynnes tydelig (det dobbelte kjærlighetsbud bør da være med, slik det nå gis anledning til), det må gis et visst rom for ettertanke rundt syndsbekjennelsen (slik det nå også gis anledning til), og løftesordet må være en ubetinget tilsigelse av syndenes forlatelse som “skaper det den nevner”. Ingen av forslagene til løftesord s. 26 er i så måte anvendelige; det ene er betinget og det andre er generelt. Denne utilstrekkeligheten reflekteres også ved at de følges opp av bønn om hjelp til å ta imot ordet om tilgivelse. Dette er moralisme, ikke bibelsk syndstilgivelse, og bør absolutt unngås.

7. Lovsang gloria

Det foreslås her flere alternativer (s. 29-31). De kan nok brukes, men det er ikke så lett å se at de har kvaliteter som gjør dem bedre egnet enn den tradisjonelle utvidede form s. 6.

8. Dagens bønn.

Kollektbønner etter gammel liturgi forutsetter de gamle tekstrekkene, og må derfor i noen tilfelle justeres etter nye teksterekker for å passe med dagens tema.

12. Evangelium

Både hallelujaomkved og evangelieprosesjon kan være gode ordninger for å understreke evangelietekstens betydning.

16. Kunngjøringer

Kunngjøringene leder naturlig over i forbønn. Skal syndsbekjennelsen komme her, bør kunngjøringene flyttes. Det som ble sagt ovenfor om det problematiske ved løftesordet i den form det her foreligger, gjelder i enda større grad om syndsbekjennelsen kommer her. Noe mer bakvendt enn syndstilgivelse i betinget form etter en preken over evangeliet - som tradisjonelt er stedet for tilsigelsen av syndsforlatelse i en luthersk gudstjeneste - er det vanskelig å tenke seg.

17. Forbønner

Forslagene til ferdig formulerte bønner har et umiskjennelig preg av overfladiskhet og moralisme. Dette er den borgerliggjorte kirkes pludring, ikke kamp på liv og død for Guds åsyn. De klassiske bønnene (litaniene) er klart best, språklig og teologisk. Muligheten til å utforme egne bønner bør brukes, gjerne slik at menighetene deler gode alternativer med hverandre. Forbønnene fra 1920-liturgien eller fra 1977-liturgien kan også godt brukes.

19. Forberedelse av nattverdmåltidet

Innsamling av takkofferet mens nattverdbordet dekkes kan svekke forståelsen av nattverden som ubetinget nådemiddel.

20. Takksigelse og bønn

De to alternative oversettelsene av Fadervår (s. 12-13) har begge sine sterke og svake sider. “La navnet ditt helliges” er et klart framskritt i forhold til det aktivistiske “La ditt navn holdes hellig”. På den annen side er det ikke lett å se noen gode språklige og teologiske grunner til forslaget om å erstatte “Led oss ikke inn i fristelse”, som her treffer grunnteksten ganske godt, med “Og la oss ikke komme i fristelse”. Alle fem alternativer for nattverdbønn kan brukes (s. 51-55).

21. Nattverdmåltidet

Det er viktig å få fram at poenget med brødsbrytelse er at de mange får del i det éne brød, ikke at brødet bryet som et symbol for Kristi død på korset. Brødsbrytelse bør altså ikke brukes når det brukes oblater som nattverdbrød. Det virker unaturlig å bruke “dette er Jesu legeme” som utdelingsord når oversettelsen av innstiftelsesordene er “dette er min kropp”.

22. Måltidets avslutning

Problemet med den takkebønnen i 1977-liturgien, som her er alternativ 2, er at det er en bønn for måltidet (“at du ved disse gavene vil bevare oss”) mer enn en takkebønn. Alternativ 1 er slik sett bedre, men det virker unaturlig å takke for “brødet og vinen” når den vesentlige gaven er Jesu legeme og blod. Alternativ 3 trekker på en uheldig måte inn dåpen i denne sammenheng, og den sosialetiske innretting i alternativ 4 virker unaturlig her. En bør derfor benytte muligheten til å lage en egen variant, f. eks. som en kombinasjon av alternativ 1 og 2: “Vi takker deg, himmelske Far, for at du gjennom dine velsignede gaver har gitt oss del i Jesu Kristi seierrike død og oppstandelse.” I “Veiledning til gudstjenestens hoveddeler”, s. 39, argumenteres det at intinksjon, dypping av brødet i vinen, kan være en egnet utdelingsform, særlig når det er mange nattverddeltagere. Intinksjon er en gammel tradisjon som er kjent siden oldkirken. Den gresk-ortodokse kirke bruker en form for intinksjon ved at brødet (som der alltid er gjæret brød) legges i en skje med vin. Den romersk-katolske kirke har etter Andre vatikankonsil tatt i bruk intinksjon for på den måten å gi både brød og vin til nattverdgjestene. Også i anglikanske og lutherske kirker har intinksjon blitt brukt i økende grad i senere år. Om ikke intinksjon gjøres som i den gresk-ortodokse kirke, forutsetter denne utdelingsmåten bruk av oblater. Det kommer derfor i strid med ønsket om å kunne bryte alminnelig gjæret brød som brytes og deles ut. Den viktigste innvendingen mot intinksjon er imidlertid at denne utdelingsmåten ikke uten videre kan sies å være i samsvar med innstiftelsesordenes befaling om å spise og drikke. Intinksjon er derfor en utdelingsform som normalt ikke bør brukes. Stavanger 8. mai 2012
For FBBs teologiske nemnd
Knut Alfsvåg, leder]]> Aktuell kommentar Fri, 11 May 2012 13:51:00 +0200 Veivalg anno 2012 http://www.fbb.nu/artikkeloversikt/visning-av-nyhetssak/article/veivalg-anno-2012/ Blant de forhold som diskuteres mest i vår tid, er spørsmål relatert til menneskerettigheter og...

Det er et tiltak som med 100 prosent sikkerhet vil gjøre at flere liv vil bli tatt av dage, i forhold til hvor mange liv som kan reddes med samme tilbud, og det er et tiltak som med 100 prosent sikkerhet vil bringe Norge et nytt, langt skritt inn i sorteringssamfunnet. Og sist, men ikke minst, er det et tiltak som vil føre til at millioner av helsekroner misbrukes, ikke til å redde liv, men til aktivt å fjerne enda flere liv.

I Norge vil den politiske korrekthet ikke snakke om de dilemmaer Solbakk skisserer, men det er mer stuerent å ta avstand fra for eksempel kjønnsselektiv abort i land som India og Kina. De samme kretser forsvarer retten til selvbestemt abort, som i over 30 år har gitt kvinner i dette landet rett til å avbryte et svangerskap av en hvilken som helst grunn. Det paradoksale er at i Norge anno 2012 godtar de fleste at et uønsket barn kan velges bort, men antakelig ikke at et uønsket kjønn kan velges bort, dersom kjønnsaspektet fokuseres. Fokus på funksjonsnivå i denne sammenheng vil man heller ikke ha. Absurditeten i alt dette viser hvilket uføre samfunnet har brakt seg selv opp i med sine veivalg. Med sitt personlige eksempel har Marte satt fingeren på noen av samfunnets verste verkebyller og dilemmaer. Hun viser at teori og praksis i spørsmål om menneskerettigheter og menneskeverd spriker sterkt. Vi blir minnet på at vårt land beveger seg videre i spor som allerede er lagt for lenge siden, bort fra det kristne menneskesyn om hvert enkelt menneskes uendelige verdi som Guds skapning. Marte har rett: Vi må snu! Astrid Sagnes]]> Aktuell kommentar Fri, 11 May 2012 13:45:00 +0200 Hvor ble fred og enighet av? http://www.fbb.nu/artikkeloversikt/visning-av-nyhetssak/article/hvor-ble-fred-og-enighet-av/ Det ville være et kultursjokk å komme fra 1500-tallet til vår postmoderne tid. Av Ragnar Andersen Det ville være et kultursjokk å komme fra 1500-tallet til vår postmoderne tid. I renessansen og på reformasjonstida var en skeptisk til nye tanker fordi en var overbevist om at de vesentligste erkjennelser hadde vært tilgjengelige fra kristendommens første tid. På reformasjonstida var ”alle” opptatt av fred og enighet, pax og concordia. Selv om det slett ikke var så fredelig og en slett ikke var så enige. Eller kanskje nettopp derfor. Fred og enighet var ideal med røtter både i Hellas og i Bibelen. I utgangspunktet virket det som om fred og enighet i kirken og fred og enighet i landet var to sider av samme sak, og det første da en forutsetning for det andre. For Erasmus var nok kristen enighet en enhet som snarere hviler på moral og fravær av strid enn på læremessig enighet. For Luther gikk vegen til fred og enighet gjennom felles erkjennelse av sannheten. Men da enigheten om troen uteble, måtte reformatorene søke politisk fred uten kirkelig enighet. Det tyske riket og Vest-Europa forble kirkelig splittet. Men det betyr ikke at idealet ble oppgitt. Innenfor de enkelte land og fyrstedømmer levde idealet om enighet i høg grad videre. ”Enige og tro inntil Dovre faller!” ropte fedrene på Eidsvoll 20. mai 1814 (uten dermed å ville hindre brytninger om det politiske i politikken). ”Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!” synger Elias Blix. Og Lyder Brun faller inn i koret: ”Norges folk og Norges kirke på høytidsdag i hverdagsvirke stå sammen fast i Kristi tro!” De siste førti-femti år er mentaliteten og stemningen blitt en annen. I heipådegsamfunnet er ”alle” venner ”Mvh”. ”Nye tanker” – vi lever jo i 2012 - gjør etter den toneangivende trend fellesskapet ”fargerikt” og motvirker ”forsteinede” holdninger som ikke passer inn i ”utviklingen”. Skjønt nye tanker? Åsatrufellesskapet Bifrost fikk 112 000 kr. i statsstøtte i fjor (men de vil være moderne hedninger som tar avstand fra ”diskriminering på grunnlag av kjønn, herkomst eller seksuell legning”). Nå skal støtten til alt mulig grunnlovfestes. Mens lutherske foreldres grunnlovsforpliktelse til å oppdra barna etter evangelisk-luthersk lære har fått kritikk av FN’s menneskerettskomite og skal ut av grunnloven. Den skal være i strid med konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Ser vi den internasjonale ”rettsordens” Janus-ansikt? ”Jeg ser, jeg ser... Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt...” Skriver Sigbjørn Obstfelder. Men nei, kloden hører Herren til, og hans folk må bygge en motkultur. En påfallende endring er kommet inn i litaniet i vår tid. Jeg tenker at den nok har med mentalitetsendringen å gjøre. Vi som var vant med bønnen om fred og enighet i alle land (Landstads reviderte 49, v. 8), har lært en ny bønn: ”Gi fred og samhold i alle land” (Norsk salmebok 951, v. 7). Ifølge Norsk salmebok skal teksten være fra Martin Luther. Det er en sannhet med modifikasjoner. Etter at litaniet var kommet av bruk i Wittenberg, tok Luther det opp igjen i reformert skikkelse som en kristen bønn blant annet mot det tyrkisk-muhammedanske trykket fra sørøst. Hos Luther er den tilsvarende bønnen slik: ”Allen Königen und Fürsten frid und eintracht geben”. Eller på latin: ”Ut Regibus et Principibus cunctis pacem et concordiam donare digneris”. Nå skal jeg villig medgi at enighet og samhold er nærstående begrep. Visst kan de begge rommes i det tyske ordet ”Eintracht” (og det latinske concordia). Og som det heter i Svenska Folkbibelns oversettelse av Salme 133,1: ”Se, hur gott och ljuvligt det är när bröder bor endräktigt tillsammans.” Noen av oss husker det gammelmodige ordet tvedrakt. Det er det motsatte, nemlig splittelse. Begrepene enighet og samhold kan altså oppfattes som greiner med felles stamme. Men de kan også oppfattes som spor som peker i hver sin retning. Enighet kan knapt eksistere uten samhold, men en kan holde sammen på tross av uenighet. Slikt samhold må en søke på det mellommenneskelige planet. Demokratiet er et forsøk på å løse dilemmaet. Men demokratiet er blitt opphøyd fra å være et middel til å være et mål og en verdi i seg selv. Det klassiske idealet om fred og enighet er byttet ut med fred og demokrati. Og få er opptatt av demokratiets moralske grenser. Så ser vi at demokratiet valser ned moralske skranker i gamle kristnede land. Og mens den vestlige verden tradisjonelt har ønsket å spre kristentroen til fremmede land, synes det nå å være demokratiet Vesten er mest opptatt av å utbre. Men kirken kan vel ikke slutte å be om enighet i alle land, den enighet som troens lydighet skaper. Er vi ikke bedt om å gjøre alle folkeslag til disipler og lære dem å holde alt det som Herren har befalt?]]> Aktuell kommentar Wed, 02 May 2012 16:50:00 +0200 Samvittighetsfrihet http://www.fbb.nu/artikkeloversikt/visning-av-nyhetssak/article/samvittighetsfrihet/ Da bispemøtet i Den norske kirke fikk en ekstra biskop i en nyopprettet, fast lederstilling, var... Knut Alfsvåg]]> Aktuell kommentar Fri, 20 Apr 2012 15:33:00 +0200 Kvar vart salmane hen? http://www.fbb.nu/artikkeloversikt/visning-av-nyhetssak/article/kvar-vart-salmane-hen/ Eg går i kristeleg fellesskap to stader, både i Den norske kyrkja kor eg au arbeidar, og på... Navnet Jesus var å finne. Eg tykte det var trist av ulike årsaker. Eg vil peike på nokre av dei: Ei av hovudgrunnene til at eg er så skeptisk til lovsongstradisjonane - som no den siste tida er komen i fleire bedehus- og kyrkjesamanhengar - er det teologiske aspektet. Er alle dei nye og moderne lovsongane som er sprunge ut av den amerikanske og karismatiske lovsongstradisjon gjennomgått av erfarne teologar? Det trur eg ikkje dei er, eg trur mange vel songar ut frå at ein tykkjer dei er kule. Særskild om lovsongsleiarane er unge. Mange unge og som ikkje er oppvaksne i kyrkje og bedehus kjenner diverre ikkje til den rike og gode salmetradisjonen. I salmeboka er salmane gjennomgått av teologar og sjekka opp mot kyrkjas vedkjenning og Bibelens innhald – eg vonar det framheld og at ein kan halde på salmane. Vi må ikkje late dei forsvinne, dei har så uendeleg mykje sanning og bodskap dei nye moderne lovsongar ikkje kjem med. Eg trur viktigheita av å gje ungdomane beskjed om korleis ein bør nytte song og musikk er bra, og ikkje late dei styre på. Det kan fort verta slik eg ser i ulike samanhengar at ein klappar for ”lovsongsteamet/bandet” for at dei er så flinke – det trur eg er usunt, det er ikkje musikarane vi skal ære – det er Vår Herre og Gud. Lovsong bør skje i ande og sanning, i vissleik om at det ein syng er bibelske sanningar og ikkje minst verdig å syngje til Gud, Kongen over Kongane. Eg trur på meir bevisstgjering hjå unge kristne i våre kyrkjeljodar, kva er riktig – det må dei som veit seie i frå om. Tilbeding og gudsteneste må ikkje vere kult – det må vere tilbeding i ande og sanning, fyrst og fremst til Gud Faders, Gud Sonens og Gud Heilagandens namn! Benjamin Bj. Anda (18), kyrkjetenar]]> Aktuell kommentar Fri, 13 Apr 2012 17:58:00 +0200 Thor Henrik With vigslet til biskop http://www.fbb.nu/artikkeloversikt/visning-av-nyhetssak/article/thor-henrik-with-vigslet-til-biskop/ Thor Henrik With (60) ble lørdag 24. mars vigslet til biskop for valgmenighetene i nord. Han... Thor Henrik With (60) ble lørdag 24. mars vigslet til biskop for valgmenighetene i nord. Han etterfølger Børre Knudsen (74) som har fratrådt grunnet sviktende helse. Av Boe Johannes Hermansen, tekst og foto Vigslingsgudstjenesten fant sted på Fjellheim bibelskole i Tromsø med ca. 150 personer tilstede. Forsamlingen utgjorde et fargerikt fellesskap, med folk fra tre kontinenter og ni folkeslag. Det var biskop i Misjonsprovinsen, Roland Gustafsson som var ordinator. Assisterende biskoper var erkebiskop Walter Obare Omwanza fra Den lutherske kirke i Kenya, biskop em. Jobst Schöne fra Den selvstendige lutherske kirke i Tyskland og biskop Matti Väisänen fra Lutherstiftelsen/Misjonsprovinsen i Finland. Kjærlighet, tro og god samvittighet og den gode kampen var stikkord som Gustafsson fremholdt i sin ordinasjonstale. Etter selve vigslingen talte den nye biskopen over teksten i Matteus 16,13-20. - Myndigheten til binde- og løsenøkkelen rekker helt til himmelen og har virkning der, understreket With, som advarte mot prester og biskoper som farer med vrang lære, konkretisert i forhold til homofilt samliv. (Hør prekenen her på FBBs nettsted, ressurser). I vitaen som ble lest tidligere i gudstjenesten, kom det frem at han selv har brudt nattverdfellesskapet med biskop Tor Singsaas i Trondheim. Under gudstjenesten var det også en rekke hilsener fra inn- og utland, blant annet fra hans forgjenger Børre Knudsen og fra Carissimi. Under søndagens festgudstjeneste - på Maria budskapsdag - som også ble holdt på Fjellheim, var abortsaken på agendaen i prekenen til den nye biskopen. (Hør prekenen her på FBBs nettsted, under ressurser). Thor Henrik With er fungerende generalsekretær i Norsk Samemisjon, en tjeneste han fortsetter med. Det er i år 35 år siden hans far, Thor With ble innsatt som biskop. Sønnen ble i motsetning til sin far kalt til biskop utenfor det offisielle kirkesystemet. - Det er et tankekors at det ikke hadde vært mulig for Thor With å bli biskop i Den norske kirke i dag med den teologiske profil som kirken har fått, sier Johannes Sørensen, som sammen med Erik A.H. Okkels og Gunnar Ødegårdstuen på vegne av valgmenighetene i Balsfjord, Kautokeino og Tromsø har forberedt valget av ny biskop. - Det har kommet kritikk mot at preses i Misjonsprovinsen ble bedt om å foreta vigslingen? - For at vigsling skal kunne skje må minst en biskop med integritet på Skrift og bekjennelse bekrefte at menighetenes kandidat står for liv og lære som kreves i den lutherske kirke. Det var Børre Knudsen selv som la den delen av prosessen i hendene på biskopen i Misjonsprovinsen i Sverige. Vi kan om nødvendig dokumentere det gjennom lydopptak, forteller Sørensen. With vil ikke spekulere i hvilke forføyninger Den norske kirke eventuelt vil foreta når han nå er vigslet til biskop utenfor det offisielle kirkesystemet. - Jeg har gjort opp med meg selv at jeg ikke kunne svare nei da jeg ble forespurt om å gå inn i denne tjenesten. Så får det bli slik Den norske kirkes ledelse mener er rett. Jeg gjør ikke noe annet enn å holde fast på mitt ordinasjonsløfte, å forkynne evangeliet og formane til sann omvendelse og et hellig liv. Dette løfte både vil og må jeg følge, understreker Thor Henrik With.]]> Aktuelt Thu, 05 Apr 2012 13:05:00 +0200 Dnk i støpeskjeen – et lokalt skråblikk http://www.fbb.nu/artikkeloversikt/visning-av-nyhetssak/article/dnk-i-stoepeskjeen-et-lokalt-skraablikk/ På et lite seminar i Halden for mange år siden, var Trond Bakkevig invitert til å holde foredrag om... Åse Næss]]> Aktuell kommentar Mon, 02 Apr 2012 15:11:00 +0200 Jonaboken - historie eller lignelse? http://www.fbb.nu/artikkeloversikt/visning-av-nyhetssak/article/jonaboken-historie-eller-lignelse/ Det er tankevekkende at det som i to tusen år ble tatt for historieskriving av jødiske og kristne... Det er tankevekkende at det som i to tusen år ble tatt for historieskriving av jødiske og kristne fortolkere – nå betraktes som noe annet. Det er viktig å skjelne mellom ulik litteratur også i Bibelen, men det er vel ikke slik at det som er skrevet skifter litterær sjanger over natten? Når Jesus henviser til det som berettes i Det gamle testamente, er det ofte som typologi: at Gud lot hendelser i Det gamle testamente skje som forbilder for det som skulle skje med Jesus. Det betyr at begge hendelser er av samme historiske type. Myter, fabler ol. kan ikke være typologiske forbilder. Adam, Noa og Jona må derfor være historiske personer slik beretningene i begge testamenter går ut fra. Når Jesus omtaler det som skjedde med Jona som en historisk hendelse som pekte frem mot ham, må hans bibelfortolkning være retningsgivende for hvordan vi skal forstå Jonaboken (Matt 12:39-41). Det betyr ikke at vi ikke kan undre oss over det som berettes både om Jona og Jesus, men det er mye vi undrer oss over i denne verden som vi ikke forstår fullt og helt. Det historiske kildematerialet som er tilgjengelig (Kongebøkene, Jonaboken og Evangeliene) gir ikke svar på alle våre spørsmål, slik er det i mange sammenhenger. Jonaboken er av den gammeltestamentlige kanon plassert sammen med de andre profetene fra det 8. århundre: Hosea, Amos og Mika i tolvprofetboken. Det harmonerer med den historiske situasjonen han plasseres i av 2. Kongebok 14:25. Det Jonaboken beretter om hendelsene i Ninive bekrefter det vi kan finne i andre kilder om byen på denne tiden. Vi vet ikke om det er Jona selv som skrev Jonaboken, men det er ikke usannsynlig da språkføringen etter manges mening tyder på at den ble skrevet før eksilet i Babylon. På hvilket grunnlag kan noen hevde at det Bibelen beretter ikke har hendt? Hvilke kilder har de for sine påstander? Hva slags kvalifikasjoner har de som setter dem i stand til å lese mellom linjene og finne ut at det står noe annet der enn det ordene selv tyder på, og som mennesker som levde nærmere i tid, språk og kultur enn oss har oppfattet? Professor C.S. Lewis sa det slik: «De uttaler seg bare som mennesker, mennesker som tydeligvis er influert av, og muligens ukritiske til, tidsånden i den tiden de vokste opp i.» og videre: «Jeg finner at disse teologene konstant følger prinsippet at mirakler aldri skjer» (min oversettelse fra artikkelen «Fern-seed and Elephants»). Hvilken kilde til kunnskap kan være mer pålitelig enn den vi har fått fra Gud selv? Med min begrensede forstand er det ikke alt jeg forstår fullt og helt, men jeg forstår at jeg er så preget av den tiden jeg lever i at jeg trenger hjelp fra mennesker som ikke er preget av vår tid for å avsløre vår tids tankegang. Og siden fremtidens vurderinger ikke er tilgjengelige, er det en god hjelp å lese hva teologer før oss har skrevet, slik som Martin Luther: «Kan det tenkes noe mer absurd enn at vi tiltar oss å dømme om Gud og hans ord; vi som tvert om burde dømmes av Gud? Derfor skal vi ganske enkelt stå fast på at når vi hører Gud si noe, så tror vi det, og tar ikke opp noen diskusjon om det. Vi skal heller la vår fornuft ta til fange i lydighet mot Kristus (2.Kor 10,5).» (Luther, Martin sitert fra: Sigurd Hjelde; Inge Lønning; Tarald Rasmussen: Martin Luther. Verker i utvalg Bind IV, Oslo, 1981, side 256) Alf Danbolt
Rektor Ad-Fontes pastorutdanning]]> Aktuell kommentar Sun, 25 Mar 2012 19:45:00 +0200 Fremmedgjort for våre egne http://www.fbb.nu/artikkeloversikt/visning-av-nyhetssak/article/fremmedgjort-for-vaare-egne/ Som kristne kan vi erfare hvordan vi ilegges andre synspunkter og meninger enn det vi har. Jon Magne Sønstabø]]> Aktuell kommentar Sat, 17 Mar 2012 12:39:00 +0100