fbb.nu: Siste nyhetssaker

Hva med endringen i Grunnlovens § 2?

Thu, 17 May 2012 12:46:00 +0200

Den 21. mai blir bestemmelsen i Grunnlovens § 2 om den evangelisk-lutherske religion som statens religion tatt ut og erstattet med en bestemmelse om den kristne og humanistiske arv som statens verdigrunnlag. Noen beklager dette og mener at noe verdifullt dermed går tapt, mens andre ønsker utviklingen velkommen. Det kan derfor være behov for å tenke nøyere gjennom både positive og negative sider ved det som her skjer. Det er viktig å være klar over at det som her skjer, kommer som et resultat av en lang utvikling som har undergravd både juridiske og sosiologiske aspekter ved stats- og folkekirkeordningen. Det er lenge siden § 2 har hatt reell betydning i den forstand at den har påvirket lovgivningen. Allerede innføringen av parlamentarismen i 1884 svekket muligheten for å sikre samsvar mellom evangelisk-luthersk lære og statens lovgivning. Dette har vi sett gjentatte eksempler på gjennom det 20. århundre. Endringene i ekteskapslovgivningen i 1918, 1991 og 2009 legger alle til grunn en annen ekteskapsforståelse enn kirkens. I 1969 forsvant den konfesjonsbundne kristendomsundervisningen i skolen. I 1975 fikk vi loven om selvbestemt abort. Og i 1983 fastslo Høyesterett i forbindelse med saken mot Børre Knudsen at Grunnlovens § 2 ikke medførte forpliktelser for Stortinget som lovgiver utover det som gjaldt rent kirkelig lovgivning. Dette henger selvsagt sammen med endringer i religiøs adferd og svekket oppslutning om kirkens lære i befolkningen i sin alminnelighet. Det er kanskje ikke uten videre grunnlag for å si at folk flest er mindre religiøse enn før, men det religiøse engasjement er utvilsomt mye mer mangfoldig både når det gjelder adferd og trosinnhold. Omtrent halvparten av alle besøk i Den norske kirke skjer nå i forbindelse med dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd. Ifølge tall fra 2008 deltar 7 % av befolkningen på gudstjenester månedlig eller oftere, og det er 26 % som sier de tror på en Gud som er opptatt av hvert enkelt menneske. Den reelle religiøse identitet hos mange av folkekirkens medlemmer må slik sies å være uklar. Denne utviklingen er på mange måter beklagelig. Den kristne kirke har vært det ideologiske fundament og en felles moralsk og religiøs referanseramme for det norske folk siden lenge før 1814. Vi tror dette har vært til stor velsignelse. Og selv om henvisningen til vår kristne arv består også i den nye § 2, er det ingen tvil om at endringen henger sammen med at forholdet mellom kirke og folk er svekket. Spørsmålet er imidlertid hva som er en vellykket kirkelig strategi i møte med denne utviklingen. Det å ville beholde folkekirken som ramme om folkets religiøse mangfold for enhver pris har mange uheldige sider. Det svekker lett tydeligheten i kirkens budskap ved at kirkens representanter tier med det de vet provoserer flertallet av dens medlemmer. Både kirkens strev med å fastholde en bibelsk forankret samlivsetikk og problemet med å kombinere et bibelsk budskap om dom og frelse med det å være samlingssted for et folk i krise kan forstås som uttrykk for dette. Det kan heller ikke være tvil om at en grunnlovsfestet folkekirke kan ha fristet politikere til å bruke kirken for egne formål på en måte om ikke alltid har gagnet arbeidet med å formidle kirkens budskap på dets egne premisser. Vi er derfor av den oppfatning at både kirke og folk vinner mer enn de taper ved grunnlovsendringen 21. mai. Vi får en lovgivning som er mer realistisk i den forstand at den våger å gi uttrykk for det religiøse mangfold som er et faktum i Norge i dag. Slik gir den oss hjelp til realistisk virkelighetsorientering. Samtidig får kirken større frihet til å være kirke på egne premisser. Det forutsetter imidlertid at kirken er i stand til å ta inn over seg at den konstantinske folkekirkelighet, som har vært den gitte ramme for kirkelig arbeid i Europa siden lenge før kirken kom til Norge, faktisk er blitt borte. I en slik situasjon kan ikke kirken jakte på innflytelse gjennom lovparagrafer, men er avhengig av å fungere som en minoritet på et livssynsmarked som er fullt av andre aktører. Det er en situasjon kirken ikke burde være redd for; gjennom de første tre hundre år av sin historie var det kirkens situasjon overalt, og mange steder har det vært slik alltid. Men det gir andre utfordringer enn folkekirkens. Og det er de utfordringene vi nå må ha mot til å ta inn over oss ved å prioritere forkynnelsen av lov og evangelium i samsvar med den bibelske åpenbaring uavhengig av i hvilken grad den aksepteres i samfunnet og dets lovgivning. For FBBs teologiske nemnd
Knut Alfsvåg, leder

Kommentarer til valgmulighetene i "Ordning for hovedgudstjenesten for Den norske kirke"

Fri, 11 May 2012 13:51:00 +0200

“Ordning for hovedgudstjeneste for Den norske kirke”, vedtatt på Kirkemøtet 2011, har mange valgmuligheter. Noen har etterlyst hjelp til å finne fram i alternativene. Dette er ment som en slik hjelp ved at det her gjøres oppmerksom på noen av alternativenes sterke og svake sider teologisk og språklig. De elementer av ordningen hvor det ikke foreligger alternativer, kommenteres ikke. Sidetallene viser til Ordningen slik den ligger på www.kirken.no.

3. Inngangsord

De tre første alternativene er gode. Tiltalen med “Kjære menighet” er språklig sett ikke god på grunn av motsetningen mellom “menighet” (entall) og “dere” (flertall). Det fjerde alternativet er mindre vellykket sjangerblanding, hvor den innledende kvalifisering av gudstjenesten i den treenige Guds navn følges av en forklaring som her virker malplassert. Dette alternativet bør unngås.

4. Samlingsbønner, s. 20-23

Alternativ 3, den gamle klokkerbønnen, utmerker seg som et vakker og innholdsrik inngangsbønn. Den har også et lov og evangelium-perspektiv de andre bønnene mangler (“lære å sørge over min synder”) uten at den foregriper syndsbekjennelsen. Alternativ 6 er en vellykket kombinasjon av inngangsbønn og syndsbekjennelse. Alternativ 4 og 5 er kanskje for korte til at samlingsbønnen får tilstrekkelig vekt som et selvstendig ledd i gudstjenesten.

5. Syndsbekjennelse, s. 24-26

Alternativ 4 utmerker seg positivt ved sin tydelige bibelske forankring (Salme 51); her er det også tydelig at synden stikker dypere enn til de enkelte gjerninger. Alternativ 6 har lang tradisjon og kan godt brukes fremdeles. Alternativ 2 er svært kort, alternativ 3 virker teologisk overfladisk ved at synd ensidig forstås i et gjerningsperspektiv, og alternativ 5 virker som syndsbekjennelse svært moralistisk ved at ønsket om å belære om den gode vei her dominerer på bekostning av syndserkjennelsen; disse tre bør unngås. Løftesord etter syndsbekjennelsen er problematisk. Syndsbekjennelsens tradisjonelle funksjon ved gudstjenesten innledning er å legge av “det som tynger” som en forberedelse til møtet med Gud. Når det føyes til løftesord, beveger en seg i retning av et allment skriftemål, men uten å ta skrittet helt ut, slik at en blir stående med en teologisk lite vellykket kombinasjon av syndsbekjennelse og betinget syndstilgivelse. Løftesordet bør altså enten gå ut, eller leddet må gjøres til alminnelig skriftemål fullt ut. Da må Guds lov forkynnes tydelig (det dobbelte kjærlighetsbud bør da være med, slik det nå gis anledning til), det må gis et visst rom for ettertanke rundt syndsbekjennelsen (slik det nå også gis anledning til), og løftesordet må være en ubetinget tilsigelse av syndenes forlatelse som “skaper det den nevner”. Ingen av forslagene til løftesord s. 26 er i så måte anvendelige; det ene er betinget og det andre er generelt. Denne utilstrekkeligheten reflekteres også ved at de følges opp av bønn om hjelp til å ta imot ordet om tilgivelse. Dette er moralisme, ikke bibelsk syndstilgivelse, og bør absolutt unngås.

7. Lovsang gloria

Det foreslås her flere alternativer (s. 29-31). De kan nok brukes, men det er ikke så lett å se at de har kvaliteter som gjør dem bedre egnet enn den tradisjonelle utvidede form s. 6.

8. Dagens bønn.

Kollektbønner etter gammel liturgi forutsetter de gamle tekstrekkene, og må derfor i noen tilfelle justeres etter nye teksterekker for å passe med dagens tema.

12. Evangelium

Både hallelujaomkved og evangelieprosesjon kan være gode ordninger for å understreke evangelietekstens betydning.

16. Kunngjøringer

Kunngjøringene leder naturlig over i forbønn. Skal syndsbekjennelsen komme her, bør kunngjøringene flyttes. Det som ble sagt ovenfor om det problematiske ved løftesordet i den form det her foreligger, gjelder i enda større grad om syndsbekjennelsen kommer her. Noe mer bakvendt enn syndstilgivelse i betinget form etter en preken over evangeliet - som tradisjonelt er stedet for tilsigelsen av syndsforlatelse i en luthersk gudstjeneste - er det vanskelig å tenke seg.

17. Forbønner

Forslagene til ferdig formulerte bønner har et umiskjennelig preg av overfladiskhet og moralisme. Dette er den borgerliggjorte kirkes pludring, ikke kamp på liv og død for Guds åsyn. De klassiske bønnene (litaniene) er klart best, språklig og teologisk. Muligheten til å utforme egne bønner bør brukes, gjerne slik at menighetene deler gode alternativer med hverandre. Forbønnene fra 1920-liturgien eller fra 1977-liturgien kan også godt brukes.

19. Forberedelse av nattverdmåltidet

Innsamling av takkofferet mens nattverdbordet dekkes kan svekke forståelsen av nattverden som ubetinget nådemiddel.

20. Takksigelse og bønn

De to alternative oversettelsene av Fadervår (s. 12-13) har begge sine sterke og svake sider. “La navnet ditt helliges” er et klart framskritt i forhold til det aktivistiske “La ditt navn holdes hellig”. På den annen side er det ikke lett å se noen gode språklige og teologiske grunner til forslaget om å erstatte “Led oss ikke inn i fristelse”, som her treffer grunnteksten ganske godt, med “Og la oss ikke komme i fristelse”. Alle fem alternativer for nattverdbønn kan brukes (s. 51-55).

21. Nattverdmåltidet

Det er viktig å få fram at poenget med brødsbrytelse er at de mange får del i det éne brød, ikke at brødet bryet som et symbol for Kristi død på korset. Brødsbrytelse bør altså ikke brukes når det brukes oblater som nattverdbrød. Det virker unaturlig å bruke “dette er Jesu legeme” som utdelingsord når oversettelsen av innstiftelsesordene er “dette er min kropp”.

22. Måltidets avslutning

Problemet med den takkebønnen i 1977-liturgien, som her er alternativ 2, er at det er en bønn for måltidet (“at du ved disse gavene vil bevare oss”) mer enn en takkebønn. Alternativ 1 er slik sett bedre, men det virker unaturlig å takke for “brødet og vinen” når den vesentlige gaven er Jesu legeme og blod. Alternativ 3 trekker på en uheldig måte inn dåpen i denne sammenheng, og den sosialetiske innretting i alternativ 4 virker unaturlig her. En bør derfor benytte muligheten til å lage en egen variant, f. eks. som en kombinasjon av alternativ 1 og 2: “Vi takker deg, himmelske Far, for at du gjennom dine velsignede gaver har gitt oss del i Jesu Kristi seierrike død og oppstandelse.” I “Veiledning til gudstjenestens hoveddeler”, s. 39, argumenteres det at intinksjon, dypping av brødet i vinen, kan være en egnet utdelingsform, særlig når det er mange nattverddeltagere. Intinksjon er en gammel tradisjon som er kjent siden oldkirken. Den gresk-ortodokse kirke bruker en form for intinksjon ved at brødet (som der alltid er gjæret brød) legges i en skje med vin. Den romersk-katolske kirke har etter Andre vatikankonsil tatt i bruk intinksjon for på den måten å gi både brød og vin til nattverdgjestene. Også i anglikanske og lutherske kirker har intinksjon blitt brukt i økende grad i senere år. Om ikke intinksjon gjøres som i den gresk-ortodokse kirke, forutsetter denne utdelingsmåten bruk av oblater. Det kommer derfor i strid med ønsket om å kunne bryte alminnelig gjæret brød som brytes og deles ut. Den viktigste innvendingen mot intinksjon er imidlertid at denne utdelingsmåten ikke uten videre kan sies å være i samsvar med innstiftelsesordenes befaling om å spise og drikke. Intinksjon er derfor en utdelingsform som normalt ikke bør brukes. Stavanger 8. mai 2012
For FBBs teologiske nemnd
Knut Alfsvåg, leder

Veivalg anno 2012

Fri, 11 May 2012 13:45:00 +0200

Blant de forhold som diskuteres mest i vår tid, er spørsmål relatert til menneskerettigheter og menneskeverd blant de hyppigst forekommende. Debattene går i mange ulike fora. Blant de som mest effektivt har satt fokus på etiske veivalg samfunnet står oppe i, er skuespilleren Marte Wexelsen Goksøyr. Hun ble offentlig kjent da hun i fjor konfronterte statsminister Jens Stoltenberg i Vandrehallen i Stortinget. Wexelsen Goksøyr har Downs syndrom. I Vandrehallen og i andre sammenhenger har hun opptrådt i en skjorte med påskriften ”Utryddingstruet”. Med dette, og også ellers, har hun offentlig gitt til kjenne hvordan debatten om tidlig ultralyd oppleves for henne. Med sitt budskap viser hun til utviklingen i Danmark. Der har tilbud til gravide tilsvarende det som antakelig blir innført her, hatt til følge at antall barn født med Downs syndrom har gått sterkt tilbake. Med god grunn hevdes at dette virker som en menneskelig ”kvalitetskontroll” i mors liv i praksis, at noen blir fratatt den aller mest grunnleggende menneskerettighet, selve livet. Et politisk flertall vil sannsynligvis også her gå inn for å gi tilbud om tidlig ultralyd til alle gravide i uke 12 av svangerskapet. Fra politisk hold begrunnes forslaget med at et slikt tilbud kan gi helsemessig gevinst og gi vordende foreldre økt trygghet. Tidlig ultralyd fremstilles som et gode som må fordeles mer likt enn nå. Siden privilegerte gravide allerede vet å skaffe seg de ultralyd-tjenester de ønsker seg ved å betale for disse, må staten i utjevningens navn sørge for at de samme tjenestene kan bli tilgjengelig for alle. Jan Helge Solbakk, professor i medisinsk etikk ved UiO, er sterkt kritisk til forslaget til tidlig ultralyd for alle gravide. Han skriver i Aftenposten 24.2.2011 følgende om dette:

Det er et tiltak som med 100 prosent sikkerhet vil gjøre at flere liv vil bli tatt av dage, i forhold til hvor mange liv som kan reddes med samme tilbud, og det er et tiltak som med 100 prosent sikkerhet vil bringe Norge et nytt, langt skritt inn i sorteringssamfunnet. Og sist, men ikke minst, er det et tiltak som vil føre til at millioner av helsekroner misbrukes, ikke til å redde liv, men til aktivt å fjerne enda flere liv.

I Norge vil den politiske korrekthet ikke snakke om de dilemmaer Solbakk skisserer, men det er mer stuerent å ta avstand fra for eksempel kjønnsselektiv abort i land som India og Kina. De samme kretser forsvarer retten til selvbestemt abort, som i over 30 år har gitt kvinner i dette landet rett til å avbryte et svangerskap av en hvilken som helst grunn. Det paradoksale er at i Norge anno 2012 godtar de fleste at et uønsket barn kan velges bort, men antakelig ikke at et uønsket kjønn kan velges bort, dersom kjønnsaspektet fokuseres. Fokus på funksjonsnivå i denne sammenheng vil man heller ikke ha. Absurditeten i alt dette viser hvilket uføre samfunnet har brakt seg selv opp i med sine veivalg. Med sitt personlige eksempel har Marte satt fingeren på noen av samfunnets verste verkebyller og dilemmaer. Hun viser at teori og praksis i spørsmål om menneskerettigheter og menneskeverd spriker sterkt. Vi blir minnet på at vårt land beveger seg videre i spor som allerede er lagt for lenge siden, bort fra det kristne menneskesyn om hvert enkelt menneskes uendelige verdi som Guds skapning. Marte har rett: Vi må snu! Astrid Sagnes

Generalforsamling i FBB 08.09.2012

Fri, 11 May 2012 13:44:00 +0200

FBBs generalforsamling i 2012 blir avholdt på Høgskolen, Staffeldtsgt. 4, Oslo lørdag 8. september kl.14.30. Alle medlemmer velkommen!

Guds treenighet - 07-08.09.2012, Høgskolen i Staffeldtsgt.

Fri, 11 May 2012 13:35:00 +0200

Guds treenighet - læren som samler og splitter

Seminar på Høgskolen, Staffeldtsgt. 4, Oslo

fredag 7. og lørdag 8. september 2012

En innføring i seminartemaets problemstilling v/Knut Alfsvåg Foredrag I: Treenighetens mysterium v/Hans Johan Sagrusten Foredrag II: "Hvem sier dere at jeg er?" Oldkirkens treenighetslære som refleksjon over Jesus Kristus v/Gunnar Innerdal Foredrag III: Døde Gud på korset? Hovedtrekk fra debatten om treenighetslæren i nyere teologi v/Knut Alfsvåg Foredrag IV: Guds treenighet - i møte med islam v/Arne Redse Foredrag V: Guds treenighet - i våre prekener v/Dag Ø. Østereng ------------------------------------------- Fredag 07.09: Kl. 18.30 Seminarstart Innledning og foredrag I Kl. 19.45 Kveldsmat Kl. 20.45 Foredrag II Kl. 21.45 Kveldsbønn Lørdag 08.09: Kl. 10.00 Morgenbønn Kl. 10.15 Foredrag III Kl. 11.15 Foredag IV Kl. 12.15 Lunch Kl. 13.15 Foredrag V Oppsummering og kaffe Nærmere info kommer!

Lovforslag fremsat om vielse af par af samme køn

Fri, 11 May 2012 13:34:00 +0200

Forslag til lov om ændring af lov om ægteskabs indgåelse og opløsning, lov om ægteskabets retsvirkninger og retsplejeloven og om ophævelse af lov om registreret partnerskab

Fri, 11 May 2012 13:34:00 +0200

Hvor ble fred og enighet av?

Wed, 02 May 2012 16:50:00 +0200

Av Ragnar Andersen Det ville være et kultursjokk å komme fra 1500-tallet til vår postmoderne tid. I renessansen og på reformasjonstida var en skeptisk til nye tanker fordi en var overbevist om at de vesentligste erkjennelser hadde vært tilgjengelige fra kristendommens første tid. På reformasjonstida var ”alle” opptatt av fred og enighet, pax og concordia. Selv om det slett ikke var så fredelig og en slett ikke var så enige. Eller kanskje nettopp derfor. Fred og enighet var ideal med røtter både i Hellas og i Bibelen. I utgangspunktet virket det som om fred og enighet i kirken og fred og enighet i landet var to sider av samme sak, og det første da en forutsetning for det andre. For Erasmus var nok kristen enighet en enhet som snarere hviler på moral og fravær av strid enn på læremessig enighet. For Luther gikk vegen til fred og enighet gjennom felles erkjennelse av sannheten. Men da enigheten om troen uteble, måtte reformatorene søke politisk fred uten kirkelig enighet. Det tyske riket og Vest-Europa forble kirkelig splittet. Men det betyr ikke at idealet ble oppgitt. Innenfor de enkelte land og fyrstedømmer levde idealet om enighet i høg grad videre. ”Enige og tro inntil Dovre faller!” ropte fedrene på Eidsvoll 20. mai 1814 (uten dermed å ville hindre brytninger om det politiske i politikken). ”Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!” synger Elias Blix. Og Lyder Brun faller inn i koret: ”Norges folk og Norges kirke på høytidsdag i hverdagsvirke stå sammen fast i Kristi tro!” De siste førti-femti år er mentaliteten og stemningen blitt en annen. I heipådegsamfunnet er ”alle” venner ”Mvh”. ”Nye tanker” – vi lever jo i 2012 - gjør etter den toneangivende trend fellesskapet ”fargerikt” og motvirker ”forsteinede” holdninger som ikke passer inn i ”utviklingen”. Skjønt nye tanker? Åsatrufellesskapet Bifrost fikk 112 000 kr. i statsstøtte i fjor (men de vil være moderne hedninger som tar avstand fra ”diskriminering på grunnlag av kjønn, herkomst eller seksuell legning”). Nå skal støtten til alt mulig grunnlovfestes. Mens lutherske foreldres grunnlovsforpliktelse til å oppdra barna etter evangelisk-luthersk lære har fått kritikk av FN’s menneskerettskomite og skal ut av grunnloven. Den skal være i strid med konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Ser vi den internasjonale ”rettsordens” Janus-ansikt? ”Jeg ser, jeg ser... Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt...” Skriver Sigbjørn Obstfelder. Men nei, kloden hører Herren til, og hans folk må bygge en motkultur. En påfallende endring er kommet inn i litaniet i vår tid. Jeg tenker at den nok har med mentalitetsendringen å gjøre. Vi som var vant med bønnen om fred og enighet i alle land (Landstads reviderte 49, v. 8), har lært en ny bønn: ”Gi fred og samhold i alle land” (Norsk salmebok 951, v. 7). Ifølge Norsk salmebok skal teksten være fra Martin Luther. Det er en sannhet med modifikasjoner. Etter at litaniet var kommet av bruk i Wittenberg, tok Luther det opp igjen i reformert skikkelse som en kristen bønn blant annet mot det tyrkisk-muhammedanske trykket fra sørøst. Hos Luther er den tilsvarende bønnen slik: ”Allen Königen und Fürsten frid und eintracht geben”. Eller på latin: ”Ut Regibus et Principibus cunctis pacem et concordiam donare digneris”. Nå skal jeg villig medgi at enighet og samhold er nærstående begrep. Visst kan de begge rommes i det tyske ordet ”Eintracht” (og det latinske concordia). Og som det heter i Svenska Folkbibelns oversettelse av Salme 133,1: ”Se, hur gott och ljuvligt det är när bröder bor endräktigt tillsammans.” Noen av oss husker det gammelmodige ordet tvedrakt. Det er det motsatte, nemlig splittelse. Begrepene enighet og samhold kan altså oppfattes som greiner med felles stamme. Men de kan også oppfattes som spor som peker i hver sin retning. Enighet kan knapt eksistere uten samhold, men en kan holde sammen på tross av uenighet. Slikt samhold må en søke på det mellommenneskelige planet. Demokratiet er et forsøk på å løse dilemmaet. Men demokratiet er blitt opphøyd fra å være et middel til å være et mål og en verdi i seg selv. Det klassiske idealet om fred og enighet er byttet ut med fred og demokrati. Og få er opptatt av demokratiets moralske grenser. Så ser vi at demokratiet valser ned moralske skranker i gamle kristnede land. Og mens den vestlige verden tradisjonelt har ønsket å spre kristentroen til fremmede land, synes det nå å være demokratiet Vesten er mest opptatt av å utbre. Men kirken kan vel ikke slutte å be om enighet i alle land, den enighet som troens lydighet skaper. Er vi ikke bedt om å gjøre alle folkeslag til disipler og lære dem å holde alt det som Herren har befalt?

Klargjørende om samlivsetikk - ny utredning fra lutherske kirker og organisasjoner

Wed, 02 May 2012 16:29:00 +0200

Ole Fredrik Kullerud Høsten 2011 la et utvalg på vegne av Misjonssambandet, Indremisjonsforbundet, Normisjon, Norsk Søndagsskoleforbund, Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, Den Norske Israelsmisjon, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn og Den Evangelisk Lutherske Frikirke frem en utredning i bokform om etiske spørsmål knyttet til samliv under tittelen ”Samlivsetikk og kristen tro”.[1] Utvalget er i forkant av Den norske kirkes (Dnks) offisielle samlivsutvalg, nedsatt av bispemøtet i november 2009 på henstilling fra Kirkerådet.[2] Fristen dette utvalget hadde satt seg om å levere en innstilling innen 1 oktober 2009 viste seg umulig å holde. Denne ventes nå termino juni 2012. Jeg skal gi en kort omtale av Samlivsetikk og kristen tro idet jeg også kaster et blikk på Misjonssambandets tilleggsutredning som forelå kort tid senere, på noen av reaksjonene på boken og på deler av debatten som har fulgt publiseringen.[3] Misjonssambandets utredning forstår seg som en konkretisering av utredningen med henblikk på organisasjonens egen praksis.

Innholdet i utredningen

Etter en kort sammenfatning (kap 1) beskrives den aktuelle situasjonen svært konsentrert, men med eksempler på case (kap 2). Samtidsanalysen kommer imidlertid bredere tilbake i kap 6. Her tegnes den aktuelle idékonflikten opp i sine forskjellige aspekter. Boken gjør rede for utviklingen i ekteskapslovgivningen. Det gås fortjenstfullt inn på teori om seksualitet, herunder ”skjev”, i tillegg til at sosiologisk forskning refereres. Kap 3 drøfter etikken prinsipielt under aspektet Bibelens betydning i kirken og teologien. Samlivsetikk og kristen tro går riktignok ikke i clinch med ulike posisjoner og analyserer ikke aktuelt materiale i Dnk med tanke på en klarlegging av underliggende forutsetninger. Likevel påpeker utredningen misbruk av prinsippet om Kristus som Skriftens sentrum til å sjalte ut visse bibeltekster. I motsetning til NLMs utredning berører Samlivsetikk og kristen tro det prinsipielt-etiske spørsmålet om allmenn eller spesifikk begrunnelse for etikken: ”Kristen samlivsetikk er en fellesskapsetikk som primært retter seg mot døpte og troende kristne.”[4] Dette markerer de to forfatterne enda tydeligere i en kronikk i Vårt Land i etterkant av boklanseringen.[5] Ut fra sitt prinsipielle etiske ståsted legger de vekt på å skjelne klart mellom hva henholdsvis kirken og det verdslige samfunnet kan legge til rette for.[6] Jesu tale om ”de hårde hjerter” i Matt 19,8par viser at det sett fra et teologisk synspunkt gjelder en mindre krevende etikk i samfunnet enn i kirken.[7] Det fjerde kapitlet er et hovedkapittel hvor det bibelske materialet drøftes med hensyn til seksualitet, ekteskap, skilsmisse, gjengifte og homofilt samliv. Dette er en oppmerksom lesning, særlig av evangeliene og Paulus’ brev. Det oppsiktsvekkende i Jesu svar til disiplene i Mat 19,3ffpar understrekes. Vi møter en forsiktig avvisning av gjengifte ut fra det bibelske materialet, men ingen bastant konklusjon.[8] Når det gjelder homofili, gjennomgår utredningen Bibelen på en tilsvarende tekstsensitiv måte. Kap 5 er en gjennomgang av kirkens historie angående de saksforhold boken behandler. Kap 7 ”Kristen samlivsetikk i dag” er blant de mest omfattende. I dette kapitlet foretar utvalget en sammenfattende systematisk drøfting av de enkelte problemstillingene. Et kap 8 drøfter konsekvenser for sjelesorgen før det konkluderes i kap 9. Utredningen har intet apparat, men en fem siders litteraturliste.

Styrker og svakheter ved utredningen

Utredningen er klar og uredd når det gjelder konkrete stridspunkter. Det gjelder også NLMs utredning som gir en komplett bibelsk og teologisk drøftelse av ekteskapet og tilbyr en god og følsom lesning av de bibelske tekstene. Her utredes overbevisende om gjengifte, som avvises, samtidig som dilemmaene presenteres.[9] Når det gjelder forholdet til det videre kulturbildet, er Samlivsetikk og kristen tro imidlertid vagere enn i de konkrete konfliktpunktene. I dette tilfellet markeres implisitt enhet med Dnks holdning og praksis. Dette gjenspeiles i språkbruken. Samboerskap avvises, men omtales som ”problematisk” etter som løftet om livslangt samliv ”blir utydelig”. Den kjønnsnøytrale ekteskapsloven omtales tilsvarende som ”svært problematisk”.[10] Det heter også at

samliv mellom personer av samme kjønn [derfor ikke kan] likestilles med ekteskapet som gudgitt ordning. Kirken bør derfor ikke utarbeide ordninger for ekteskapsinngåelse for to mennesker av samme kjønn, og det er heller ikke uproblematisk å ansette mennesker som lever i samkjønnede partnerskap, i vigslede stillinger i kirken.[11]

Ut fra kristen etikk må avvisningen av homofilt samliv skje på et mer grunnleggende plan enn ved spørsmålet om det kan ”likestilles med ekteskapet som gudgitt ordning”. Slikt samliv vil heller ikke kunne komme i betraktning som en tilleggsordning. Derfor er utredningens ordvalg forbausende. At det er ”vanskelig å tenke seg samkjønnet samliv som en normalordning innen kristen etikk”, som utvalget åpner den systematiske gjennomtenkningen av homofilt samliv med å fastslå, er å sette problemstillingen på hodet. Det nye testamentes fullstendige avvisning forsvinner ut av horisonten. Dnks språktone gjenlyder også i uttrykket ”samlivsformer som kirken fraråder” (min utheving).[12] Samlivsetikk og kristen tro slutter seg til Lærenemndas uttalelse fra 2006 som sier at ”samkjønnet samliv er uforenlig med tanken om ’Skriften som øverste norm for kristen lære og kristent liv’”. Lærenemnda unngikk konsekvent å omtale Skriften som eneste norm, slik Konkordieformelen på sin side gjør.[13] Dette er en språkbruk som etter mitt skjønn ikke er adekvat i forhold til graden av avvisning i det bibelske materiale og lar for mye av debatten skje på meningsmotstandernes premisser. Her er jeg enig med Dagens anmelder som mener en slik ”open språkbruk” ikke avskjærer de posisjonene en bibelsk orientert etikk må styre unna og ei som tradisjonell dogmedannelse stadig søker høyere presisjon.[14] Utredningen er omhyggelig med ikke å kritisere feminismen.[15] Faktisk legges den feministiske kritikken av det patriarkalske samfunnet til grunn uten noen drøftelse. Dette gjør også den siste lærenemndsuttalelsen i Dnk.[16] NLM-utredningen har på sin side ikke noe om det patriarkalske samfunnet. Samlivsetikk og kristen tro avskjærer seg ved sin manglende prøving av førende trender på dette området, slik jeg ser det, fra en mer fundamental brytning med det modernteologiske og politisk radikale paradigme. Det er oppsiktsvekkende at kefalé-strukturen ikke tas opp. Dette viste seg i debatten i des. 2011 og jan. 2012 i Vårt Land hvor stipendiat Anders Martinsen underla utredningen fundamental kritikk. Martinsen taler om Bibelens ”problematiske sider” og mener med dette blant annet tekstene som forutsetter kefalé-strukturen og ”patriarkalske ideologier”. Disse, sier han, karakteriserer Bibelens behandling av seksualitet.[17] På dette fundamentale nivået er Alfsvåg og Andersen avskåret fra å debattere så lenge kefalé-strukturen og patriarkatet ikke tas opp til drøftelse. Dermed lider debatten under en viss skjevhet. Riktignok påpeker forfatterne at Martinsen ”ukritisk underordner seg kravene fra moderne likestillingsideologi”.[18] Det Martinsens omtaler som å være ”forankret i en kritisk lesning av Bibelen”, innebærer i dette tilfelle i praksis en prøving av Bibelen med feminismen som målestokk.[19] Kritikk øves alltid i forhold til noe og er ikke forutsetningsløs. Alfsvåg og Andersen møter imidlertid Martinsens kritikk først og fremst ved å peke på likeverdelementet i Jesu etiske undervisning, slik dette for eksempel kommer til uttrykk i nestekjærlighetsbudet og i budet om fiendekjærlighet.[20] Det er nestekjærlighetsbudet som er utredningens etiske horisont. ”Ekteskapet skal tjene forholdet mellom ektefellene og føre til at barn ideelt sett fødes og vokser opp i en trygg sammenheng med samsvar mellom sosial og biologisk identitet”, heter det applisert på samlivsetikken,[21] men underveis drøftes faktisk ”ekteskapet som bilde på Kristi forhold til kirken”.[22] Som Egil Sjaastad i sin omtale av utredningen nylig har påpekt, blir en forankring av ”etikken så ensidig i nestekjærlighetsbudet (s. 9, 78, 109 og flere steder) … et uheldig grep”.[23] Hva nestekjærlighet er, er åpent for tolkning, og der hjelper Bibelens øvrige materiale til en presisering. Når det gjelder abort, tar utredningen til orde for å legge til rette for at enhver kan fullføre svangerskapet, uten bevissthet om lovens klargjørende virkning med tanke på erkjennelse og forlatelse av synd; det heter at man ikke skal ”møte dem med kritikk”.[24] Aspektet anger og tro med tanke på frelse er dermed avstreifet. Spørsmålet om kirkelig vigsel berøres ikke. Dette tas imidlertid opp i NLMs utredning, riktignok helt kortfattet. Her heller man i retning av å ikke anbefale frasigelse av den kirkelige vigselsretten med henvisning til at kristne i misjonsland lever med ikke-kristne ekteskapslover som bl.a. omfatter polygami.[25] Et annet spørsmål er imidlertid, etter mitt syn, om prester kan vie på statens vegne i en slik situasjon, altså uavhengig av om kristne kan la seg vie under slike betingelser. Man bør med andre ord skjelne mellom på den ene siden mulighetene for å la seg vie og på den andre siden som kirke å medvirke til sivil vigsel. Det hadde vært ønskelig at Misjonssambandets utredning hadde vært seg denne distinksjonen bevisst. Spørsmålet om forholdet mellom samlivsetikk og kirkefellesskap tas ikke opp som tema hverken av Samlivsetikk og kristen tro eller av Misjonssambandets utredning, men begge tekstene røper her en konservativ posisjon. Konsekvenser av den prinsipielle og eksegetiske posisjon, sier Samlivsetikk og kristen tro, blir å avvise ordninger for kirkelig vigsel av homofile og ikke å ansette dem som lever i samkjønnede parforhold i kirkelige stillinger eller gi dem lederansvar.[26] Spørsmålet drøftes av NLM-utredningen med samme resultat med henblikk på hvem som kan ha forkynneransvar, her imidlertid også med tanke på tilhørighet til fellesskapet og kirketukt.[27] Samlivsetikk og kristen tro representerer en nyansert og balansert drøfting av samlivsetikken. Den kommer jevnt over læremessig godt ut i sine konklusjoner og er preget av gode resonnementer. Alt i alt kan man si at utredningen er avklart konservativ, men forsiktig utenfor de konkrete problemstillingene. På visse punkter er det meningsforskjell i utvalget; noen ganger trekkes det ikke konklusjoner, trekk som ifølge Vårt Lands anmeldelse er ”en styrke” og et ”sympatisk” trekk ved boken.[28] Boken er oppklarende og pedagogisk greit tilgjengelig, også når det gjelder de prinsipielle sider av ekteskapsinngåelsen og definisjonen av et ekteskap.[29] I den nevnte Vårt Land-kronikken fører Alfsvåg og Andersen arbeidet et skritt videre ved å drøfte hva en etikk som er for kristne likevel kan tilby samfunnet som helhet.[30] NLMs utredning har også en god, bibelsk og sjelesørgerisk behandling og er utførligere i sin påpekning av dilemmaer og case. Den presenterer en svært effektiv imøtegåelse av innvendingene mot tradisjonelt syn og eksegese, for eksempel i forståelsen av Rom 1.[31] Denne utredningen tilbyr imidlertid intet kulturanalytisk materiale, men bygger der åpenbart på den første utredningen. Jeg har brukt relativt mye plass på de kritiske merknadene. Disse skal ikke overskygge det grunnleggende positive inntrykket av Samlivsetikk og kristen tro, men peke på at man også i denne må være oppmerksom på problematiske trekk. Underliggende premisser som er diskutable, men ikke diskuteres, presentert i en konservativ utredning, vil implisitt øve innflytelse på leserne og miljøene som bruker denne. Knut Alfsvåg og Morten D. Andersen, red. (2011), Samlivsetikk og kristen tro: Utredning fra et utvalg oppnevnt av lutherske organisasjoner og frikirker, Oslo: Lunde forlag.

[1] Heretter: Alfsvåg og Andersen 2011. [2] http://kirken.no/index.cfm?event=doLink&famId=101799 [17.01.12]. Se også Vårt Land (VL) 01.11.11. [3] En del av utredningen gjelder konsekvenser vedrørende ansatte og tillitsvalgte i Misjonssambandet, Samliv i lys av Bibelen: Veiledning om aktuelle spørsmål knyttet til ekteskap, samboerskap, skilsmisse, gjengifte og homofilt samliv, godkjent i NLMs hovedstyre 2. desember 2011, http://www.nlm.no/content/download/8623/74910/file/NLM_Samliv%20i%20lys%20av%20Bibelen.pdf [30.12.11]: 29-34 (pkt. 8.0). [4] Alfsvåg og Andersen 2011: 75, jfr. også: 76 og 84. [5] Samliv og nestekjærlighet, VL 28.11.11. [6] F. eks. Alfsvåg og Andersen 2011: 70; 76. [7] En av modellene Samlivsetikk og kristen tro presenterer har en slik tankegang: ”Jesus har ikke utelukket at GTs åpning for skilsmisse og gjengifte kan videreføres som rettsordning, dersom det bare gjøres tydelig at dette ikke er i samsvar med Skaperens intensjon med ekteskapet”, ibid: 84. NLMs utredning anvender Jesu referanse til Moseloven som argument for at gjengifte som blir troende ikke trenger å skille seg. Deres sivilstatus er verdslig sett i henhold til lovgivningen og dessuten til Moseloven, Samliv i lys av Bibelen: 16 (pkt. 4.5). [8] Alfsvåg og Andersen 2011: 34-36. [9] Samliv i lys av Bibelen: 11-17 (pkt. 4), se særlig 14f (pkt. 4.4). [10] Alfsvåg og Andersen 2011: 76. [11] Ibid: 9. I konklusjonen sier Samlivsetikk og kristen tro forsiktig at ”samliv mellom personer av samme kjønn [heller ikke kan] likestilles med ekteskapet som gudgitt ordning”, ibid: 110 [12] Ibid: 76. Vi finner det samme uttrykket i Alfsvågs og Andersens kronikk i Vårt Land etter boklanseringen, Samliv og nestekjærlighet, VL 28.11.11. I 1977 uttalte biskopene at de i homofilispørsmålet kjente seg ”forpliktet på Bibelens egen tilbakeholdenhet”, Bispemøtet (BM) 23/77. Bispemøtet har omtalt ekteskapet (i forhold til samboerskap) som den ”beste samlivsform for vår tid”, BM 14/94. Menighetsfakultetet hevder at kirken har en ”preferanse for det heterofile samlivet”, To velbegrunnede standpunkt? En vurdering av uttalelsen fra lærenemnda i Den norske kirke: Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken, uttalelse fra Lærerrådets flertall av 7. mai 2007: pkt. 3.3, http://www.mf.no/dokumenter/MF%20dokumenter/LR/Uttalelse_LR_MF_2007_vurdering.pdf [10.05.07]. Se min artikkel Veien frem mot kirkemøtevedtaket om ”to syn”, Troens Ord 2/2007: 10. I 2006 skrev Lærenemnda: ”Kirken gir ikke samboerskap samme bekreftelse som ekteskap”, Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken: Uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd i sak reist av Møre biskop, Oslo: Kirkerådet (LN II): 129 (kap. 4). Uttalelsen er tilgjengelig på Dnks nettside: http://www.kirken.no/?event=showMeetingPlan&famID=8464 [13.04.12]. [13] LN II: 11 (kap. 1.3); 23 (kap. 3.1); 34 (kap. 3.3); 41 (kap. 3.4); 69 og 80 (kap. 3.6); 107 (kap. 3.8); 119-123 (kap. 3.9); 133 og 135 (kap. 4, hhv. pkt. 6 og 9); FC Ep innledn. 1. [14] Johannes Kleppa, Solid hjelp til samlivsetisk tenking, Dagen 29.11.11. [15] Alfsvåg og Andersen 2011: 60; 104. [16] LN II: 30f; 60;110. [17] Anders Martinsen, Idyllisering av Bibelens syn på sex, VL 03.12.11 og Fortsatt idyllisering, VL 16.12.11. [18] Knut Alfsvåg og Morten Dahle Andersen, Den radikale utfordringen, VL 22.12.11. [19] Anders Martinsen, Grunnløs påstand om bibelsk etikk, VL 04.01.12. [20] Knut Alfsvåg og Morten Dahle Andersen, Ikke på historiens skraphaug, VL 08.12.11. [21] Alfsvåg og Andersen 2011: 9. [22] Ibid: 43-45. [23] Egil Sjaastad, Samlivsetikk og kristen tro, Fast Grunn 65 (2012): 62-64. Se også ”I fokus”, ibid: 29 (Egil Sjaastad, ”To samlivsutvalg”). [24] Alfsvåg og Andersen 2011: 92. [25] Samliv i lys av Bibelen: 8 (pkt. 2.2.3); jfr. også Dagen 19.12.11. [26] Alfsvåg og Andersen 2011: 94. [27] Samliv i lys av Bibelen: 23-25 (pkt. 6.0), se særlig 24 (pkt. 6.2) og 24f (pkt. 6.3). [28] Per Eriksen, Grundig om samliv, VL 30.12.11. [29] Alfsvåg og Andersen 2011: 10. [30] VL 28.11.11. Se fotnote 5 i denne bokomtalen. [31] Samliv i lys av Bibelen: 20f (pkt. 5.3).

Samvittighetsfrihet

Fri, 20 Apr 2012 15:33:00 +0200

Da bispemøtet i Den norske kirke fikk en ekstra biskop i en nyopprettet, fast lederstilling, var nok tanken at det skulle styrke bispefunksjonen blant annet ved å gjøre det enklere å reagere i forhold til aktuelle debatter. I dagens medieverden er det lite konstruktivt å sette ned et utvalg som etter lang tid legger fram en innstilling med sprikende konklusjoner. Skal en ha noe å si, må en være der debatten er og gi svar med mening i på de spørsmål som er aktuelle. Gjør en ikke det, kan en like gjerne tie stille. Det kan faktisk se ut som dette i noen grad kan fungere etter hensikten. I hvert fall klarte bispemøtet gjennom sin preses å komme med en klar støtte til legene som av samvittighetsgrunner ønsker fritak også fra administrativt arbeid relatert til provosert abort mens debatten fremdeles var aktuell. Og preses har i et brev klargjort at det er samvittighetsfrihet også for prester som av læremessige grunner må avstå fra fullt gudstjenestefellesskap med sin biskop. Disse to problemstillingene har mer med hverandre å gjøre enn en umiddelbart skulle tro. Bak angrepet på legenes utvidede reservasjonsrett i abortspørsmålet står nemlig spørsmålet om en tilsvarende reservasjonsrett når det gjelder medvirkning ved kunstig befruktning mellom lesbiske par. Og prestenes ønske om samvittighetsfrihet når det gjelder nattverdfellesskap har sin bakgrunn i den læremessige splittelse i bispekollegiet i samlivsetikken. Det er altså i begge tilfelle sekularismens antidiskriminerings-tvang som er debattens utgangspunkt. Det er en problemstilling biskopene i Den norske kirke tradisjonelt har hatt vanskeligheter med å forholde seg til på en konsistent og gjennomtenkt måte. Frykten for å framstå som moralistisk har i mange tilfelle virket lammende. Desto mer gledelig er det at en nå faktisk er i stand til å tale både noenlunde konsistent og forholdsvis entydig, og det uten å utrede saken på nytt i årevis. Et krav om samvittighetsfrihet i en aktuell sak er alltid et individuelt krav. Vi har alle et visst rom for kompromiss og tilpasning, og vi skal ikke oppkaste oss til dommere over dem som setter grensen for de mulige kompromisser et annet sted enn vi gjør selv. Her skal vi gi hverandre en viss frihet, og samtidig støtte hverandre i at grensen for de mulige kompromisser er der for oss alle. Ingen skal kjenne seg presset til å gjøre noe en selv ikke kan forsvare ut fra egen overbevisning. Samtidig må et krav om samvittighetsfrihet som skal kunne tas alvorlig, være begrunnet i seriøs argumentasjon ut fra allment aksepterte moralprinsipper. Vi gir ikke samvittighetsfrihet for bagateller eller for handlinger som er åpenbart umoralske eller ulovlige. Derfor vil et relevant krav om samvittighetsfrihet alltid være provoserende, for der et slikt krav gjøres gjeldende, trekkes det andre konklusjoner av felles moralprinsipper enn det svært mange andre gjør. Det gjelder i de konkrete saker både legene, som påberoper seg det allmenne prinsipp at medisinsk behandling ikke skal skade, og prestene, som påberoper seg økumenisk samlivsetikk som knytter det seksuelle samliv eksklusivt til ekteskapet mellom mann og kvinne. Det er dette elementet av provokasjon som gjør debatter om samvittighetsfrihet krevende. Ikke alle makter å forholde seg konstruktivt til krav om å kunne trekke andre konsekvenser av prinsipper som i utgangspunktet forplikter oss alle, og reagerer derfor med tvang og forbud. Men uten rom for dette elementet av provokasjon blir retten til samvittighetsfrihet redusert til tannløs toleranse for likegyldigheter. Akkurat det ser det ut til at i hvert fall bispemøtets preses har skjønt, og det skal vi notere oss som positivt. Så påhviler det også den som gjør gjeldende et krav om samvittighetsfrihet at en ikke trekker i tvil den moralske integritet hos dem som vurderer saken annerledes. Vi kan med fordel begrense oss til å vurdere hverandres argumenter; intensjonene får vi i utgangspunktet forutsette er de beste, også hos dem vi er uenige med. Knut Alfsvåg