Kirkens tre prinsipper

Kirkens tre prinsipper Odd Sverre Hove Dobbeltforedrag ved Den indre Sjømannsmisjons Arbeidermøte i Svolvær lørdag 30. januar 1988

---

Emneformuleringen

Formuleringene i programmet kan vel virke noe skremmende. Begrepet "Dobbeltforedrag" lyder naturligvis ille: et foredrag som varer dobbelt så lenge som vanlig, slik at vi må ta en liten pustepause når vi er kommet halvveis.

Verre lyder vel Emneformuleringen: "Kirkens tre prinsipper". For ordet "prinsipp" regnes av mange som et skrekkelig teoretisk ord. Begrepet "lære" er på samme måten heller ikke særlig velsett i vår tid. Det regnes for å være like knusktørre greier som "prinsipper": nemlig "tørre, livsfjerne teorier".

På den andre siden må jeg bekjenne at jeg regner debatten om de fundamentale kirkelige spørsmålene for å være noe av det mest spennende man kan engasjere seg i. Debatten om skriftsynet har engasjert meg sterkt i mange år. Debatten om troens grunn, om rettferdiggjørelseslæren og forsoningen berører samtidig selve kjernen i kristen tro. Og debatten om kirkesynet opplevde jeg allerede i studietiden som svært interessant. For da leste jeg en bok av Sigvart Riiser: "Organisasjonene i Folkekirken". Det var en meget velskrevet bok, full av spennende spørsmål, problemstillinger og refleksjoner, som går direkte inn i norsk kirkehverdag.

Når det gjelder kirkesynsdebatten, er det ellers viktigere enn vi ofte tenker over å gå inn i den langs den riktige inngangsruten. Spørsmålet om kirken kommer saklig sett etter både spørsmålet om troserkjennelsen og spørsmålet om trostilegnelsen. Derfor går det ingen god vei inn i kirkedebatten utenom "læren" og "prinsippene", (vi kunne for den del si: ingen god vei utenom "prinsipp-læren").

Ordet "prinsipp" er samtidig ikke mer skremmende enn at det betyr noe slikt som "den første tanken i en tankerekke", eller "den tanken som regulerer forholdet mellom tankene i en tankerekke".

Vår emne handler altså om tre prinsipper. Det vil si at vi skal ta for oss tre "første-tanker" innenfor evangelisk-lutherske troslære.

1. DET PROTESTANTISKE SKRIFTPRINSIPPET

Den norske kirke er en evangelisk-luthersk kirke. Men ved siden av lutherdommen fins det andre protestantiske kirkesamfunn. Vi har calvinister (USA: presbyterianere), vi har zwinglianere (Sveits), vi har metodister, baptister og pinsevenner. Og så videre..

Felles for alle disse er deres protestantisme: protesten mot den romersk-katolske og den gresk-othodokse kirkes teologi. Dette fellesnavnet og dette fellespreget går tilbake til reformasjonstiden.

Ordet "pro-testare" er latin. "Testare" betyr "å vitne". "Pro" betyr "for". "Pro-testare" betyr derfor "å vitne for noe". I vår tid er folk flest engstelige for å virke "negative". Man tror at "protest" er et negativt ord som betyr å "si nei til". I virkeligheten betyr det altså "å si ja til noe annet", å "vitne for noe".

Og det protestantene samlet vitnet FOR på reformasjonstiden, var en førstetanke, et prinsipp som kalles skriftprinsippet. Skriftprinsippet gir svaret på et fundamentalt spørsmål: Hvordan kan jeg finne ut hva som er rett kristendom, rett lære om den kristne tro?

Svarene som de store katolske kirkesamfunnene i Rom og Konstantinopel nå står for, var todelt: Du finner det ut ved hjelp av Skrift og Tradisjon. Du kan øse kristen erkjennelse dels fra Den Hellige Skrift, dels fra kirkens tradisjon, sier katolikkene. I tradisjonen vil du finne ting som aldri kom med i Bibelen, men som kirken (dvs paven og biskopene) har tatt vare på ned gjennom århundrene.

I samsvar med dette synet har den romersk-katolske kirke faktisk fastsatt nye dogmer helt opp til vår tid. I forrige århundre (1854) kom det et dogme om jomfru Maria ("den ubesmittede unnfangelsen"), I 1870 kom dogmet om pavens ufeilbarlighet når han uttaler seg på sitt embedes vegne. Og så sent som 1. nov. 1950 (!) kom det nok et Maria-dogme: om Marias legemlige opptagelse i himmelen.

I forholdet til disse dogmene kan vi studere gode eksempler på hvordan det protestantiske skriftprinsippet virker i praksis. For alle vet at Bibelen ikke lærer slik om jomfru Maria som de to nye katolske dogmene gjør. Bibelen lærer ikke at Maria ble unnfanget uten arvesynd (= ubesmittet unnfangelse). Den lærer heller ikke at hun til forskjell fra andre døde er tatt legemlig opp til himmelen etter sin død.

Den katolske tangen er at slike dogmer ikke trenger bibelbevis, for de har dekning i tradisjonen. Det protestantiske skriftprinsippet sier derimot blankt nei til lære, tro og dogmer som mangler skriftbevis. På samme måte er det med dogmet om pavens ufeilbarlighet når han uttaler seg på vegne av embedet sitt (= ex cathedra). Alle vet at det ikke står noe slikt i Bibelen. Det protestantiske skriftprinsippet krever derfor at vi sier nei til denne nye lære i kirken.

Dermed har vi sett tre eksempler på hvordan det protestantiske skriftprinsippet virker. Det fungerer som et "bare"-prinsipp. Bare når Bibelen beviser en lære, kan den aksepteres som rett kirkelære. Skriften ALENE skal stille opp trossetninger og ellers ingen, ikke en gang en engel.

Definisjonen av skriftprinsippet finnes på to steder i de lutherske bekjennelsesskriftene - i forordet til Konkordieformelen og i De Schmalkaldiske Artiklene. Det sistnevnte stedet har jeg allerede sitert:

Jeg sitere straks også det førstnevnte stedet:

Akkurat så mye som dette er det gammeltroende protestantisme mener når vi bruker betegnelsen skriftprinsippet. Skriften alene skal bestemme innholdet i tro, lære og liv. Av alle de brønner som det går an å øse av når en vil smake på livssynstilbudene rundt i verden, fins det bare en brønn som inneholder levende vann: Bibelen. Og vil du si noe som helst om hva rett kristen tro går ut på, må det du sier, stemme med Bibelen. Ellers snakker du ikke sant.

Skriftprinsippet og skriftsynet

Men dette betyr at skriftprinsippet slett ikke sier alt det som det kunne være interessant å si om emnet "Bibelsynet". Skriftprinsippet er et kort og klart erkjennelsesprinsipp. Det uttaler seg om erkjennelsesKILDEN. Men forøvrig fins det mange ting å drøfte om Bibelens vesen, inspirasjon og karakter som hører inn under temaet "skriftsynet", men som vi ikke finner uttalelser om i selve skriftprinsippet.

La meg gi et eksempel på hva som er forskjellen.

Det er vanlig i konservativ teologi å regne med at Bibelen er inspirert av Gud. Blant annet bruker 2.Tim. 3,16 et uttrykk som i høy grad tyder på det. "Inspirert" betyr "innåndet av Gud".

Gud satte mennesker til å skrive de ulike bibelske skriftene. Men mens disse utvalgte "hagiografene" (= hellig-skrift-skribentene) skrev, sørget Guds Ånd for at ordene de skrev, hele tiden ble slik Gud selv ville.

I skriftsynsdebatten har man skilt mellom ulike "inspirasjonsteorier". Noen lærer personal-inspirasjon. Andre lærer verbalinspirasjon. Ja, det hevdes til og med at enkelte skal ha forsvart en MEKANISK verbalinspirasjonsteori: Hagiografenes egen person ble helt sjaltet ut, og Guds ånd dikterte bokstav for bokstav, ord for ord.

Personlig hører jeg hjemme blant dem som forsvarer verbal-inspirasjonen. Guds ånd prøvde, tror jeg, hvert eneste ord i de hellige skriftene. Men jeg tror ikke forfatterens person ble sjaltet ut under skrivearbeidet. I vanlige jordiske spørsmål (f.eks. geografi, historie, osv), som personen selv hadde kunnskaper om på naturlig måte, tenker jeg meg at Guds Ånd ikke trengte å foreta noen slags overprøving.

Derfor kan det i prinsippet tenkes at de hellige forfatterne tok feil i slike spørsmål som ikke handlet om emnene tro, lære og liv. Derimot garanterer Åndens inspirasjon ufeilbarligheten i alle de spørsmålene der Skriften underviser oss om troens saker.

Slik har jeg for min del tenkt om inspirasjonens dekningsområde. Inspirasjonen dekker områdene tro, lære og liv. Og dette er ett av de mange viktige spørsmålene som debatteres under overskriften "Skriftsynsdebatten". Jeg har prøvd å øse mine tanker om skriftsynet fra Skriften selv. Jeg har altså prøvd å praktisere skriftprinsippet under arbeidet med å utforme tankene om Skriftsynet.

Men det fins også andre standpunkter i spørsmålet om inspirasjonens dekningsområde enn dette. Personlig har jeg stor respekt for et standpunkt som daværende pastor Carl Fr. Wisløff forsvarte i 1937 i et teologisk fagtidskrift, og som han siden har skrevet om mange ganger. Wisløff går et skritt lenger enn jeg gjør i dette spørsmålet. Han regner med at inspirasjonen sikrer de hellige forfatterne ufeilbarlighet også i de spørsmålene som ligger utenfor områdene tro, lære og liv. Derfor sier han nei til tanken om at det kan finnes menneskelige feil i Skriften, og han misliker tanken på å operere med (som han sier) en "skyvbar" grense innenfor Skriften.

Jeg har som sagt stor respekt for dette noe mer konservative standpunktet, og jeg skulle ikke i utgangspunktet ha så mye imot å skifte over til Wisløffs standpunkt. Men det gjenstår en del problemer å løse først, knyttet til spørsmålet om de hellige skriftenes faktiske beskaffenhet. Blant annet er det et faktum at NT siterer GT noen anelser annerledes enn den tradisjonelle hebraiske GT-teksten lyder, mens ordlyden i en kjent gresk oversettelse av GT er mer i overensstemmelse med teksten på de stedene der NT siterer GT.

Forskjellene her er så pass store at jeg ville føle dem problematisk om jeg bygde på en teori om et tilnærmet altomfattende dekningsområde for Guds Ånds ufeilbarlige inspirasjon av Bibelen. Derimot synes jeg det hele blir enklere om jeg forutsetter vanlig menneskelig feilbarlighet hos de hellige forfatterne i vanlige jordiske kunnskapsspørsmål. Guds inspirerende ånd så til at selve åpenbaringsbudskapet, det som gjelder tro, lære og liv, ble ufeilbarlig.

Det følger da av dette at jeg tror Guds ånd ønsket å gi oss det budskapet som NTs GT-sitater gir oss, og at NTs GT-tolkning er forpliktende åpenbaring.

Nåvel. Slike Bibel-PROBLEMER har krav på en redelig intellektuell og teologisk drøftelse. Og slike drøftelser har rimeligvis krav på stor plass innen rammen av emnet "Skriftsynet". Men man trenger ikke på liv og død ha denne veldige problemstillingen gjennomtenkt bak seg for å kunne bøye seg for selve skriftprinsippet.

Det er med andre ord vesensforskjell på begrepene "skriftsynet" og "skriftprinsippet". Det første er et omfattende og viktig emne innen teologien. Det siste er derimot et kort og enkelt prinsipp, som ikke sier noe annet enn at det bare fins én kilde som inneholder levende vann: de profetiske og apostoliske skriftene i Det gamle og Det nye testamentet.

Angrepene på skriftprinsippet

I nyere norsk og internasjonal teologi er imidlertid skriftprinsippet blitt angrepet. Gang på gang. Det er foregått over flere hundre år, for eksempel i forskningen omkring "den historiske Jesus", der bøker av David Friedrich Strauss, Ernest Renan og Adolf von Harnack har spilt en stor rolle.

Jeg tror det må være lov å si at det i minst et par hundre år er pågått en prosess som har hatt som hovedvirkning å rive i stykker tiltroen til Bibelen som historisk kilde. Man taler ofte sammenfattende om "den historisk-kritiske metode". Men straks man ser nærmere etter, viser det seg at det dreier seg om mange metoder: litterærkritisk metode, formhistorisk metode, tradisjonshistorisk metode, redaksjonshistorisk metode, osv.

Jeg tar ikke bryet med å forklare disse merkelappene nærmere; for blant annet kan en stundom få en følelse av at hver forsker anvender sin egen metode-variant. I alle fall er det et faktum at denne forskningens såkalte "resultater", slik teologene kan lese det i faglitteraturen til de enkelte bibelske bøkene, spriker som staurene på skuldrene til tidligere statsminister Per Borten.

Problemene som på denne måten er skapt for det protestantiske skriftprinsippet er mange og store. En ting er at de liberale teologene ikke vil anerkjenne og bøye seg for skriftprinsippet. Det er ingen nyhet. Men i tillegg kommer det at en nå ofte kan få inntrykk av at mange også på den konservative siden kjenner seg beklemt og skamfull over å bekjenne seg til det prinsippet som gav hele den protestantiske reformasjonen et fast punkt å stå på. Mange konservative oppfører seg om de i praksis adlød et tabu mot hele skriftprinsippet.

Slike holdninger er katastrofale for teologi og kirkeliv. For prinsipp-tenkning er et teologisk ideal. Men det blir jo ikke orden på tankene når en ikke har mot til å bekjenne åpent hvilken ledetanke som har krav på førsteplassen i tankeprosessen.

Den norske kirkestriden

Om vi ser på norsk kirkeliv i det 20. århundret, ser vi det samme. Kampen om Bibelen har vært ikke så lite av en rød tråd i hele kirkestriden. For korthets skyld kan vi resymere den norske kirkestriden i fem-seks hovedfaser, omtrent slik:

1. I 1905 utnevnte regjeringen en liberal teolog til et professorat i teologi. I protest søkte den konservative professor Sigurd Odland avskjed. Tre år senere opprettet de konservative Menighetsfakultetet for å ha et alternativt teologisk fakultet.
2. I 1919 erklærte Oslo biskop Jens Tandberg i teori og praksis at det var i orden for konservative teologer å samarbeide med liberale teologer om kirkelige arrangementer. De konservative svarte i 1920 med Calmeyergaten-møtet, der 800 utsendinger fra hele kristenfolket vedtok å si nei til samarbeide med teologer som bryter med Bibelens autoritet.
3. I 1953 angrep biskop Kristian Schjelderup en preken av Ole Hallesby og hevdet at læren om evig fortapelse er en vranglære som stammer fra Persia. De konservative svarte at det var Schjelderup syn som var vranglære, for Bibel og bekjennelse lærer at vantroende går fortapt. Regjeringen gav imidlertid grønt lys for Schjelderups syn i kirken.
4. Fra slutten av 1950-tallet brøt det ut en slags 30-års-krig i norsk teologi, mellom på den ene side teologer som i ulike former ville forholde seg positivt til den såkalte eksistensiale teologi (eller "Bultmann-teologien") og på den andre siden Menighetsfakultetet som hevdet at denne læren var liberal. Teologer som Jakob Jervell og Inge Lønning skrev og talte i en del år i denne teologis ånd. Per Lønning skrev på samme tid to doktor-avhandlinger om eksistensial-filosofiske emner, men han er ikke blitt regnet som i samme grad talsmann for akkurat denne teologien. På den andre siden er det helt klart at Per Lønning ikke har noe konservativt teologisk skriftsyn, og han distanserer seg fra skriftprinsippet.
5. På slutten av 1960-tallet kom den såkalte sekulær-teologiske bølgen, der tanker av ny-marxistisk art spilte en stor rolle for teologenes måte å tenke på. I vårt land toppet striden seg omkring kallskapellan Helge Hognestad (ca. 1980), som etter noen år gikk med på å slutte i prestestillingen sin i Høvik menighet i Oslo.
6. Den feministiske teologien henger på mange måter sammen med sekulærteologien, både ideologisk, og med hensyn til skriftprinsippet. I Norge dukket en moderat feministisk teologi opp på Menighetsfakultetet i 1972 og splittet fakultetet i holdningen til skriftprinsippet og i spørsmålet om kvinnelige prester. Mer radikal feministisk teologi er blitt kjørt frem av blant andre Eva Lundgren (Gud bør kalles "Gudny"), mens den moderate utgaven blant annet har hatt innflytelse like inn i den nye salmeboken. Den voldsomt intense abortkampene de siste 15 årene hører også hjemme under dette punktet.

Det kunne i det hele tatt være mye mer å si om hver av disse ulike fasene i norsk kirkestrid. Men for tidsbegrensningens skyld nøyer jeg meg med disse linjene - som har til oppgave å illustrere hovedpoenget mitt: Det rår i dag full krise i kirken i forholdet til det protestantiske skriftprinsippet, og situasjonen forverres bare raskere og raskere fra år til år.

Krise for den historisk kritiske bibelforskningen

På den andre siden er det paradoksalt nok et faktum at også den historisk-kritiske bibelforskningen er inne i en særegen indre krise. For det første er det blitt påvist hvor 99 % prosent sprikende "resultatene" er som de mange metodene fører til. For det andre har almen vitenskapsteori påvist at 95 % av alle forsknings-"resultater" innen alle fag ved ny forskning faktisk viser seg å være gale (Thomas Kuhn). For det tredje føles det nå ekstremt beklemmende og utidsmessig at den bibelkritiske forskningen har fliset Bibelen opp i tusenvis av småbiter ("atomisering") - i en tid som lengter etter HELHET.

Det er vel ikke minst tidsåndens aller nyeste bølge som har skapt denne sistnevnte holdningen. Tidsåndens aller nyeste bølge er New Age, eller Ny Tid-bevegelsen. Begrepet HELHET ("holisme") er ett av yndlingsslagordene. New Age er forøvrig et religiøst og filosofisk blandingsprodukt med elementer fra feminisme, panteisme, østlige religioner og vestlig naturvern-engasjement, m.m. Bølgen skyller i disse dager inn over oss. Den bryter allerede voldsomt på i åndslivet i Europa og USA.

Følelsen av at krisen som har rammet den historisk-kritiske bibelforskningen faktisk er "moteriktig", gjør i alle fall at jeg ikke uten videre våger å tenke bare begeistrede tanker om det som skjer. Et værskifte trenger ikke nødvendigvis tilsi en ekte klimaforbedring.

Mot strømmen

Som misjonsfolk må vi hele tiden være rede til å gå mot strømmen, Det må vi gjøre ved at vi baserer alt vi tenker og tror om Guds rikes saker på skriftprinsippet: Bibelen alene skal bestemme over tro, lære og liv iblant oss. I vår egen daglige omgang med Guds ord må vi legge vinn på å lese med våken tanke og å lese HELE Bibelen, ALLE de 66 bøkene.

Da vil vi blant annet også kunne se hvordan hele den hellige boken peker på Kristus for oss, slik vår neste emne-område fremhever. Vi kommer nå til:

2. DET EVANGELISKE KRISTUS-PRINSIPPET

Luthers reformatoriske oppdagelse var en gjenoppdagelse av evangeliet. Oppdagelsen hadde med begrepet "Guds rettferdighet" å gjøre, og den skjedde over en åpen Bibel. Siden har lutherdommen lagt all mulig vekt på det hovedpunktet i trosbekjennelsen som beskriver hva frelsesbudskapet faktisk går ut på. Beskrivelsen kalles endog ofte: "den artikkelen hvormed kirken står eller faller".

Det Luther gjenoppdaget i Bibelen, er at mennesket blir rettferdiggjort for Guds ansikt ved "troen alene". Syndere som angrer og tror, mottar frelsens gave ved "nåden alene". Og frelsesverket, som har sikret soning for oss, er utført av "Kristus alene".

Det er disse tre "alene" som av og til sammenfattes under betegnelsen Kristus-prinsippet: Kristus alene, troen alene, nåden alene.

Luther oppdaget under sitt nattlige bibelstudium i tårnværelset i Wittenberg (med Bibelen oppslått på Rom 1:16-17) at Bibelen beskriver rettferdiggjørelsen som en rettshandling Gud selv utfører i himmelen.

Gud viser ved sin hellige lov at hvert menneske er en synder. Den hellige Gud må i vrede vemmes over syndens ondskap og Gudfiendtlighet. Derfor krever Guds rettferdighet at synderen dømmes til døden og til evig fortapelse. I kraft av dette er vi alle i oss selv fortapte syndere.

Luther kjempet følgelig veldige personlige anfektelseskamper med sitt eget liv. Spørsmålet som hele tiden brøt frem i ham, var dette: Hvordan skal jeg da kunne få en nådig Gud?

Svaret på spørsmålet er å finne der hvor Bibelen forkynner oss evangeliet. Evangeliet er ikke det samme som lovens budskap om den vrede, rettferdige og dømmende Gud. Men evangeliet er det gledelige budskapet at den samme Gud også elsker synderen med en uutgrunnelig kjærlighet og barmhjertighet. Derfor har Gud selv satt i verk en redningsaksjon for oss fortapte og fordømte syndere.

Guds vredes regel var at synder må sones med blod. I samsvar med denne regelen har den kjærlige og barmhjertige Gud valgt å utgyte sitt eget blod for å sone for menneskenes synd og skyld. Dette soningsverket utførte Guds enbårne sønn Jesus Kristus en gang for alle på Golgata. For dette verkets skyld er vår Gud en forsonet Gud, hans himmel er nå åpen.

Rettferdiggjørelsen er da en domshandling Gud selv utfører i sin egen himmel. Synderen foran Guds trone fortjener med rette død og fortapelse. Men Gud selv forsoner oss med seg selv FOR KRISTI SKYLD. Guds barmhjertighet og nåde holder oppgjør med Guds vrede, så den angrende og troende synderen får nådig tilgivelse for all synd - FOR KRISTI SKYLD.

Dette er Kristus-prinsippet. Dette er "den artikkel hvormed Kirken står eller faller".

Til sammenligning: En type østlig teologi lærer nærmest en gjerningenes frelsesvei "nedefra og opp" til Guds himmel. Vanlig romersk-katolsk teologi lærer at frelsen skjer ved et "samarbeide" mellom mennesket og Gud. Mennesket arbeider ved tro og gode gjerninger på sin frelse, mens Gud ved Kristus gir det sin nåde som en slags medisin-tilførsel til det evige liv.

Evangelisk-luthersk teologi godtar ikke sidestillingen av "tro og gjerninger". Evangelisk-luthersk teologi sier "troen alene" og "Kristus alene" og "nåden alene".

Sentrum i Skriften

Når jeg kaller Kristus-prinsippet et "prinsipp", ligger det i det jeg alt har sagt at det igjen dreier seg om en "første-tanke", en tanke som hører hjemme på den aller første plassen i en større tankerekke.

Nærmere bestemt betyr det at Kristus-prinsippet er selve sentrum i Bibelen, det første og viktigste av alt det Bibelen har å si oss.

Og når Bibelens budskap skal fremstilles i innbyrdes tankeklar sammenheng, må bevisstheten om Kristus-prinsippets posisjson i sentrum hele tiden ligge som et grunnmønster i tankene våre.

Forholdet mellom skriftprinsippet og Kristusprinsippet er her viktig. Kiel-teologen August Twesten (1829) skal visstnok ha vært den første som pekte på hvordan disse to prinsippene sammen gir oss en nøkkel til å forstå den indre sammenhengen i Luthers teologi. Personlig er jeg overbevist om at disse prinsippene også i dag gir oss den beste hjelp til å forstå det kristne budskapet.

Det er naturligvis et poeng at vi kan få et problem når begge deler kalles "prinsipper". For ordet "prinsipp" betyr altså "den første tanken i en tankerekke". Hvilken av disse to første-tankene kommer da aller først? er det noen som spør. Og noen gjør endog et problem av det: Hvis man plasserer skriftprinsippet foran Kristus-prinsippet, setter man ikke da Skriften OVER Kristus ? spør man.

Nei, man gjør ikke det.

Døperen Johannes kommer også foran Kristus. Men han står ikke over Kristus av den grunn.

De to prinsippene er innbyrdes forskjellige. Skriftprinsippet er et såkalt "formalprinsipp". Det forteller oss HVOR vi finner brønnen med det levende vannet; for den finner vi i de 66 hellige skriftene. Kristusprinsippet er derimot et såkalt "materialprinsipp". Det presenterer oss for ham som GIR OSS det levende vannet.

Begge prinsippene er "først". Men skriftprinsippet går i en forstand "foran" Kristusprinsippet - fordi det er i Skriften vi lærer Kristus å kjenne.

Kristusbudskapet i forkynnelsen

Budskapet om Kristus vil opp på prekestolen. Det må forkynnes slik at menneskene i hver generasjon og på hvert sted kan høre om den Herre Jesus Kristus og bli frelst. Det er jo også derfor vi driver misjonsarbeidet vår i Den indre Sjømannsmisjon.

De to prinsippene er fundamentale når det gjelder forkynnelsen og dens innhold. Skriften er dommeren som avgjør hva vi skal forkynne. Og Skriften viser oss at Kristus-budskapet er sentrum og hovedsak i budskapet. Vi er kallet til å forkynne til menneskers frelse.

I norsk forkynnertradisjon finner vi igjen og igjen to merkelige og interessante strømninger som jeg personlig synes det er nyttig å være oppmerksom på.

Strømning nummer en er en type botsforkynnelse slik vi møter den hos f.eks. Hans Nielsen Hauge eller Ole Hallesby.

Strømning nummer to er rosenianismen, slik vi møter den (i Sverige) hos Carl Olof Rosenius, og (i Norge) hos Ludvig Hope og Carl Fr. Wisløff.

Personlig tror jeg vi finner disse to hovedstrømningene både i norsk geistlig forkynnelse og i lekmannsforkynnelsen.

Hans Nielsen Hauge øste i forkynnelsen sin av gamle og solide kilder. Han leste og ble preget av gamle oppbyggelsesbøker som var skrevet av de store teologene i orthodoksiens og pietismens tid, faktisk visstnok mest i orthodoksiens tid.

Mye av det samme "haugianske" grunnpreget tror jeg også Ole Hallesbys forkynnelse hadde. Personlig er jeg vokset opp under min fars prekestol i Laksevåg kirke. Min far var Hallesby-disippel, og slik jeg husker hans forkynnelse, var den preget av appellen om omvendelse, oppgjør og bot. Og en sterk vekt på VILJEN: Vi må VILLE søke Gud.

Faktisk fantes den andre forkynnelsestypen også i vårt land på Hauges tid. Den fantes i noen grad i Bergen, hvor biskop Johan Nordal Brun prekte. Og den fantes hos hernhuterne. Men det er i den rosenianske utgaven i nyere tid vi alle har lært den å kjenne.

Under Ludvig Hopes innflytelse tror jeg den rosenianske forkynnelsen kom til å sette et sterkt og velsignelsesrikt preg på lekmannsforkynnelsen i Norge i første del av dette århundret. Og etter krigen introduserte praktikumsrektor Carl Fr. Wisløff den samme forkynnelsestypen for en hel norsk prestegenerasjon. Personlig vanket jeg i mine ungdomsår i den kristelige skolelagsbevegelsen, hvor nesten all forkynnelse hadde dette wisløffsk-rosenianske preget.

"Kom som du er!" sier denne forkynnelsestypen. "Frelsesverket er allerede fullbrakt. Kristi blod er soning god. Og denne soning blir din ved troen alene, for Kristi nådes skyld alene!"

Det ligger en sterk vekt på den riktige sondringen mellom Lov og Evangelium i denne forkynnelsestypen.

To fromhets-typer

Med et bilde som jeg på ingen måte kan ta æren for å ha tenkt ut selv, kan vi antagelig si at disse to forkynnelsesstrømningene har skapt to forskjellige kristentyper iblant oss.

Den ene typen er (i karikert form) han som daglig går sorgfull omkring med bøyd hode som han stadig rister forskrekket på. Han går og skuer ned i avgrunnen i sitt eget hjerte. Gang på gang må han rystes over hvor ille det er, alt det han ser der nede.

Heldigvis ser han av og til opp mot himmelen. Og da blir han for et øyeblikk lykkelig minnet om at det alt sammen er tilgitt. Da takker han Gud av fullt hjerte for frelsen. Men snart er blikket igjen vendt nedover til den forferdelige avgrunnen i sjelens dyp.

Den andre typen er den glade kristne som daglig går og skuer opp mot himmelens salighet. "Halleluja!" sier han. "Gud skje takk for frelse og salighet."

Bare en sjelden gang hender det at han kommer til å kaste et blikk ned i den mørke avgrunnen i eget hjerte der stanken fra syndefordervet stadig fyller opp det meste av plassen. Da tripper han til side av forskrekkelse og løfter et rystet blikk mot himmelen igjen: "Halleluja!" sier han igjen. "Sannelig er Gud nådig som har tilgitt alt det der." Deretter vandrer han igjen beroliget og glad videre på troens vei, med sitt hjertes blikk vendt oppad.

Som sagt: Disse to typene er karikaturer. Men de beskriver mønstre som vi ganske sikkert finner igjen, også i våre egne forsamlinger. Og jeg tror det hører med til rikdommene i kristenlivet vårt at vi har begge slag forkynnelse representert og begge slag fromhetstyper.

Bedømt mot Kristus-prinsippet tror jeg nok at den rosenianske grunntypen kommer best fra det. Men det fins en fjerde-generasjons-sykdom innen rosenianismen som i praksis opphever forkynnelsen av Guds lov ved stereotyp skjema-bruk. Resultatet blir antinomisme, forkastelsen av Guds lov. Jeg holder det for sannsynlig at botsforkynnelsen her kan bety et nødvendig supplement og korrektiv.

Sentrum og periferi

Dessuten er det viktig å huske på en sak til. Vi har sagt at Kristus-prinsippet viser oss hva som er "sentrum" i den kristne troslæren. Men Arthur Berg har med rette minnet om at "når vi sier sentrum, da sier vi samtidig også sirkel". Det fins mer enn bare et sentrum i dette budskapet. Likesom på sykkelhjulet går det forbindelseslinjer tett i tett mellom sentrum og periferi.

Intet sykkelhjul kan trille hvis det BARE består av et sentrum.

I tråd med dette er det et viktig poeng at vi er forpliktet til å forkynne hele Guds råd. Da Paulus skulle ta farvel med de eldste i Efesus og avlegge regnskap for forkynnelsen sin, da sa han: "Jeg er ikke skyld i noens blod. For jeg har forkynt HELE GUDS RÅD..." (Ap.gj. 20,27).

Mange mener at norsk kirkestrid som regel bare handler om "perifere" trossannheter. Men når selve sentrum kommer under ild, da fins det ikke måte på hvor sterkt hele kirken skal mobilisere mot vranglæren, sier man

Saken er imidlertid den at når man tenker slik, forvrenger man Kristus-prinsippet til et reduksjons-prinsipp. Kristus-prinsippet går ikke ut på at mindre sentrale trossannheter fritt kan skrelles bort. Men det gir oss derimot et struktureringsmønster for den indre tankesammenhengen mellom de ulike trossannhetene.

I vår daglige forkynnelse betyr dette at vi ikke har lov til å holde bare "sentrale" prekener. Ofte skal vi helt bevisst preke over "u-sentrale" emner, slik at vi til sammen om mulig kan forkynne hele Guds råd - fra til sammen alle de profetiske og de apostoliske skriftene i Det gamle og Det nye testamentet.

Og så er tiden inne til vårt tredje prinsipp, vårt tredje hovedemne. Og da kommer vi til kirkesynet.

3. DET EVANGELISKE KIRKEPRINSIPPET

Jeg nevnte ovenfor at det visstnok var Kiel-teologen August Twesten som i 1829 første gang lanserte tanken om de to reformatoriske prinsippene som vi så langt har nevnt. De to prinsippene har i kraft av sin betydning en nøkkelstilling når det gjelder å forstå særpreget ved evangelisk-luthersk tro.

Imidlertid har professor Andreas Seierstad (som i en mannsalder var kirkehistoriker ved Menighetsfakultetet) hevdet at det er mer saksvarende å tale om TRE reformatoriske prinsipper (1949). Seierstad fikk meget tidlig følge av redaktør Arthur Berg, som i 1953 skrev om spørsmålet i den lille boken "Vi er alle prestar". For få år siden rykket også professor Carl Fr. Wisløff ut med sterk støtte til dette synet: I virkeligheten er også kirkebegrepet et evangelisk luthersk PRINSIPP som viser vår kirkes bibelske særpreg til forskjell fra blant annet det katolske kirkebegrepet. (Se CFrW: "Den lutherske reformasjon og katolisismen 1530-1980").

Det evangeliske kirkeprinsippet går ut på at kirken er identisk med det alminnelige prestedømmet.

Skal vi forstå dette rett, må vi ofre en tanke på det norske ordet "prest". Norsk språk byr oss et problem her. For Bibelen opererer med flere begreper som vi på norsk bare har ett og samme ord for. Derfor er det faktisk lettere å bli forvirret når vi bruker norsk språk enn om vi for eksempel hadde snakket engelsk eller tysk.

I korte trekk:

I NT møter vi på samme måte begge typene presteskap.

Læren om det alminnelige prestedømmet inneholdt en enorm sprengkraft vis-à-vis den katolske kirke på reformasjonstiden. Når man leser polemikken mot Luther fra de katolske teologene, viser det seg at det ikke minst er dette punktet de reagerer heftig imot. Og når man leser intervjuer i avisene med unge norske patere den dag i dag, kan man igjen få det samme inntrykket. Det virker så ubegripelig anstøtelig for katolsk tanke å tenke seg at kirken skulle være nærmest utlevert til vanlige småfolk, Per og Kari, som sitter i kirke- eller bedehusbenken.

Men det er akkurat dét læren om det alminnelige prestedømmet går ut på. Per og Kari er prestene i denne kirken. Og hele kirken består ikke av noe annet enn slike prester.

Definisjonen på en prest i det alminnelige prestedømmet står i Johs. 10: "Mine får hører min røst", sier Den Gode Hyrde. Du er rettelig kallet prest om du hører og kjenner Den Gode Hyrdes røst, så du ikke lar deg narre av fremmede hyrder og av talere med et fremmed budskap.

Derfor er det et poeng at prestene i det alminnelige prestedømmet må være et myndig presteskap, som selv vet å skille mellom sann og falsk forkynnelse og lære.

Oppgavene til prestene i det alminnelige prestedømmet står nevnt i 1. Pet. 2,4-10:

Dette bibelordet beviser altså at de ikke hadde rett, de som i gamle dager sa nei til lekmannsforkynnelsen. For hele det alminnelige prestedømmet har fått det forkynnelsesmandatet som står i 1.Pet. 2,9.

Heldigvis er motstanden mot lekmannsforkynnelsen stort sett forstummet i vår kirke. Konventikkelplakaten er opphevet. Og nødsprinsippet i Indremisjonsselskapet er for lengst gravlagt. (Bare restene av denne tenkemåten lever videre i en del geistlig motstand mot såkalt "fri nattverd"; for min del sier jeg ja til fri nattverd).

Presbyter og prest

Men vi er ikke riktig ferdige med problemene som knytter seg til det norske ordet "prest", ennå. Noe spesielt presteskap finnes ikke i NT, sa vi nettopp, bortsett fra at Herren Jesus selv er vår eneste yppersteprest og den eneste som fører videre sonoffer-virksomheten fra det aronittiske presteskapet i GT.

Men hva for slags "prester" er det vi da har i Den norske kirke ?

Saken er den at det fins et gresk ord som heter "presbyter". Det betyr "eldste". Og det er dette greske ordet som ved lydlikhet har skapt vårt norske ord "prest".

En eldste er i NT ikke noe annet enn en tjenestemann i forsamlingen av prester i det alminnelige prestedømmet.

Det har seg da slik at alle prestene i det alminnelige prestedømmet prinsipielt har fått forkynnelsesmandatet. Men Gud er ordens Gud. Og han har fastsatt at noen skal kalles til: (1) på alles vegne å tjene Gud, og (2) på Guds vegne å tjene alle.

Ut av det alminnelige prestedømmet vokser det altså etter Guds innstiftelse en egen tjeneste. "Forlikelsens tjeneste" kalles den i 2.Kor.5. "Preke-tjenesten" kalles den i bekjennelsesskriftet Augustana, art 5.

Ordet "tjeneste" heter på gresk "diakonia", på latin "ministerium" og på tysk "Amt". Fra det tyske ordet har vi på norsk fått ordet "embete". Mange teologer taler med store bokstaver om "det kirkelige EMBETET". Men slår vi opp det tyske eller det latinske eller det greske ordet i en ordbok, vil vi se at meningen med ordet "embete" i virkeligheten er "tjeneste".

Gud har innsatt en preke-tjeneste, en tjeneste med Ord og Sakrament, i sin menighet. Det er poenget i det som ofte (med litt vel store bokstaver) kalles "det kirkelige embetet".

Statskirkeordningen og RÃ¥dskirkeordningen

En ordinert prest i Den Norske Kirke er normalt å regne som en slik "Ordets tjener". Ifølge Bibelen må han være kallet av Gud og av det alminnelige prestedømmet. Men her gjorde Luther oss i praksis en bjørnetjeneste. Han sa at kongen i et land er den fremste av prestene i det alminnelige prestedømmet, så han kan i praksis utføre kirkestyringen på alles vegne. Derfor har vi i vår kirke i dag den rare ordningen at det er Kongen i kirkelig statsråd som utnevner prestene i de statskirkelige embetene, og ellers styrer over kirkens forskjellige saker på godt og ondt.

Personlig har jeg for lengst mistet troen på at det er noe særlig tett med prester fra det alminnelige prestedømmet i de ulike regjeringene som fra tid til tid styrer Den Norske Kirke. Og styringsfunksjonen som i praksis utøves, røper ikke for ofte at det er det alminnelige prestedømmets kjennetegn som kommer til uttrykk.

Statskirkeordningen er i så måte et fortvilet påfunn som i dag ikke på langt nær sikrer oss at kirken vår styres av det alminnelige prestedømmet. Men nå ser det ut til at den er så faststøpt at den ikke er til å rikke.

For å bøte på statskirkens skade, vokste det i kirken i forrige århundre frem en meget sterk såkalt reformbevegelse. I løpet av mer enn hundre års strev og møye nådde denne bevegelsen i 1985 ett av sine store mål: Den Norske Kirkes rådsstruktur ble organisert til topps. En anelse mer grasrotorientert enn de sentrale kirkelige topplederne ønsket. Men la gå. Biskop Andreas Aarflot fikk det i alt vesentlig som han ville.

Den Norske Kirke har nå et Kirkeråd og en Kirkemøte. Den har Bispedømmeråd og Bispedømmemøter. Den har Prostiråd og Prostimøter. Og den har Sokneråd og Soknemøter.

Problemet med hele denne strømlinjeformede strukturen er at hvem som helst som er skrevne kirkemedlemmer, har stemmerett og valgbarhet. Selv om vedkommende personlig hyller ateistiske, eller for den del rent folkereligiøse, trosoverbevisninger.

Derfor er rådsstrukturen ingen virkelig forbedring av statskirkestrukturen. Ved valgene hvert fjerde år er dørene åpne på vid vegg også for kandidater som slett ikke kan kalles prester i det alminnelige prestedømmet. I praksis er rådsstrukturen i vel så høy grad folkereligiøsitetens maktgrep over Den Norske Kirke.

Slik er selve ordningen. Men når vi går fra ordning til kirkelig hverdag, kan vi naturligvis se mange forskjellige situasjoner i praksis. I praksis er det vel ennå mange steder slik at de vantroende ikke gjør bruk av stemmeretten sin, slik at både menighetsråd og andre av rådene likevel kan bli fylt opp av mennesker som virkelig kjenner Den Gode Hyrdens røst. Akkurat som de kirkelige embetene ofte i praksis blir fylt av prester som trofast forkynner Guds ord i samsvar med ordinasjonsløftet sitt.

Jeg bedømmer altså statskirkeordning og rådskirkeordning som fortvilet farlige ordninger. Men jeg deler også det syn at vi må takke Gud for hver fireårsperiode og hver embedsperiode som passerer uten at ordningenes uhyggelige muligheter blir til virkelighet.

Man kan ikke reparere skaden ved å "fylle institusjonene" (som Johan Martin Wisløff sa). Men man kan kanskje bidra til å utsette skadene noe.

Emissær og prest

Ovenfor spurte jeg hvordan vi skulle tenke om presteembetet. Og jeg svarte ut fra det evangeliske kirkeprinsippet i Guds ord at det dreier seg om tjenesteoppgaver som det alminnelige prestedømmet har fått ansvaret for å fylle med skikkede personer.

I tråd med dette er presteembete med rette blitt beskrevet som en Ordets Tjeneste.

Men hva da med en predikant, en emissær, en kretssekretær, en landssekretær, eller hva for slags titler vi bruker på forkynnerne i det frivillige kristelige arbeidet?

Mitt svar er at det dreier seg om samme "embete", eller bedre: samme tjeneste. En emissær som er kallet og bedt for av en kristelig organisasjon i vår kirke, er rettelig kallet til oppgavene som hører "preke-tjenesten" til. Et slikt kall og en slik forbønn er prinsipielt likeverdig med den høytidelige ordinasjonshandlingen som biskop Per Juvkam forrettet i Laksevåg kirke den 25. juni 1972 da jeg for min del ble ordinert til prest. En emissærs kall og tjeneste er prinsipielt likeverdig med en ordinert prests kall og tjeneste.

Eller kanskje vi i fellesskap og i all ydmykhet burde si: like u-verdig. For det er naturligvis det som er saken. Vi skal jo stå frem for forsamlingene i Kristi sted og forkynne hele budskapet om Kristi forsoningsjeneste og forsoningsverk. Til det er ingen av oss verdige.

Kirke og organisasjon

Inntil videre tror jeg fremdeles det alminnelige prestedømmet i større grad er i funksjon innen styringsordningene til de frivillige kristelige organisasjonene enn innen styringsstrukturen i stats- og rådskirken. Men her må jeg likevel ta et forbehold. For det er klare tegn i tiden til at det er begynt å rakne også i organisasjonene.

Når fårene ikke lenger er så sikre på at de kjenner Den Gode Hyrdens røst, da hender det at de for eksempel tror Den Gode Hyrde er begynt å tale på feminist-språket. Det kan skje selv med folk i de aller øverste styringsposisjonene i norske frivillige kristelige organisasjoner.

Men en som ikke lenger greier å skjelne Den Gode Hyrdens røst fra feministenes bloddryppende fri-abort-brøl, han er jo ikke lenger noe til prest i det alminnelige prestedømmet. Og da burde han ikke ha noen høy styringsposisjon i våre frivillige kristelige organisasjoner, heller.

Derfor trengs det at vi på nytt væpner oss med forpliktelsen fra den gang 800 bibeltro kristne møttes i Calmeyergatens misjonshus i Oslo (1920). Den gangen gjorde de to vedtak, ett om Den Norske Kirke, og ett spesielt om de frivillige kristelige organisasjonene. Begge punktene i dette vedtaket er viktige, ja fundamentale!

Om Den Norske Kirke sa Calmeyergaten-møtet:

Resultatet av dette ble en samarbeidsprofil innen statskirkestrukturen basert på tanken om det såkalte "kirkerettslige minimum".

Om situasjonen innen de frivillige kristelige organisasjonene vedtok Calmeyergaten-møtet:

Det har lenge skrantet mye i vår kirke når det gjelder de konservatives vilje til å holde seg til første punkt i vedtaket fra Calmeyergaten.

Nå må jeg si, som min meget alvorlige bekymring, at det skranter og knaker faretruende også i de frivillige kristelige organisasjonene i dette stykket.

Stillas og ellipse

For øvrig er det, etter det jeg kan forstå, et godt poeng å tenke mest mulig parallelt om både offisiell kirkestruktur og frivillig organisasjonsstruktur. For et par-tre år siden skiftet jeg for min del tjenestested. Før var jeg statskirkeprest. Nå er jeg organisasjonsprest. Men da jeg skiftet, bestemte jeg bevisst at jeg ikke ville skifte kirkesyn i samme slengen. For man skifter ikke kirkesyn omtrent som man skifter skjorte.

Etter alt jeg kan observere, finner vi nemlig det alminnelige prestedømmets prester BÅDE i menighetsråd og i kretsstyrer, BÅDE i geografiske menigheter og i organisasjonenes foreninger, BÅDE i kirken og på bedehuset.

Det kan vi vite fordi vi i begge slags forsamlinger finner Ordet rett forkynt og mottatt i tro, samt sakramentene rett forvaltet og mottatt i tro.

Derfor bør vi anvende kirkesynet likt.

Så vidt jeg forstår, tenker en del av Ludvig Hope disipler annerledes.

"Statskirken", sa Hope, "er et stillas som vi står på mens vi bygger Jesu Kristi kirke". Det er en del, både blant Hopes meningsfeller og blant kritikerne hans, som har forstått denne uttalelsen omtrent slik: Hope mener at når statskirkepresten forkynner Ordet og forvalter sakramentene, da bygges det bare et stillas. Men når emissæren på bedehuset forkynner det samme Ordet og forvalter de samme sakramentene, da bygges selve Jesu Kristi kirke.

HVIS dette er rett tolkning av Hope, må jeg protestere. Og mot de av Hopes disipler som i praksis oppfører seg som om statskirkemenigheter "bare" er stillas i denne forstand, vil jeg opprettholde protesten. For mange steder er der mye mer enn bare stillas.

Men nå var det nok ganske sikkert ikke dette Hope mente med sine ord om stillaset. Hope mente, sier de som kjenner hans tanke godt, Hope mente å si at statskirkens ordninger er stillaser. Også de frivillige kristelige organisasjonenes ordninger er derfor stillaser.

Jeg tror som sagt dette siste er en korrekt tolkning av Hope. Og mot denne oppfatning har jeg ingen innvendinger.

Men av dette følger det jo at vi bør tenke prinsipielt likt om både statskirke-stillaset og om organisasjons-stillasene. Derfor bør vi innrette deres tjenlighet likt med hensyn til å gjøre skikkelig stillastjeneste for det hellige tempelet som tross alt skal bygges mens man står på stillasene.

I så måte mener jeg Sigvart Riiser har gitt oss et bilde som får poenget godt frem. Norsk kirkeliv, sier Riiser, er å ligne med en ellipse som har to sentra, den offisielle kirkelige strukturen og den frivillige kristelige organisasjonsstrukturen. Slik ER norsk kirkevirkelighet i dag. Og slik som ellipsebildet taler, slik synes jeg vi godt kan ønske oss å få beholde det i dagene som kommer.

Derfor er mitt votum i dette spørsmålet to ting:

4. ENHETEN MELLOM KIRKENS TRE PRINSIPPER

Vi befinner oss nå like ved selve kjernen i de tre prinsippene, den dype indre sammenhengen og enheten mellom dem.

For Kirkeprinsippet, det alminnelige prestedømmet, handler om mennesker som kjenner Den Gode Hyrdens "røst". Men denne røsten finner vi i Skriften. Derfor er kirkeprinsippet i virkeligheten ikke noe annet enn en personifisering av skriftprinsippet, et folk som kjenner sin Bibel. Det er en dyp enhet mellom kirkeprinsippet og skriftprinsippet

Og Kristusprinsippet sier jo blant annet at det er Kristus som er det levende Ordet. "I begynnelsen var Ordet", sier Johs. 1,1. Poenget er at dette er en uttalelse om Jesus. "I begynnelsen var Jesus", betyr det. Og parallellstedet i 1.Mos. 1,1 sier: "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden ... ved at Gud befalte et skapende ORD". Mysteriet i budskapet om Kristus som det levende Ordet kommer på en merkelig måte til uttrykk i Johs. 1,2, der det står "Alt ble til ved HAM". For vi har altså et GT-ord som sier at Gud skapte ved hjelp av et ORD, og dessuten et NT-ord som sier at det var Jesus som VAR dette Guds skaperord. Poenget er rett og slett at Bibelen er Kristi Hellige Bok til oss, og at Kristus selv er denne hellige bokens sentrum og hovedinnhold. Derfor er der også en dyp enhet mellom Kristusprinsippet og skriftprinsippet.

La meg prøve å illustrere denne dype bibelske enheten mellom de tre prinsippene på enda en måte, helt til slutt:

1. Vedrørende skriftprinsippet: I Efes. 2,20 står det at vi skal bygge på "profetenes og apostlenes grunnvoll". Det betyr jo at Skriften er grunnvollen (gresk: "themelios").
2. Vedrørende Kristusprinsippet: I 1.Kor.3,11 står det at ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt: Kristus. Det betyr jo at Kristus er grunnvollen (gresk: "themelios").

3. Og:

4. Vedrørende kirkeprinsippet: I 2.Tim 2,19 står det at Guds faste grunnvoll blir stående, og den har to innskrifter: "Gud kjenner sine" og "Hver den som bekjenner Herrens navn, må vende seg fra urett". Av dette ser vi at det hellig Kristus-bekjennende folket er grunnvollen (Gresk: "themelios").

La oss strekke oss etter å være tro mot grunnvollen vår - i alle disse tre betydningene!

---