Evangeliet om den trellbundne vilje - og forkynnelsen

Evangeliet om den trellbundne vilje - og forkynnelsen

Av Egil Sjaastad

Vårt tema virker trolig ganske fjernt for mange i dag. Når spørsmålet om frelse ikke lenger er et brennende spørsmål, er problematikken fri eller bundet vilje i høyden et interessant filosofisk eller psykologisk problem. I forholdet til Gud er sånne tema forstyrrende. Den åpne og inkluderende kirke skal ikke uroe samvittighetene. Nei, vi skal betone at Gud aksepterer alle - uansett. Problematikken som vårt tema reiser, tilhører tidligere tiders kristendom..

I andre og mindre bredkirkelige miljøer er nok spørsmålet om frelse på dagsorden, men temaet "synd" er i stor grad havnet utenfor horisonten. Vi må jo ikke fokusere på det negative, sies det. En forkynnelse om synd kommuniserer ikke. Den trykker dagens rotløse mennesker enda dypere ned i selvforakt. Nei, vi skal forkynne positive ting og hjelpe tilhørerne å løfte sitt sinn mot en god Gud. Vekkelsesforkynnelse og tekster om omvendelse og gjenfødelse er ikke veien å gå i dag om vi vil nå et rotløse postmoderne menneske. Dermed er problematikken vår - om den trellbundne vilje - i utgangspunktet parkert. At vi har fri vilje er et aksiom.

Hvis vi beveger oss litt tilbake i tid, var derimot spørsmålet om viljens frihet en hovedsak. I noen vekkelseskretser ble fronten imot det vi med et paradoksalt uttrykk kaller "evangeliet om den trellbundne vilje" tydelig. At vi har "fri vilje" ble derimot tatt for gitt, og begrepet "fri vilje" brukt med stor frimodighet. Ikke bare ble det betont at Adam og Eva i urtilstanden hadde fri vilje til å velge eller velge bort Guds vilje. Nei, den forkynnertradisjonen vi her sikter til, kan karakteriseres med Ludvig Hopes ord: Slagkrafta i denne forkynninga var eit direkte trykk på viljen og kjenslelivet. Og for å nå til den ytste grensa i spørsmålet om å få overtala folk til å venda om, var det ettermøtet vart sett inn.[1]

Hope nevnte i sin analyse både "viljen og kjenslelivet". Men det var slett ikke alltid psykologisk grundig gjennomtenkte arbeidsformer og språkbruk som lå bak denne vekkelsestradisjonen. En var opptatt med at folk skulle bli frelst og brukte sterke appeller. Arven fra denne forkynnelsen merkes fortsatt.[2] Flere av oss husker sikkert utsagn som Du har fri vilje, du kan velge i kveld, ikke utsett valget! osv. Hos noen blir uttrykket "fri vilje" ofte benyttet nokså ureflektert, som en selvfølgelighet.

Viljesappellene forkynnes i mange miljøer ofte sammen med evangeliet om nåden alene. Da trenger ikke de sjelesørgeriske konsekvensene (vurdert ut fra et evangelisk luthersk ståsted) bli så negative. Mange eldre kristne ble omvendt i vekkelser der disse tonene om den frie vilje lød sterkt. Resultatet ble heldigvis ikke brent mark, kanskje fordi det også lød andre forkynnertyper i miljøet, typer som visste å forkynne evangeliet.

Likevel: Spørsmålet er vitalt for alle som er opptatt med forkynnelse, vitnetjeneste, sjelevinnerarbeid, evangelisering. For læren om den trellbundne vilje, har store konsekvenser.. Av og til må temaet tas direkte fram og belyses i relieff til tankegods og forkynnerpraksis i fortid og samtid.

Mitt utgangspunkt er likevel at problemområdet "fri vilje/trellbunden vilje" normalt ikke bør isoleres og behandles som eget tema direkte på prekestolen. Begrepene har nemlig i folks bevissthet ikke noen entydig mening, og det krever et grundig arbeid for å unngå å skape forvirring. Derimot er det viktig at alle med forkynner- og sjelesørger-ansvar arbeider seg inn i temaet. Og målet må være å se poenget med formuleringen "evangeliet om den trellbundne vilje". I denne artikkelen er dette en hovedsak. Temaet vårt må ses i sammenheng med andre viktige tema i troslæren. Eller for å si det med andre ord: Får vi klarhet i vårt tema, vil hele forkynnelsen preges av denne klarheten uten at begrepene fri eller trellbundet vilje nødvendigvis brukes på prekestolen.

Vi vil prøve å utdype dette i 7 teser:

1) Med en viss rett kan vi tale om viljefrihet i spørsmål som ligger under fornuften. Men sann gudsfrykt og tro kan bare skapes ved Den hellige Ånd.[3]

Filosofiske spekulasjoner om hvor fri vi egentlig er til å velge og til å handle i vårt dagligliv som mennesker, må gjerne kastes fram til ettertanke for forsamlingen. Men da skal ne ha forberedt seg grundig så en ikke skaper mer forvirring enn klarhet. Uttrykksmåten i Den augsburgske bekjennelse (forkortet CA) art.18 er et godt utgangspunkt når det gjelder å sammenfatte hvordan det forholder seg - hvis målgruppen er vanlige tilhørere: Om den frie vilje lærer de(evangeliske) at den menneskelige vilje har en viss frihet til å skape en borgerlig rettferdighet og velge ting som er underlagt fornuften.[4] Presisjonsnivået i disse formuleringene er tilstrekkelig, selv om reformatorene og de ledende i etter-reformatosisk tid visste at saken kunne problematiseres ytterligere.

Om dette utdypes kan tilhørerne få god hjelp til å sette for eksempel barneoppdragelse og karakterdanning inn i en helhetlig ramme. En skolelærer og en mor eller far appellerer stadig både til elevens fornuft, følelse og vilje, - og bør gjøre det. Oppsedingsprosessen skjer altså ikke uavhengig av barnets aktive medvirkning. Den skjer i et samspill med barnet. Barnet har - faktisk i likhet med oss alle uansett alder - et gudgitt ansvar for å arbeide med seg selv og sin egen dannelse. Målet er å fremme den borgerlige rettferdighet - god oppførsel og rettskafne holdninger på det horisontale plan. Vi må kunne appellere til folks evne til å bestemme seg for alternativer - og gjøre konstruktive valg i sitt personlige liv. Folk har rett til å forvente det av oss. Ja, både skiløpere og andre vet at det er mulig å øve opp sin egen viljestyrke og evne til utholdenhet!

Luther sa riktignok engang at vi ikke kan røre en finger eller tenke en tanke uten at Gud virker det. CA 18 bruker derfor bevisst formuleringen "en viss frihet", jamfør tilsvarende formuleringer i Konkordieformelen[5]. For både teologisk og filosofisk reiser det seg en hel del spørsmål også når det gjelder friheten på det "borgerlige" plan.

Når det gjelder den åndelige rettferdighet - rettferdigheten for Gud - kan vi derimot ikke bidra med noe. Der er viljen bastet og bundet inntil vi blir gjenfødt. Og for så vidt det dreier seg om vår gamle, syndige natur, kjødet, gjelder denne bundethet også etter gjenfødelsen. Hägglund gir i boken "De homine" en enkel oversikt over de begrensninger i viljefriheten som gir seg av reformatorenes skrifter[6] (s179-180) Det vil vi føre videre i de neste tesene.

2) Læren om den trellbundne vilje hører sammen med læren om arvesynden

Vår bekjennelse sier at vi blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med ondt begjær.[7] Denne arvelige syndighet er dessverre neglisjert eller benektet i store deler av kirken. Når det gjelder antrolopogien - læren om mennesket - er fokus pr. i dag på "skapt i Guds bilde". Syndefallsrealiteten dukker bare glimtvis dukker opp. Noen har påpekt denne svakheten også hos de mer konservative i kirkens lærenemnd i utredningen av jan 2006 om homofilispørsmålet.

Arvesyndslæren må nå for alvor hentes fram igjen. Og det må ikke skje at kirkens liturgi nedtoner denne læren i syndsbekjennelsen, i bønnene osv. Da står den lutherske kirkes identitet for fall. Her skal det ikke råde forsiktighet, men en frimodig bekjennelse. Arvesynden er en slik fordervelse av menneskenaturen at ingen kan forstå det, men en må tro det ut fra Skriftens åpenbaring. Slik tenkte reformatorene.[8] Og skal det bli trodd, må det bli forkynt. Paulus forkynte det med stor kraft: Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre. (Ef 2:1-3)

En nøye gjennomlesning av disse versene klargjør at det ikke er mye rom for valgfrihet i åndelige saker!

La oss ta et bilde. En elv kan sno seg i mange retninger. Det er ikke alltid klart om hovedretningen er sørover eller nordover. Men likevel, den renner i retning havet midt i alle sine buktninger. Slik er det med vår innerste vilje i saker som angår vårt gudsforhold. Selv om det kan synes som retningen går både hit og dit, og vi kan oppleve våre innerste viljesimpulser svært så åndelig, er likevel fiendskapet mot Gud det grunnleggende. Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det (Rom 8:7). Er det slik, kan vi ikke heller bare bestemme oss for å tro! Arvesynden har gjennomfordervet alle våre sjelsevner for så vidt angår vårt gudsforhold.

Læren om den trellbundne vilje er ikke annet enn arvesyndslæren anvendt på omvendelsesteologien (botslæren), er det sagt.[9]

Hvordan skal vi så tydeliggjøre dette i forkynnelsen?

Innfallsvinkelen kan være de konkrete enkeltsyndene, åpenbare synder som folk kjenner igjen. Fra disse syndene er ikke veien lang til å spørre om vi ikke merker sånne tendenser selv, inni oss. Ja, kjenner vi ikke - når det kommer til stykket - slektskapet med grove forbrytere? Eller er vi ukjent med hevngjerrighet, utuktstanker, storhetstanker, syndig begjær etter andres goder, lyst til å sverte konkurrenter, likegyldighet i forhold til Guds ord osv? Alt dette er i slekt med de "store" syndene. Ja, det er av samme art! Et ord sagt for å krenke et medmenneske er brudd på budet om ikke å slå i hjel. Det sa Jesus. Det gjør oss skyldig til helvetets ild! (Matt 5:21)

Konkretisering av disse syndige holdninger blir så linken til arvesyndslæren. Men forkynnelsen gå et skritt videre og understreke at fordervet er enda verre! Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne uten din, den gode Ånd, vil sitt lys i oss opptenne.[10] Tekster som Rom 3,9ff og en fundamentaltekst som Rom 5,12ff. bør igjen få lyde i forsamlingene. Da vil realiteten i temaet vårt om den trellbundne vilje, gå opp for tilhørerne. For når det gjelder det onde, er viljen altfor fri, sa Melanchthon, - nettopp for å understreke trellbundetheten! Og det kan folk i tunge stunder faktisk erfare! I syndsbekjennelsen i kirken sier vi at vi har krenket deg i tanker ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. En forkynner bør gjerne utdype og med jevne mellomrom bruke nettopp disse kjente formuleringene for å få fram saken. Undertegnede gjør ofte et nummer av at dette sies hver søndag i kirken. Det signaliserer nettopp en luthersk og nytestamentlig forståelse av en kristen etter sitt gamle menneske.

Jeg har lagt merke til at sangen Ser du deg svart og urein[11]faktisk kan gi gjenkjennelse hos nokså unge tilhørere om en bare vil gå inn på uttrykkene og konkretisere. At det da blir et rop i hjertet "Hva nå?", skal ikke undre oss. Dette ropet besvares med det vi understreker i vår neste tese:

3) Læren om den trellbundne vilje hører sammen med læren om nåden alene.

Jesus, Jesus, alt det du treng for himmel og jord er gøymt i det eine ord. Slik er refrenget på nevnte sang. Behovet for å utdype dette for folk er der stadig. For i virkeligheten strever også mange i dag med å være gode og åndelige nok. Så kjører de seg fast og tar seg selv i å hykle. De vet kanskje ikke selv at det de erfarer, nettopp er kraften i den trellbundne vilje. Loviskheten ligger oss i kjøtt og blod. Vi vil bygge vår egen rettferdighet. Når vi så får høre en klassisk luthersk og likefrem forståelse av Rom 7, kjenner vi oss igjen! For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke (Rom 7:18).[12]

Inn i denne erfaringen er det evangeliet om "nåden alene" tar tak. Ånden forkynner Kristus og tenner troen og styrker troen. Paulus skildrer en aha-opplevelse i Gal 2:16: Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.

Uttrykksmåten kan synes bekrefte forestillingen om fri vilje, nemlig fri vilje til å bestemme seg for å tro på Jesus. I konteksten skjønner vi at det her ikke dreier seg om en suveren bestemmelse fra viljens side! Ja selve formuleringen "innse" tydeliggjør at det ikke er noen viljeshandling. Å innse er noe som "påføres" oss, vi overbevises av Ordet og Ånden. Noen vers senere spør han: Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? (Gal 3:2) Svaret er klart. De hørte troen forkynt, og da grep Gud inn i livet deres.

Luther gjør i diskusjonen med Erasmus[13] et stort poeng av alle de ordene der nåden settes opp imot gjerningene. For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg (Ef 2:8f).For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger (Rom 3:28). Luther brukte for øvrig formuleringen "ved tro alene" i oversettelsen av Rom 3:28. Dermed ville han tydeliggjøre hva Paulus har på hjertet.

For den som har kjørt seg fast på sitt eget strev, er dette frigjørende budskap, selv om det nettopp avspeiler en "trellbunden vilje"! Troen er jo noe vi ikke kan bestemme oss for, rett forstått, det er noe Gud skaper.

Alle i Norge lærte, i over 200 år, forklaringen til andre trosartikkel: Han (d.e Jesus) har gjenløst meg, fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg og fridd meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt, ikke med gull eller sølv men med sitt eget hellige, dyre blod … Her forankres nådebudskapet i

a) forsoningen for syndens skyld og

b) forløsningen fra djevelens makt.

Mennesket betraktes under fallets synsvinkel som fortapt og fordømt. Noen fri vilje som en suverent kan bruke for å komme seg løs fra synden og djevelen finnes ikke. Ikke bare frelsen, men frelsestilegnelsen er Guds verk alene. Troen alene på nåden alene. Her er all ros utelukket. Slike formuleringer fra katekismen burde ikke bare hvile mellom permene, men bli med predikanten opp på prekestolen når prekenteksten gjør det naturlig.

I forhold til refoematorenes forkynnelse er dagens forkynnelse nokså tannløs når det gjelder djevelens makt. Kanskje vil vi oppleve at når forkynneren tar djevelen og hans åndehær på alvor, vil folk ikke bare riste på hodet. Noen vil lytte og kjenne på trøsten i den seier Jesus vant oss, og som hører sammen med nådebudskapet. Han har forløst oss. Av egen vilje kan vi ikke komme ut av djevelens grep.

Men hvordan får vi del i frelsen? Det vil vi sette i fokus i vårt neste punkt:

4) Læren om den trellbundne vilje hører sammen med Guds handlemåte gjennom lov og evangelium.

En av Luthers medarbeidere het Paul Speratus. Om ham kan det med rette sies at han liksom apostelen var overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro alene. Han forkynte dette salige budskapet så klart og kraftfullt at han to ganger havnet i fangehullet, en gang for 12 uker uten å bli forhørt. Den katolske biskopen i området bestemte at han skulle brennes. Men ved andres forbønn ble dødsdommen omgjort til landsforvisning. Speratus skrev følgende salme (gjengitt etter en eldre dansk oversettelse):

Guds Søn er kommen til os ned af høie Himmerige

fordi vi ingen Raad os veed derop til ham at stige.

Vor Gjerning ei rettferdiggjør, men Kristus kommer, lider, dør;

Han har os himlen vundet.

Ved Loven vorder Synden kjendt, den Hjertet sønderstøder,

men Naaden kommer himmelsendt, og læger Saar, som bløder.

Salmen ble av motstanderne kalt en luthersk skomakersang, som en sekkepiper eller skomaker har laget.[14] Men det var ikke så lett å komme forbi sånne salmer. Folk sang den av full hals. De hadde erfart lovens dom i samvittigheten og fått høre evangeliet.

Merk uttrykksmåten: vi ingen råd oss vet i salmeverset. Her avhenger alt av Guds nåde. Gud handler med oss gjennom lov og evangelium slik at vi ser hvordan det egentlig forholder seg. I loven møter vi Gud slik han er når han ikke er "ikledd Kristus". Da er det bare dom og vrede. I evangeliet om Jesus møter Gud oss med sin ufattelige barmhjertighet mot synderen. Ja, Gud handler med oss gjennom nådemidlene.

Den som er helt uten erfaring av syndens makt, vil ikke så lett skjønne evangeliet. I CA 20 heter det: Hele denne lære må føres tilbake til den nevnte kamp i den forskrekkede samvittighet, og den kan ikke forstås uten denne kamp. Men der mennesker er rammet i samvittigheten, der blir trøsten og gleden dess større!

Nå innebærer ikke dette at all tale om valg nødvendigvis uteblir. Prof. Wisløff skrev engang: Omvendelsens valg må betones, sjelen må stilles overfor den sannhet at Guds vrede blir over den som ikke vil tro Sønnen.

Men merk hvordan han utdyper dette uttrykket - og gjør det i lys av lov og evangelium: Vi får ikke disse sannheter inn i et system, sier han. Hvis en prøver det skjer ett av to: Enten glemmer man valget og ansvaret, og dermed blir forkynnelsen på en merkbar måte uten tilknytning til den enkeltes sjel i dens rådløshet. Eller også urgerer man kallet og ansvaret, og glemmer at frelsesverket til sist er Guds. På den måten blir forkynnelsen lovisk, masete - det blir ikke gjort alvor av det andre ordet: Evangeliet.. Loven taler til oss som om vi hadde en virkelig fri vilje. Evangeliet taler til oss som de fortapte syndere vi er. Det legger ingen flere gjerninger på oss, men legger alt på Jesus.[15]

Læren om arvesynden og om nåden alene skal altså ikke forkynnes slik at ikke imperativene i Skriften kommer til overflaten. For det lyder stadig vekk i Bibelen et "Vend om!". Kallet til oppbrudd finnes overalt. Olav Valen Sendstad skriver for øvrig i boken Drømmen om den frie vilje at et utsagn i konjunktiv eller imperativ (ønskeform eller bydeform) i Bibelen kan være lov eller evangelium alt etter "det tonefall" forkynneren gir det.[16] Slik også med tilsvarende formuleringer i sang- og salmevers. Undertegnede bruker ofte Brorsons formulering Grip kun til, han gjerne vil være din med hva han eier, med sin død og seier![17] Om "tonefallet" får være at Jesus i ufattelig kjærlighet kommer oss i møte, er sånne utsagn det rene evangelium for den som har kjørt seg fast - selv om det er et imperativ der.

La oss igjen prøve oss med et bilde: Når mennesker står utenfor Guds rikes dør og hører forkynnelsen, vil det se ordene: Vend om! på døren. Appellen møter dem. Alvoret om sinnsforandring og et nytt liv. Men innenfra leser den frelste synder på døren: Av nåde alene! (Matt 4,17; Ef 2,8f). Gud alene har æren for frelsen.[18]

La dette bildet understreke det Wisløff sier om at loven taler til oss som om vi har fri vilje, evangeliet som de fortapte syndere vi er. Men bildet halter. For det er nettopp ved å høre ordet om nåden at synderen kommer innenfor! Det er vel poenget også i CA 12 der det heter: Men boten er egentlig sammensatt av disse to deler: den ene er angeren eller den redsel som jages inn i samvittigheten når synden blir kjent, den andre er troen, som avles av evangeliet eller avløsningen og som stoler på at synden forlates for Kristi skyld. Den som omvender seg, blir likevel ikke omvendt hvis han ikke får høre Ordet om Jesus som et tilsagn, ikke krav.

Gjennom årene har jeg, især blant luthersk bevisste lekpredikanter, merket en tendens til å tre lov og evangelium ned over alle bibeltekster som et skjema. Da blir forkynnelsen ofte svært forutsigbar. Lov og evangelium er ikke ment å være et mekanisk skjema, en tvangstrøye over disposisjonen på prekenene våre. Læren om lov og evangelium skulle snarere ligge under - eller med andre ord: stå så klart for predikanten selv - at han ikke forkludrer frelsens vei, men gir en ransakende og frigjørende sjelesorg.

5) Læren om den trellbundne vilje hører sammen med læren om utvelgelsen i Kristus.

Læren om det evige nådevalg kan fortone seg som en ren fortvilelse. Luther opplevde fortvilelsen, sier han, inntil jeg innså hvor sunn denne fortvilelse er, og hvor nær nåden den ligger[19]. Han kjempet med den høye anfektelsen, predestinasjonsanfektelsen. Problemstillingen var: Jeg er en synder som ikke kan være sikker på min utvelgelse. Løsningen lå i selve rettferdiggjørelseslæren. Med evangeliet om rettferdiggjørelsen kjemper en mot Gud selv og "opphever hans vrede", sier han.[20] For den som kommer til tro på Jesus, er rettferdiggjort og dermed utvalgt! Og troen skapes ved evangeliet! Da avhenger ikke min frelse av min egen gripe-evne. "Han grep meg!"

I Esek 16 skildrer Gud hvordan han utvalgte Israel. Han kom til folket i dets ynkelige forfatning. Det forelå ikke noe aktivt frieri fra deres side. Nei, de var som en nyfødt baby. Men Gud så babyen ligge der sprellende i sitt blod og sa: Lev! Så tok han seg av dem og gjorde dem til sitt eget folk.

Utvelgelsen av Guds folk i NT skjer i prinsippet på samme måten. Gud kommer gjennom evangeliet om Jesus slik det møter oss i ord og sakrament. Gjennom dette budskapet "frir" han til oss og gjør oss til sin brud. Vi blir hans eiendom framfor andre folk på jorden. Fordi det hele er en Guds gjerning, kan synderen bli viss i sin sak. Salige visshet, Jesus er min! Han er min brudgom, kaller meg sin!

I 2 Kor 11 anvender Paulus et beslektet bilde om sin oppgave som forkynner. For jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. Jeg har jo trolovet dere med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus (2Kor 11:2). Gjennom det apostoliske budskapet Jesus selv og tok dem til sine egne.

Forskjellen i forhold til GT er at budskapet om Jesus skal forkynnes til alle. Guds frelsesvilje er en universell frelsesvilje. Den er utgangspunktet for all forkynnelse, vitnetjeneste, evangelisering og misjon. Gud mener sitt kall alvorlig. Jesus vil ha alle, ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær! [21]Det skal lyde med kraft, for slik taler mange bibelsteder, og Jesus død og oppstandelse skjedde for alle, ikke bare for noen få forut utvalgte. Men la samtidig evangeliet lyde slik at Jesus alene får all ære - både for forløsningsverket og for frelsestilegnelsen. Han grep meg, han grep meg, mitt liv nå helt forvandlet er! Slik har mange gjennom tidene vitnet - fra NT av!

Bo Giertz bruker i Steingrunnen et bilde med en blikkboks som en mann stikker spaserstokken igjennom og tar med seg fra en søppelhaug.[22] Slik går det for seg! Hvis ikke dette bildet skal volde stort hodebry, forutsetter det en innsikt i arvesyndslæren. Giertz poeng er naturligvis ikke at et menneske er uten menneskeverd! Poenget er at utvelgelsen er ren nådehandling, uten noen som helst mulig innsats fra menneskets egen side!

På bedehuset heime sang vi i min barndom Han søkte meg i nåde som gikk på syndens vei, han fant meg trett og såret og bar meg hjem til seg![23] Nettopp! Om ikke dette vitnesbyrdet rent konkret og ytre betraktet passet på alle, var det saklig sett sannheten om oss alle - både første gangen vi kom til ham - og senere. Han forbarmet seg over oss. I dette lys blir utvelgelsen takkeemne nr.1. slik den er i Rom 8:31ff og Ef 1:3ff.

For mange av oss er dåpen nettopp skoleeksempelet på at også frelsestilegnelsen er av nåde og helt og fullt Guds egen gjerning. Det er riktignok to måter å trøste seg til sin dåp på. Den ene er den som Paulus advarer mot i 1 Kor 10:1-5. Den andre er den som kan gi hjelp i anfektelsen når en kristen kjenner på syndens nød og smerte. Da kan ord som Gal 3:26f og Apg 2:38 bli oss til sunn trøst. Gud har gjennom nådens midler handlet i kjærlighet og gitt oss del i sin nåde. Og han angrer ikke.

6) Læren om den trellbundne vilje hører sammen med læren om Den Hellige Ånd.

Dette har vi allerede understreket, men vier det her en spesiell oppmerksomhet. Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham, men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og bevart meg i den rette tro…[24]

I dag kan det være på sin plass å understreke at Åndens gjerning ikke bare dreier seg om kraft, karismatisk utrustning, fellesskap og frukt i form av fromhetsgjerninger og etiske holdninger. Nei, den fundamentale Åndens gjerning gjelder selve frelsestilegnelsen. Den er i fokus i forklaringen til artikkelen om Ånden. Bak uttrykksmåten ligger bl.a flere av tekstene i Jesu avskjedstale (Joh 14,26; 15,26; 16,7-14). Ånden overbeviser om synd, rett og dom. Vi kan ikke overbevise oss selv. Ånden herliggjør Kristus slik at vi fatter tillit til ham. Vi kan ikke selv bestemme oss for å få tillit til et budskap som er så i strid med religiøsitetens vesen. Tilliten må skapes. Evangeliets tilsagn for dere, for deg anvendes av Ånden og skaper tro. Da er Gud selv - ved sin Ånd - dypest sett frelsens subjekt, den handlende. Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag (Joh 6:44).

Jeg kan levende huske min onkel når han hadde sine vitnesbyrd. Æ sto imot, sa han, men hainn (d.e Gud) vart mæ førr stærsk! Dette gjaldt omvendelsen, men det gjelder også den daglige omvendelsen. I en forstand kan og skal vi velge, - velge å utsette oss for Åndens virksomhet gjennom Ordet. Da kommer vi inn i det kraftfeltet hvor Guds Ånd virker. Vi kan forbedre oss i ytre ting, men det nye menneske i dets kamp mot det gamle, kan bare "fremstå" om vi lar Ordet og Ånden slippe til i livet vårt. Å tale om fri vilje når det gjelder helliggjørelsen, er derfor også misvisende (Gal 5:16f). Vårt gamle jeg, kjødet, stritter imot. Derfor skrev Luther: at Ånden har opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og bevart meg i den rette tro…

Til slutt vil vi knytte linken til innledningen vår. Vi omtalte der menneskets psyke med den gamle inndelingen fornuft, følelse og vilje. I forkynnelsen må vi gjerne la hele dette registeret i menneslts sjelsliv være tilknytningspunkt. Men om vi adresserer budskapet bare til mennesket som fornufts-, følelses- og viljesvesen, kan den avgjørende dimensjonen komme til å mangle.

• En fornuftsorientert forkynnelse kan bli en skolepreget livssynsundervisning.
• Viljesbetonte appeller kan bli en lovisk ta seg sammen-kristendom.
• Følelsespreget forkynnelse kan bli en overfladisk "pÃ¥ steingrunn"-forkynnelse der en taper i kampen med andre religiøse bevegelsers opplevelser.

Den avgjørende dimensjon i denne sammenheng kommer nemlig til uttrykk i vår siste tese, den kan også fungere som en oppsummering:

7) Læren om den trellbundne vilje forutsetter en samvittighetsorientert forkynnelse.

Hope skrev om mye av forkynnelsen som kom hit til lands i begynnelsen av 19-hundretallet. Styrken i denne forkynninga var ikkje i å vekkja sjel og samvit til syndserkjenning så folk kom i naud for syndene sine, så at syndenaud og frelsestrong banka på døra til viljen for å få han overtala til å gå med på å gå til Jesus Kristus, sier han. Nei, slagkrafta i denne forkynninga var eit direkte trykk på viljen og kjenslelivet.[25]

Hopes ideal var å la Guds ord via samvittigheten overtale viljen! Rent praktisk-teologisk kan dette være en forsvarlig måte å uttrykke saken på slik mennesket subjektivt opplever det.

Vi kan gjerne si at Hope her viser et visst slektskap både med O.Hallesby og Olav Valen Sendstad!

Hallesby skrev bl.a: Omvendelsen er det valg, hvorved synderen tar Guds dom over sig (anger), og i sin fortvilelse overgir sig til Guds naade for at blive frelst fra sin synd. -- Består omvendelsen i et valg, saa er den et øyebliks sak, ti valget maa i følge sit væsen ske i et øyeblik. -- og er (den vakte) overbevist om at Kristus både vil og kan frelse, saa eier han dog endnu ikke troen i bibelsk mening. Det er viljen hos den vakte som her maa træ til. [26]

Her merker vi den religionspsykologiske betraktning som preget Hallesbys teologi. En kan ikke uten videre si at det er lett å forene Hallesby formuleringer med bekjennelsens.

O.Valen Sendstads posisjon kommer bl.a til uttrykk i dette sitatet: Omvendelse og tro er overhodet ikke noen viljessak i det hele tatt. Viljen og valghandlingene er aktive hele tiden før omvendelsen, og de er i funksjon umiddelbart etter omvendelsen igjen. Men selve omvendelsen er aldri en viljesak, men et anliggende for vår åndelige innsikt og erkjennelse.[27]. Hans poeng er å understreke at overbevisning og tillit skapes ved budskapet i lov og evangelium. Og dette budskapet er innsiktet mot samvittigheten. Loven rammer oss der, og evangeliet trøster samvittigheten og skaper glede og fred.

Rosenius' viktigste og mest sjelesørgeriske budskap er samlet i en bok med tittelen Veiledning til fred. I fokus er dypest sett samvittigheten. Og det dreier seg ikke bare om samvittigheten i selve omvendelsen. Nei, hele livet igjennom trenger vi Guds tiltale i lov og evangelium slik at vi i vår nød får ta til oss det gledeligste budskap i verden, budskapet om han som av egen fri vilje kom for å gjøre syndere salige.

For Bibelen tillegger bare en eneste en fri vilje, det er den treenige Gud.

I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd… I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom…. Denne nåde har han gitt oss i rikt mål, med all visdom og forstand, da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv… I ham har vi også fått del i arven, etter at vi forut var bestemt til det etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd…

(Utdrag av Ef 1:5-12)

Når jeg oppdager at min frie vilje dypest sett er en illusjon, er det uendelig godt å høre at Gud - av fri vilje - kommer meg i møte og tar meg til sin egen. Ham være æren! Amen.

Litteraturliste:

Giertz, Bo (1985): Steingrunnen. Oslo: Luther Forlag (niende opplag i norsk oversettelse)

Hallesby, Ole (1921): Den kristelige troslære, II Den specielle del. Kristiania: Lutherstiftelsens Forlag.

Hägglund Bängt (1959): De Homine, Människouppfatningen i äldre luthersk tradisjon. Lund: C.W.K Gleerup.

Hope, Ludvig (1939): Svingningar i den kristne forkynning. Ett av tre foredrag samlet og utgitt i Bergen: A.S Lunde og Co.s Forlag,

Lehrfeldt, Svend (1977): Lutherboken. Oslo: Lunde Forlag,.

Mæland, Jens Olav (red.) (1985): Konkordieboken. Den evangelisk-lutherske kirkes bekjennelsesskrifter, Oslo: Lunde Forlag. (Utgitt første gang i Tyskland, 1580.)

Sangboken Syng for Herren (1984): Oslo: Lunde Forlag.

Sjaastad, Egil (1979): Når troen prøves. Oslo: Lunde Forlag.

Sjaastad, Egil (1999): "Arvesynden - mer enn teori". Intervju med Brynjulf Hoaas, i Fast

Grunn nr.6. Oslo: Lunde Forlag.

Sjaastad, Egil (2000): Salmeskatter. Originaltekster, krydder og historiesus. Oslo: Lunde Forlag.

Valen-Sendstad (1953): "Drømmen om den frie vilje", i Fast Grunn s161ff. Oslo: Lunde Forlag.

Wisløff, C.Fr. (1978): Utvelgelsen i Kristus. Oslo: Lunde Forlag.

Wisløff, Carl. Fr. (1988): Ordet fra Guds munn. Oslo: Lunde Forlag.