Ragnar Andersen - Fra løse tanketråder til et evangelisk syn på Israel

28.09.2009
Ragnar Andersen
(Ressurser)

Ragnar Andersen: Fra løse tanketråder til et evangelisk syn på Israel

 

 

Dere har vel hørt historien om kongen som spurte superintendenten (biskopen) om han i få ord kunne nevne et bevis på Guds eksistens, og superintendenten svarte: Jødene, Deres majestet.

Og i dag er dette folket tilbake i sitt gamle land, nesten to tusen år etter at de sist ble drevet i eksil. Språket er hebraisk, et bibelsk språk som var dødt som talespråk i to tusen år. Noen av dem tror på Jesus. Langt flere i diasporaen enn i Israels land.

Vi undrer oss. Vi har nok mange spørsmål.

Det er med ydmykhet for historiens Herre og hans ord vi nærmer oss kveldens tema.

 

Det tradisjonelle synet i kirken fra langt tilbake var at jødene ved å forkaste Jesus Kristus hadde forspilt sin høye stand som Guds paktsfolk, og at løftene til Israel var gått over på kirken. Den jødiske minoriteten levde som en pariakaste i kristnede land. Landet hadde de for alltid mistet. Men ut fra Rom. 11 kunne en vente en folkeomvendelse for jødene I endetida. Når hedningenes fylde er kommet inn i kirken, vil også det gamle paktsfolket bli frelst. Den unge Luther delte også den oppfatningen at hele Israel skulle bli frelst ved verdens ende. Han reknet med at jødene finner sin Messias i den hedningekristne kirken. Han sammenliknet Kristus med Josef i Egypt, som ble gjenkjent av brødrene: «Og slik vil Kristus, som jødene overgav til hedningene, der han nå regjerer, endelig bli kjent av dem når de kommer til han blant alle hedningefolka.» I pietismen ble imidlertid forventningen om Israels omvendelse knyttet sammen med den gamle forventningen om et framtidig tusenårsrike. De første århundrers forståelse av tusenårsriket som en framtidig epoke var lenge blitt fortrengt av en kirkehistorisk oppfatning av tusenårsriket. Fornyelsen av den endetidshistoriske tolkningen åpnet for å tenke, ikke bare at Israel vil vende om når Jesus kommer igjen, men at Israel samlet i løftets land under Kristi styre skal ha en oppgave i endetida før verdens ende, ja, være den førende kristne nasjon. Mange av profetiene i GT kunne synes å peke i denne retningen. Nå var det neppe mange som trodde at gjenopprettelsen av Israel som statssamfunn kunne skje før jødene ble omvendt. Men i 1948 fikk jødene en nasjonal heim og etablerte en stat i Palestina uten at folket hadde omvendt seg. Hvordan skulle dette forstås? Er det løfter som går i oppfyllelse? Og kan vi forutsi hva som nå skal skje med og gjennom Israel fram til verdens ende? Er Israel i den nye pakts tid et folk som alle andre, eller er de utvalgt til en egen rolle i de siste tider?

 

Hvordan leser du?

 

Den sterke spenningen mellom bibellesere i synet på Israel reflekterer en spenning som tilsynelatende finnes innen Bibelen selv. Det handler om forholdet mellom den partikulære utvelgelsen av Israel og den universelle frelsen i Kristus, dette at ett folk ble utvalgt en gang, men at frelsen er for alle folk. Og dermed om forholdet mellom GT og NT. Da en lovkyndig spurte hva han skulle gjøre for å kunne arve evig liv, sa Jesus: "Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du?" (Luk. 10,26) Legg merke til at Jesus ikke bare spør han hva som står skrevet, men også hvordan mannen leser eller tolker det som står skrevet. Den kristne kirke gjør krav på at den i NT har den rette forståelsen av GT. NT ligger skjult I GT, og GT er åpenbart i NT.

 

Den gammeltestamentlige profetien ser fram mot Herrens dag, som betyr straffedom for Guds fiender og frelse for hans folk. Skillet går ikke mellom Israel og hedningene, men mellom rettferdige israelitter og hedninger på den ene side og ugudelige israelitter og hedninger på den annen side. Men gjennom sin måte å styre historiens gang på, gjenreiser Herren det folk han en gang utvalgte. Israels rest blir den messianske frelsestids forløste Israel. Vi må ikke likne de falske profeter, men lære av Guds profeter i den gamle pakts tid å tale sant om Israel. "Herrens sendebud kunne kjennes på botstonen og på den alvorlige bestrebelsen på å bringe folkets hjerte i samklang med Guds hjerte og vilje", som Ivar P. Seierstad sier. Tanken på verdens ende og nyskapelsen av himmel og jord er nok implisitt til stede i talen om Herrens dag og den messianske frelsestid, men eksplisitt trer dette forholdsvis lite fram. I hvilken utstrekning sikter da profetiene på det som skal skje i denne verden, og i hvilken utstrekning sikter de på det som skal skje i den kommende? Lover Jesus og NT at Israel skal oppleve ei lys framtid i denne verden?

 

ikke av denne verden (Joh. 18,36)

 

Jesus tolker sin messianske oppgave på den ene side ved hjelp av forutsigelen om at Herrens tjener skal lide og dø, og på den annen side ved hjelp av forutsigelsen om Menneskesønnens komme i herlighet. Først korset, så tronen. Guds rike er kommet nær med han, men det er i det skjulte, og det vokser i verden ved evangeliet. Når han kommer i herlighet og skal dømme levende og døde, kommer riket fullendt. Jesus benekter at Guds rike er et synlig rike knyttet til geografi og politiske strukturer i denne verden: "Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene, heller ikke skal de si: Se her eller se der er det. For se, Guds rike er iblant dere." (Eller: "For se, Guds rike er inne i dere.") (Luk. 17,20f) "Mitt rike er ikke av denne verden." (Joh. 18,36) I sin store endetidstale knytter Jesus sin gjenkomst sammen med samlingen av sine utvalgte fra hele jorda, med verdens ende og med den endelige dom (Matt. 24-25). De gammeltestamentlige løftene gjelder Jesu disipler, med andre ord den del av Israel og av alle folk som tar imot Kristus. Riket er åndelig og skjult for en utvortes betraktning innenfor denne verden, men kommer fullendt ved Jesu gjenkomst og nyskapelsen av himmel og jord. Noen lykkelig periode for Israel som nasjon i denne verden taler Jesus ikke om. Dette stemmer med Paulus, som stiller jøde og greker likt og sier: "[d]e har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham" (Rom. 10,12). Også Paulus taler om et skjult gudsliv i verden som skal vise seg i synlig herlighet når Jesus kommer igjen (sml. Kol. 3,1-4). Heller ikke Paulus lover Israel som nasjon noen lykkelig periode i denne verden, men han knytter Israels håp til den kommende verden idet han knytter det til oppstandelsen fra de døde (Apg. 23,6; 26,6ff).

 

inntil folkenes tider er til ende (Luk. 21,24)

 

Men har ikke Jesus antydet ei lys framtid for folket i landet når hedningenes tider er til ende? I Luk. 21 taler han om at Jerusalem skal bli hærtatt og ødelagt og folket falle for sverd og bli ført som fanger til alle folk, "og Jerusalem skal ligge nedtrådt av folkene, inntil folkenes tider er til ende" (v. 24). Jeg tror at bl. a. Jes. 6,9ff står i bakgrunnen. Den forherdelsen som folket møtte Jesajas forkynnelse med, den møter det også Jesu forkynnelse med. Se Matt. 13,14f; Joh. 12,37ff. Hele dobbeltverket Luk.-Apg. munner nærmest ut i motsetningen mellom forherdelsen blant jødene og troen hos hedningene, se Apg. 28,25ff. Historien gjentar seg. Jesajas forherdelsesprofeti går på nytt i oppfyllelse når jødene får møte evangeliet. Det gjør også profetien om den nasjonale undergangen. Se Jes. 6,11-13a. Forherdelsen varer til land og byer er øde og tomme, hører vi der. Så synes også jødenes forherdelse mot Jesus og evangeliet å vare så lenge Jerusalem er nedtrådt av hedningene. Men en rest, en stubb, en hellig sæd ble igjen av folket, forkynte Jesaja. Og mens Jesus gråter over Jerusalem, priser han sine disipler salige. En levning er blitt tilbake etter nådens utvelgelse (Rom. 11,5). De er utgangspunkt for den menighet som dødsrikets porter ikke får makt over. Den vokser ved evangeliets seiersgang gjennom hedningefolka: "Så være det dere da vitterlig at denne Guds frelse er utsendt til folkene; hos dem skal den også finne øre." (Apg. 28,28) Jeg tror dette "inntil folkenes tider er til ende" også har sin bakgrunn hos Jesaja, som i kap. 51-52 forkynner at Herren gjenløser Jerusalem, og både han selv og hans forløste vender tilbake til Sion etterat Jerusalem under Guds vredesdom var blitt utsatt for ødeleggelse og undergang, hunger og sverd. Se også kap. 60 og 62. Det gjenløste Sion er et framtredende trekk i profetien, og det kan ikke være tvil om at det vil bli oppfylt når hedningenes tider er til ende. Men skildringen av fornyelsen sprenger grensene for det nåværende verdensløp. Himmelen skal blåses bort som røyk og jorda eldes som et klede, Jes. 51,6. Sol og måne skal ikke mer lyse opp dag og natt, men Herren skal være et evig lys for byen, 60,19f. Bildet av det jordiske Jerusalem glir over i bildet av det nye Jerusalem, Kristi brud. Og går vi nå tilbake til Luk. 21, synes det jo som Jesu gjenkomst finner sted i umiddelbar tilknytning til at folkenes tider er til ende (sml. v. 25ff). Det synes å være det vi kaller verdens ende, det handler om. Jerusalems forløsning kommer med frambruddet av den nye verden. Og i Joh. åp. ser vi at det nye Jerusalem kommer ned fra himmelen etter dommens dag og nyskapelsen av himmel og jord.

 

for jøde først (Rom. 1,16)

 

Men både Jesus selv og Paulus gjør en forskjell på jøder og hedninger. Jesus er nøye på at han primært er sendt til Israel, og at han og disiplene under hans jordeliv må konsentrere seg om dette folket. Se Matt. 10,5f; 15,24. Og Paulus sier at evangeliet er for jøde først, Rom. 1,16; sml. Apg. 13,46. Selv om Paulus var hedningenes apostel, lå det han sterkt på hjerte å søke å vinne jøder (sml. Rom. 9,1ff; 10,1; 11,13f), og til tross for motstanden han møtte, fortsatte han å vitne for jødene (sml. f. eks. Apg. 14,1ff; 17,1ff). Jødene har altså en førsterett på evangeliet, og evangeliseringen overfor jødene er like nødvendig som hedningemisjonen. Det finnes ingen annen frelse for jøder enn for hedninger. Men det ser ut til at først når hedningenes tider er til ende - og det kan være i mer enn én mening - , først i den siste tid kommer det store gjennombruddet for evangeliet blant jødene. Jeg tror at Israel som folk kommer til å vende om og tro evangeliet. Det mener jeg at vi har profetenes, Jesu og NT's ord for.

 

Israel skal vende om

 

Alt Moses talte om en fornyelse av gudsforholdet bak straff og nasjonal undergang (se 3Mos. 26,40ff) og en omvendelse i de siste dager (se 5Mos. 4,29ff). I Jes. 53,1-6 lar profeten den framtidige frelste menighet av Israel bekjenne sin villfarelse og sin tro på budskapet om Herrens tjener:

 

«1 Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart?

2 Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn og som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Og vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. 3 Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet.

4 Sannelig våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. 5 Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. 6 Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot skylden som alle vi hadde, ramme ham.»

 

Herrens mektige arm var utrakt gjennom den fornedrede tjeneren, men folket så det ikke. De var herlighetsteologer, ikke korsteologer. Og den fariseiske jødedom, som lærte dem å rekne med egne krefter i frelsessaken, tilslørte behovet for forsoneren som tok på seg en stedfortredende straffelidelse. Smertenes mann ble foraktet av dem som ikke forstod at den synd han ble straffet for, var deres. Men endelig bekjenner folket: «- han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» Fred og legedom. Syndeskylden er tatt bort og forholdet til Gud er blitt godt. Da kan velsignelsen strømme fritt. Sannelig, når Israel omvender seg til Jesus, blir de korsteologer. Og vi kan visst snu det om og si: Når Israel blir korsteologer, omvender de seg til Jesus. Derfor trenger Israel venner som kjenner korsets visdom.

 

Jeremia forkynner at Gud oppretter den nye pakt med Israel, som innebærer at han forlater deres synder og gjenføder dem til et liv etter hans lov (Jer. 31,31ff). Gjennom Esekiel lover Herren å samle israelittene, rense dem fra alt urent og gi sin Ånd i deres indre (Esek. 36,24ff). Profeten Sakarja, som virket etter tilbakekomsten fra Babel, skildrer sorgen i Israel når Herren utgyter nådens og bønnens Ånd over Davids hus og Jerusalems innbyggere og de skuer opp til han, som de har gjennomstunget (Sak. 12,10ff).

 

Jesus må konstatere at folket i Jerusalem ikke ville la seg samle av han. Og fordi de ikke kan ha samfunn med Gud uten å ha samfunn med Jesus, er det vel at han sier: «Se, deres hus skal lates dere øde.» (Matt. 23,38). Det er som når Herren gjennom Hosea sier: «Jeg vil gå min vei, jeg vil vende tilbake til mitt sted, inntil de erkjenner seg skyldige og søker mitt åsyn. I sin trengsel skal de lete etter meg.» (Hos. 5,15) Når Jesus kommer igjen, vil det være annerledes. Han legger til: «For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» (Matt. 23,39)

 

slik skal hele Israel bli frelst (Rom. 11,26)

 

Paulus behandler spørsmålet om Israels forhold til Gud i tre kapitler i Romerbrevet. Kap. 9 - 11 behandler Israels stilling som utvalgt og langt på veg frafallent folk og Guds nådige plan for sitt gamle paktsfolk. Rom. 9-11 lærer oss mye om å lese GT som vitnesbyrd om Jesus Kristus og troen på han. Nils Alstrup Dahl sier: «Skriftord om Israels ulydighet, forherdelse og temporære forkastelse blir tolket om folkets avvisning av Kristus. Den rest som skulle bli tilbake, identifiseres med de jøder som tror på Jesus. Løftene om at Gud i endetiden på nytt skal vise miskunn og gjenreise sitt ulydige folk, blir forstått som tilsagn om at hele Israel til sist skal få del i frelsen i Kristus.»

 

For Israel ble hjørnesteinen Kristus til fall (9,32f). Anstøtet lå nær. Jødene var herlighetsteologer, ikke korsteologer, og de strevde etter å grunne sin egen rettferdighet i stedet for å gi seg inn under Guds rettferdighet, som åpenbares i evangeliet (10,3; sml. 1,16f). Men Gud har veger for sitt evangelium, ut i folkeverdenen og også til hjertet i sitt gamle paktsfolk. I kap. 11 taler apostelen profetisk om en hemmelighet (gresk: mysterion). Den forherdelsen som er kommet over deler av Israel, er midlertidig. Når alle folk er gått inn i den nye pakt, skal også hele Israel komme med. Rom. 11,25-32:

 

«25 For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet - for at dere ikke skal anse dere selv for kloke - at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn. 26 Og slik skal hele Israel bli frelst, som det er skrevet: Fra Sion skal befrieren komme, han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. 27 Og dette er min pakt med dem når jeg tar bort deres synder. 28 Etter evangeliet er de fiender for deres skyld, men etter utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld. 29 For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall. 30 For likesom dere før var ulydige mot Gud, men nå har fått miskunn ved disses ulydighet, 31 slik har også disse nå vært ulydige, for at de også skal få miskunn ved den miskunn som er blitt dere til del. 32 For Gud har overgitt dem alle til ulydighet for at han kunne miskunne seg over dem alle.»

 

Erling Utnem peker på at hemmeligheten som Paulus har fått åpenbart, ikke kan være at hele Israel til slutt skal bli frelst, for det har profetene alt forkynt, men at det må være at hele Israel som folk vil bli frelst først når evangeliseringen av de andre folka er fullbyrdet.

 

Kanskje evangeliets seiersgang i store trekk følger sola stadig mot vest til det til sist innhenter det Israel som langt på veg har forherdet seg. Er det for spekulativt å tenke at den hellenistiske og romerske, den slaviske og germanske verden som folk til å begynne med går inn i pakten, etterhvert også den afrikanske, amerikanske og oseanske verden med, og at etter en veldig misjonsoffensiv overfor de store shintoistiske, konfutsianske, buddhistiske og muhammedanske kulturer i Asia vil det jødiske folk til sist kjenne Jesus som sin Messias (sml. Matt. 23,39)? Mon tro om ikke tanken om å framskynde Israels omvendelse skal være en impuls også til hedningemisjon? Men det forhindrer ikke at Israel har en stående "førsterett" til evangeliet (Rom. 1,16f). Forherdelsen er kommet over deler av folket. Men den kristne menighet er sprunget ut av Israels rest gjennom apostlene og de andre jødene som fra først av stod fram som Jesu disipler. Og den hedningekristne del av av kirken må alltid huske sin forpliktelse til å gi evangeliet tilbake til Israel.

 

Nå har vel overbevisningen om Israels omvendelse i endetida alltid levd i en kirke som har lest og trodd Romerbrevet. Sant nok har det fra gammelt av også vært de som har oppfattet hele det Israel som ifølge Rom. 11,26 skal bli frelst, som hele det egentlige Israel som både etnisk og åndelig er utvalgt av Gud. Hele Israel er da summen av de israelitter som gjennom tidene tar imot frelsen, og ikke hele Israel etter kjødet i den siste tid. Det ser ut til å være Melanchthons oppfatning. Sigurd Odland gikk i «Lutherstiftelsens Bibelværk» inn for en slik tolkning og advarte mot det han beskrev som «et med vulgær-jødisk Tankegang væsentlig beslægtet partikularistisk Syn paa det jødiske Folk, en Partikularisme som Apostelen dog ellers overalt saa kraftig bekjæmper.» Odland viste til apostelens tese i Rom. 9,6: «[D]et er ikke alle de som er av Israels ætt, som er Israel». Men i 11,25 og sammenhengen det står i, er det nettopp tale om forholdet mellom den vantro og den troende delen av Israel. Forherdelsen som er kommet over den vantro delen, forsvinner når fylden av hedningene er kommet inn. Endelig tar også denne delen av folket imot Kristus som sin frelser, og slik blir hele Israel frelst. Vi skal ikke glemme at det er Israels rest vi snakker om, en levning etter de store katastrofer som har gått over folket, og ikke hele Jakobs ætt gjennom alle tider. Jeg tror at en forlegenhet i møte med den synlige virkelighet har avholdt mange i tidligere tider fra å lese Paulus så bokstavelig, selv om kristenheten rommet assimilerte israelitter. Med den raske veksten i antall messianske menigheter og et antall messianske jøder i verden som kanskje overstiger millionen, langt de fleste utenfor Israel, der de blir motarbeidet og har problem med å bli reknet som jøder, er det kanskje lettere. Men Paulus taler om en hemmelighet som bare kan gripes i tro. Og jeg tror på en framtidig folkevekkelse av Israels ætt.

 

liv av døde (Rom. 11,15)

 

Folkevekkelsen har vært tolket inn i ulike oppfatninger av frelseshistorien. I Rom. 11,15 utbryter Paulus: «[E]r verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil da deres antakelse bli enn liv av døde?» Når Israels avhogde greiner igjen blir innpodet i sitt eget oljetre, medfører det en stor rikdom for de andre folka (sml. v. 13). Men hva mener Paulus? Her gjør ulike tolkninger seg gjeldende. Olaf Moe var usikker. I sin paulinske bibelteologi (1928) går han, inn for at liv av døde sikter til de troendes legemlige oppstandelse fra de døde (sml. 1Kor. 15,23), slik bibelstedet også ble oppfattet i oldkirken av de eldste greske fortolkerne. I Romerbrev-kommentaren (1932) er han imidlertid kommet til at det dreier seg om ny kveik for en syk kristenhet. Nils Alstrup Dahl er også usikker: Ved liv av døde kunne en tenke på masseomvendelser der folkeslagene som helhet ble vunnet for Kristus, men ordlyden i 11,15 synes å peke i retning av noe vesentlig annerledes enn at verden blir forlikt med Gud, og da at hele Israels frelse fører til den endelige frelse og fullendelse.

 

Det er ikke sikkert Paulus hadde noe bestemt svar på spørsmålet om hva som ligger i liv av døde annet enn at løftene om den messianske frelsestid får sin fulle oppfyllelse. På Jes. 53 følger kap. 54 som med sterke løfter og malende ord taler om en ny begynnelse mellom Herren og Israel. På Esek. 36 følger kap. 37 med visjonen av de drepte som blir levende. «Disse ben er hele Israels hus.» (V. 11) Men om tanken på verdens ende og nyskapelsen av universet (himmel og jord) ikke er så framtredende i GT som i NT, er det da heller ikke, som jeg alt har vært inne på, så enkelt å trekke en grense mellom det som skal oppfylles i denne verden, og det som hører den kommende verden til. Den gammeltestamentlige profeti har så å si et åpent blikk mot Guds rikes komme med Messias og det som så skal skje i denne gamle som i den kommende nye verden.

 

Riket for Israel (Apg. 1,6) - er det tusenårsriket?

 

Erling Utnem mener at når Israel kommer på plass i den nye pakt, vil dette folket ta ledelsen i verdensevangeliseringen gjennom tusenårsriket. En stor innhøsting av hedninger vil skje gjennom Israels omvendelse. Når dekket blir tatt bort fra Israels hjerte (2Kor. 3,14ff), blir også dekket over de andre folk fullt ut fjernet (sml. Jes. 25,7). Ja, når en rekner med et framtidig tusenårsrike, er vel dette en naturlig tolkning av Rom. 11,15: "For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil da deres antakelse bli enn liv av døde?"

 

Uttrykkelig er tusenårsriket omtalt i Joh. åp. 20. Fra Augustins tid har det vært tolket som et bilde på kirkens åndelige triumf. Augustin (d. 430) lærte at Kristus regjerer sammen med sitt legemes lemmer, de som lever i verden, især kirkens foresatte når de bruker himmelrikets nøkler, og de som er hensovet, især martyrene. Luther tenkte på tida fra apostlene til middelalderens politiserte pavemakt. Men i den tidlige oldkirke ble tusenårsriket oppfattet som en framtidig endetidsepoke. Dette har bakgrunn i jødedommen, som kunne rekne med et sabbatsårtusen etter seks arbeidsårtusen før den endelige dom og den nye himmel og den nye jord. Hos oss har både Ole Hallesby og Erling Utnem søkt å fornye troen på et kommende tusenårsrike, men de inntok vidt forskjellige standpunkter når det gjaldt synet på Israels plass.

 

De legger begge til grunn at Kristus etter trengselen i Antikrists dager kommer igjen (sml. Joh. åp. 19,11ff) den første av to ganger for å styre verden gjennom sin menighet. De frelste hensovede står opp (den første oppstandelse, sml. også Luk. 14,14; 1Kor. 15,23), og menigheten rykkes opp til himmelen (sml. 1Tess. 4,13ff; 2Tess. 2,1)). Hallesby mener at de ytre forhold på jorda i det vesentligste er som før. Det er ikke tale om noe herlighetsrike for Israel i det lovede land, men det er tale om evangeliets kraft utfoldes fritt og Guds vilje etterleves på bred basis fordi Satan er bundet. Mens Satan tidligere har vært denne verdens fyrste, styres verden nå av Kristus og den opprykkede menigheten, gjennom de troende i verden. De kristne vil være i flertall, verden vil være spart for kriger og mange påkjenninger, naturen vil bli dyrket og blomstre opp, og det vil være ei misjonstid uten like. Men Israel har ingen særstilling i tusenårsriket. Israels særstilling i den gamle pakt var nødvendig, men samtidig en ufullkommenhet ved pakten, hevder Hallesby, og i og med at denne pakten er til ende, er denne særstillingen til ende. Jeg liker ikke en lettvint omgang med ordet erstatningsteologi for å merke oppfatninger en er uenig i, men når det gjelder Hallesby og deler av MF-tradisjonen er det vanskelig å unngå dette begrepet. Hallesby hevder «at det nationale israel i den gamle pakt er avløst av det aandelige israel i den nye pakt. Og at som følge herav alle forjættelser om israel baade i Det gamle og nye testamente gjælder den samlede nytestamentliger menighet, selvom forjættelserne i sin billedlige form benytter sig av partikularistiske uttrykk og vendinger.»

 

Urkirken lengtet etter Jesu komme i kraft og herlighet, ikke til den endelige dom, men til den store misjonsepoke som tusenårsriket vil være, ikke for å bringe nådetida til opphør, men for å opptrappe den, hevder Erling Utnem. Med det deler han Hallesbys grunnoppfatning av tusenårsriket, men han har et ganske annet syn på Israels framtid i denne sammenhengen. Mens Hallesby mener at «riket for Israel», Apg. 1,6, er et gammeltestamentlig farget uttrykk som så å si må oversettes til et universelt Kristi rike, mener Utnem at «riket for Israel» sikter til tusenårsriket med et nasjonalt gjenreist og åndelig nyskapt Israel som bannerfører for evangeliet i verden. «De bibelske profetier er breddfulle av løfter om den eskatologiske velsignelse Israel skal overøses med til underfull velsignelse for hele menneskeheten.» Slik Utnem ser det, holder ikke erstatningsteologien mål i forhold til sunne regler for bibeltolkning. Den er med andre ord ingen forklaring, men en feiltolkning og en bortforklaring. Han peker også på det inntrykk samlingen i landet og Israels nasjonale gjenreisning gjør. Med Utnems syn blir det naturligvis rom for å tenke at svært mye av profetiene om den messianske frelsestid blir oppfylt i tusenårsriket. Så ser han da også for seg et gjenreist Israel i det lovede landet. Det er et Israel som selvsagt ikke er seg selv nok, men tjener velsignelsen av alle folk. Jerusalem vil da virkelig være byen med det store hjertet.

 

For min del mener jeg at den oppstandne Jesus i Apg. 1,7f overbyr apostlenes forventning. Han benekter ikke et rike eller en tilstand med forløsning for Israel, men han setter det inn i en universal sammenheng. Og det er helt i overensstemmelse med profetien i GT. Herren sier til Messias: "Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake; så vil jeg da gjøre deg til lys for folkene, for at min frelse må nå til jordens ende." (Jes. 49,6) Men om «riket for Israel» kan identifiseres med tusenårsriket, som Utnem gjør, stiller jeg meg spørrende til.

 

Profeti og oppfyllelse

 

Omgang med profetiene krever ydmykhet. Trusler og løfter er lovens og evangeliets tale. Gud taler sitt ord og omskifter sin røst for å vinne sin brud av alle folkeslag. Israel er hans demonstrasjonsfolk enten det er under nåden eller under dommen. Det står hos profeten: «Bare dere kjentes jeg ved blant alle jordens ætter; derfor vil jeg hjemsøke dere for alle deres misgjerninger.» (Am 3,2)

 

De to delene av Bibelen er knyttet til hver sin pakt: Den gamle og den nye. Den gamle pakt var en pakt med Israel, og den har hatt si tid. Den nye pakt er i utgangspunktet også en pakt med Israel, men "folkene er medarvinger og hører med til legemet og har del med i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet" (Ef 3,6). Også folkene hører med når løftene blir oppfylt i den nye pakt gjennom syndsforlatelsen og åndsutgytelsen (Rom. 4; Gal. 3). Paktsskiftet innebærer at gudsforholdet prinsipielt er løst fra hellige steder og tider. Og i fullendelsen skal Guds folk arve ikke bare landet, men hele den nye jord (sml. Rom. 4,13). Den bibelske åpenbaring er blitt utfoldet trinnvis. En profeti kan se hendelser som er atskilt i tid, under ett. Oppfyllelsen kan altså ske i etapper. Og historiens herre oppfyller sitt ord på en måte som svarer til menneskenes reaksjon. Blir ikke tolkning av endetidsprofetier ofte en likning med for mange ukjente faktorer? Det kan være spørsmål om å forstå en tekst i sin sammenheng. Det kan være spørsmål om å skjelne mellom billedlig og bokstavelig tale. Det kan være spørsmål om å skjelne mellom etapper i oppfyllelsen. Vi må huske at oppfyllelsen er selv profetienes endelige tolkning. Og ingen må låse seg så fast i usikre tolkninger at han ikke ser oppfyllelsen når den er der. Det var jo det som skjedde med så mange av jødene, til deres undergang, da de forkastet Jesus. De hadde profetiene om Messias. Men deres tolkninger stod i vegen for å se oppfyllelsen.

 

Israel i dag

 

Å tolke GT's forkynnelse av Israels og Jerusalems herlige framtid løsrevet fra troen på Jesus, kan bety at en politiserer profetiene, gjør åndskampen til en maktpolitisk kamp, setter Israel etter kjødet foran den kristne menighet der israelitter og ikke-israelitter jo er ett (Ef 2,14-22), og det kan bety at en risikerer å styrke jødene i deres vantro. Sverre Aalen sa en gang at det "sett ut fra et kristent misjonssynspunkt [er] fåfengt å forespeile jødene at en tilbakevending av en del av folket til Palestina og en erobring av Jerusalem med våpenmakt er en oppfyllelse av løfter som står i Det gamle testamente - i håp om at dettte skal føre dem til Kristus. Slike tanker vil bare gjøre dem til enda mer overbeviste jøder." Tenk over det! Etter den annen verdenskrig tildelte det internasjonale samfunn det jødiske folket en nasjonalt heim i Palestina, og da britene trakk seg ut, erklærte sionistene staten Israel i 1948. Den umiddelbare bakgrunn for trangen til et eget land var antisemittismen i Europa, som kulminerte med utryddelsen av millioner jøder under Hitler. Britene hadde tidligere vært villige til å la jødene bosette seg i det tynt befolkede Uganda, men det stred mot folkets instinkter. Deres hu stod til Jerusalem og Palestina. Men i mer enn tusen år hadde området vært under muhammedansk styre og arabere hadde hatt sin heim der. Meningen var at jøde og araber skulle leve fredelig side om side, og at alle skulle ha nytte av at de jødiske immigranter utviklet et tilbakeliggende område. Mange kristne så på immigrasjonen og statsdannelsen som en oppfyllelse av profetier. Andre stusset på at dette skjedde uten at folket hadde omvendt seg. Men så gikk det heller ikke på skinner, og mange så det som en oppgave å støtte den sterke innvandringen og å forsvare staten Israel. Det er et tankekors at kristne ofte synes mer opptatt av Midtøsten-politikk enn av misjon. Det er som om de vil hjelpe Herren å oppfylle løftene, men risikerer å forkludre situasjonen. Det er ikke i seg selv noen velsignelse at flest mulig jøder bosetter seg i Judea, Samaria og Galilea. Seksti år er gått uten at situasjonen er kommet til ro. Folket har ikke vendt om. Mer og mer er det blitt klart at det er to lidende parter i den palestinsk-israelske konflikten. Menneskelig sett synes konflikten nesten uløselig. Både fra muhammedansk og jødisk side kan nok territorielle krav bli begrunnet religiøst. Det kan ikke være kristnes oppgave - ut fra diskutable bibeltolkninger - å støtte opp om ubalanserte krav. Jeg ser ikke at NT med en stavelse legitimerer krav om bestemte landområder. Med fare for å bli misforstått: Kristendommen har ingen territorielle krav, verken på egne eller på Israels vegner. Staten Israel må bedømmes ut fra samme politiske etikk som andre stater. Profetiene vil orientere oss mot velsignelsen av alle folkeslag i Jesus Kristus. De må ikke politiseres. Gud vil selv oppfylle dem til vår forundring. Både i GT og i NT er det en grunnsannhet at en ikke kan beholde Abrahams velsignelse uten Abrahams tro (sml. Joh. 8,31ff). Landet ble lovet israelittene på vilkår av at de var tro mot pakten med Herren. Derfor er Israel aldri trygg i sitt land når de står Herren imot. Deres eneste trygghet ligger i å ta imot Jesus. Politisk rettferdige løsninger for alle folkegrupper er viktig, men den åndelige velsignelse får en ved troen på Abrahams ætling Jesus Kristus (sml. Rom. 9,6ff; Gal. 3,6ff). Peter var apostel for de omskårne, og han sa: «Fatt da et annet sinn og vend om, for at deres synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den for dere utkårede Messias, Jesus, som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.» (Apg. 3,19-21)

Foredrag på møte i FBB Østfold 21. september 2009. Her i noe avvikende versjon og forsynt med noter.

"Ita et Christus a Iudeis Gentibus traditus, ubi nunc regnat, tandem agnoscetur ab eis venientibus ad eum in omnibus Gentibus." WA 57 I, 215,1-3 (Romerbrev-kommentaren)

I. P. Seierstad: "Budskapet. Et utvalg av gammeltestamentlige artikler", Oslo / Bergen / Tromsø 1971, 204f

Sml. Jes. 11,11-16 og kap. 12.

Sml. Luk. 13,35: «Se, deres hus skal overlates til dere selv.»

"Israel, kirken og verden", utg. ved Magne Sæbø (Gammeltestamentlig bibliotek 2), Oslo 1972, 130

E. Utnem. "Jesu gjenkomst - verdens håp", Oslo 1992, 2. oppl. 1993, 93

Til Rom. 11,25 sier han: "Addit et vaticinium de conversione Iudaeorum, quod usque ad finem mundi subinde aliqui converti debeant." MWA 5, 279 (Romerbrev-kommentaren, 1532)

Bd. 6, 4. oppl., Oslo 1925, 131

Det ble i 1997 sagt at de messianske jøder, som tror på Jesus, teller rundt en million i hele verden og har 350 menigheter (synagoger), derav omkring 40 i staten Israel. En mannsalder tidligere fantes ingen slike synagoger. (Etter Gro Wenske 1997) - "By 1993 there were 160,000 adherents of Messianic Judaism in the United States and 350,000 worldwide." (Wikipedia 2009: "Portal: Messianic Judaism") «As of 2003, there were at least 150 Messianic synagogues in the U.S. and over 400 worldwide. By 2008, the number of Messianics in the United States was around a quarter million. http://en.wikipedia.org/wiki/Messianic_Judaism#cite_note-5The number of Messianic Jews in Israel is reported to be anywhere between 6,000 and 15,000 members, including the mainly Messianic Jewish village of Yad HaShmona, near Jerusalem." (Wikipedia 2009: "Messianic Judaism")

I likhet med Ole Hallesby, som imidlertid ikke oppfatter Rom. 11 dit hen at det kjødelige Israel som folk blir frelst; O. Hallesby: "Den kristelige troslære" II, Kristiania 1921, 656ff.

"Israel, kirken og verden", utg. ved Magne Sæbø (Gammeltestamentlig bibliotek 2), Oslo 1972, 129

Augustin: "Om Guds stad", 20.9

Sml. O. Hallesby: "Den kristelige troslære" II, Kristiania 1921, 673f.

Samme, s. 674.

E. Utnem: "Jesu gjenkomst - verdens håp", Oslo 1992, 2. oppl. 1993, 77

"Israel, kirken og verden", utg. ved Magne Sæbø (Gammeltestamentlig bibliotek 2), Oslo 1972, 93