4. s. i åpenbaringstida

V. 21 og 22:

Den som forakter sin neste, synder. Men salig er den som har medynk med arminger.

Skulle de ikke fare vill, de som tenker ut ondt? Men de som tenker ut godt, møter miskunn og trofasthet.

V. 25

Et sanndru vitne frelser liv, men den som taler løgn er full av svik.

V. 31

Den som undertrykker en arming, håner hans skaper. Men den som har medynk med den fattige, ærer Skaperen.

Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Det er det største og første bud, men det er et annet bud som er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. (Matt. 22)

Fattig som rik, svak som sterk, innvandrer som innfødt, jøde og araber, ufødt som født, alle er vi skapt i Guds bilde. Alle er vi i slekt. Du skal elske din neste som deg selv. Det er Herrens bud til meg og deg.

Den som forakter sin neste, synder, leste vi. Salomo tenker her særlig på holdningen til de fattige. Selv av sin venn blir den fattige hatet, står det i verset foran. Det er ikke så enkelt. Vennskapet kan utvikle seg til noe krevende. Din venn kommer i knipe. Han spør forsiktig om et lån. Og et større lån. Og ber kanskje om en gave. Du vil kanskje unngå han. Ikke så gjerne være venn med han som tidligere. Om vennskapet skal belaste bankkontoen, kan det være det samme. Du trekker deg kanskje unna. Hvis du vil ha ditt for deg sjølv. Rikdom skaffer venner, fattigdom kveler vennskap, men hva slags vennskap var det da egentlig? Den fattiges frender hater ham alle; enda mer holder hans venner seg borte fra han, sier Salomo (Ordspr. 19,7).

Den vise konge og politiker Salomo visste at rettferdighet opphøyer et folk, men synden er folkenes vanære (Ordspr. 14,34). Salomos Ordspråk lærer oss å leve et godt liv for Gud og verden, sier Luther. Boka innprenter især ungdommen forskjell på visdom og dårskap. Men alderen er ingen garanti mot dårskap. Og med løfter om velsignelse og alvorlige trusler om straff framholder Salomos Ordspråk forskjell på rett og galt. Ordspråka skulle gjerne være daglig lesning for både unge og eldre. Det er etisk undervisning i ordspråksfom, slik dette gamle verset av Bertel Pederssøn er etisk undervisning i verseform:

Frykt, mitt barn, den sanne Gud,

Misbruk ei hans navn og bud!

Hold din søndag, bruk Guds ord!

Ær og lyd din far og mor!

Hat og mord og utukt fly!

Stjel ei! Løgn og faskhet sky!

Gi ei ond begjæring ly! [1]

Det var vel en 18. mai, dagen etter at jeg hadde holdt en 17. mai-preken. Jeg ble oppringt av en mann som spurte om prekenen skulle være et politisk foredrag. Jeg hadde talt mot fosterdrapet. Det var ikke et politisk foredrag, sa jeg. Biskopene hadde jo rett under den andre verdenskrig [2] da de sa at kirken blander seg ikke i det politiske i politikken. Det gjør kirken ikke når den taler om det moralske, om de verdier som politikerne må verne om, og de normer som de ikke må krenke. Det som skal være under og over og favne omkring politikken. Kirken skal være statens og samfunnets samvittighet.

Du skal elske din neste som deg selv. Det er ufattelig store forskjeller mellom rik og fattig i verden. Det er store forskjeller også i vårt land. Og slik utviklet det seg i det gamle Israel. Herren ville at det skulle være en jevn fordeling av de materielle godene. Kjærlighet og barmhjertighet skulle rå. Landet er egentlig Herrens, og folket bodde der som hans gjester (3Mos. 25,23). De skulle leve som brødre i sosial jevnhet. Sabbatsår og jubelår skulle utjevne sosiale forskyvninger som økonomisk nød hadde medført. Slaver skulle gis fri og jordeiendom leveres tilbake. Dersom broderkjærligheten rådet fullt ut, ville ingen israelitt være fattig, men i syndens verden vil det alltid være fattige i landet. Når det er en fattig hos deg, blant dine brødre i noen av dine byer i ditt land, som Herren din Gud gir deg, da skal du ikke være hardhjertet og lukke din hånd for din fattige bror, men du skal lukke opp din hånd for ham og låne ham det han mangler og trenger til, sa Moses (5Mos. 15,7f). Herren velsigner den som av hjertet holder hans bud og elsker sin neste. Din bror, din elendige, din fattige, slik legges ansvaret på israelitten i 5Mos. 15(v. 11) på hebraisk. Han er din. Vi mennesker har ansvar for vår neste. Profetene refset rikmenn som hopet seg opp jordegods, mens de fattige ble stadig fattigere. Hvor ble solidariteten av? Undertrykkelsen av de fattige kalte på Guds dom.

Krig, forfølgelse og ekstrem fattigdom driver strømmer av mennesker på flukt fra sine land. Med traumatiske opplevelser bak seg gir de seg ut på farefulle reiser. Det tjener vel Norge til ære at vi til forskjell fra mange andre land over lengre tid har tatt imot en ganske bra andel kvoteflyktninger. Så har vi da også god råd til det. Men det er mange hjerteskjærende asylsaker der det spørs om den enkelte og hans eller hennes situasjon er blitt forstått, og der det ser ut som politiske interesser av å begrense innvandringen har gått på bekostning av medmenneskers behov for beskyttelse.

Du skal elske din neste som deg selv. Det er store ord, og vi blir nok alle skyldnere. Det er ufattelig store forskjeller mellom rik og fattig i verden. Også i Europa. Tenk på romfolket. Så undertrykte og så ringeaktede de har vært. Brukt som slaver i mange land. Ikke minst i Romania. Jaget av nazistene. Som jødene var offer for antsemittisme, var romfolket, de såkalte sigøynerne, offer for såkalt antisiganisme. Visstnok en halv million av dem ble utryddet av nazistene. Også norske romfolk. Nøden driver mange som er marginaliserte i Romania etter kommunismens fall, uten arbeid, uten jordeiendom, uten utdanning, til våre rike land, der de sitter med tiggerkoppen. – Jeg har åtte barn i Romania. Mannen min er også hjemme i Romania. Han har diabetes. ... Jeg måtte låne penger fra naboer i Romania for å komme meg hit i et forsøk på å hjelpe familien min, sa ei tiggerkvinne av romfolket. [3]

Ei gammel dame i Valdres, Gunhild Smelhus, fortalte i 1968 om et syn hun hadde hatt, og Emanuel Minos skrev ned det hun sa. Blant annet:

”Folk fra fattige land kommer til å strømme til Europa. De kommer også til Skandinavia og Norge. Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mot dem. De vil bli behandlet slik som jødene før krigen. Da er målet for våre synder nådd.” [4] 

Men er det så sikkert at den som sitter og tigger, er en ærlig og verdig trengende, spør du nok. Tenk om pengene går til kriminelle bakmenn? Det kan jo tenkes. Det er brodne kar i alle land, heter det. Men vi får vel tro at politiet har et minimum av kontroll. Nestekjærligheten må vel også tåle å bli misbrukt. Er det ikke verre om du lukker hjertet til? Tenk hvor sårende det er for et ærlig menneske som med gråt i hjertet ydmyker seg til å tigge, å bli sett på som en kriminell? Vær du vennlig der du ferdes.

Det er ikke til å unngå at de materielle goder er ulikt fordelt i syndens verden. Det er mange i Norge som er relativt fattige. Det vil si at de har lite å rutte med i forhold til de fleste av oss. Hva sa Jesus i bergprekenen om vårt forhold til de fattige? Sa han at du skulle unngå dem og sikre deg på alle kanter? Sa han ikke ”Gi den som ber deg, og vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg”? Og i Ordspr. 28 står det: Den som gir til den fattige, skal ikke lide mangel, men den som lukker sine øyne, får mange forbannelser.

Jesus innskjerper at nestekjærligheten ikke er nøyereknende, men tvert imot gir og låner ut uten å vente å få lånet tilbake. Om dere låner til dem som dere håper å få igjen av, hva er det å takke dere for? Også syndere låner til syndere for å få likt igjen. Guds barn skal kunne kjennes på familielikheten. Elsk deres fiender, og gjør vel og lån bort uten å vente noe igjen! Så skal deres lønn være stor, og dere skal være Den høyestes barn; for han er god mot de utakknemlige og onde. (Lk 6,34f).

Vårt forhold til den fattige er uløselig forbundet med vårt forhold til Skaperen. Salomo sier: Den som undertrykker en arming, håner hans skaper, Men den som har medynk med den fattige, ærer Skaperen. (Ordspr. 14,31). Når du har med din neste å gjøre, fattig eller rik, svak eller sterk, innvandrer eller innfødt, ufødt eller født, har du med din og din nestes skaper å gjøre. Synd mot min neste er synd mot Gud. Og vet du hva? I Ordspr. 19 står det: Den som forbarmer seg over den fattige, låner til Herren, og Herren skal gjengjelde ham hans velgjerning. Salig, stod det i teksten i dag, salig er den som har medynk med arminger.

Dette var også noe som ble holdt fram i oldkirken. La din almisse svette i hendene dine til du vet hvem du skal gi til, ble det sagt (Did. 1).

Men uten kjærlighet er en ingenting. I 1Kor. 13 leser vi: Om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, -- Må ikke det nettopp være kjærlighet? Vi holder pusten for å høre fortsettelsen: MEN IKKE HAR KJÆRLIGHET, DA GAGNER DET MEG INTET. - Paulus taler altså om noe som til forveksling likner kjærlighet, men ikke er det. Apostelen legger oss på sinne at vi må være på vakt mot det falske, framfor alt hos oss selv. De fattige har vel gagn av at jeg gir dem hva jeg eier, men selv har jeg ikke gagn av det dersom jeg mangler kjærligheten. I 2Kor. 9 sier Paulus det på denne måten: Gud elsker en glad giver.

Du skal elske din neste som deg selv. Gud vil at vi skal se vår neste i Bibelens lys. Fattig som rik, svak som sterk, innvandrer som innfødt, jøde og araber, ufødt som født, alle er vi skapt i Guds bilde. Vi er alle i slekt. De ufødte er den mest utsatte gruppen i samfunnet vårt. Den svakeste gruppe av alle. På Ludvig Nessas Facebook-side ligger det et gripende filmglimt av et ufødt barn. Det likner på denne fosterdokka [vist fram for forsamlingen]. Men på meg gjør filmklippet mer inntrykk. Vi ser at det beveger sine små armer og bein. Det lever, som du og jeg. Det er et medmenneske.

De ufødte er den mest utsatte gruppen i samfunnet vårt. Truet av en løgn som dreper legemer og sjeler. En løgn som kaller godt for ondt og ondt for godt. Løgnen om at det er mora sin kropp det handler om når det handler om barnas liv. Hvilken kirurg ville høre på ei kvinne som bad om å få amputert en frisk arm eller et friskt bein? Legen måtte vel tro at hun var gått fra forstanden. Men når det faktisk handler om et annet menneske, da skal hun kunne kreve at det blir avlivet. Vet du hva? Samfunnet sviker fortvilte kvinner og deres ufødte barn og smykker sviket med å si at kvinnene skal ha fritt valg. Løgnen framstiller drapet som et tilkjempet gode og en kvinnerett som det er verdt å forsvare og demonstrere for og markedsføre i den tredje verden. Teksten i dag peker på at det vi sier, kan bety forskjell mellom liv og død: Et sanndru vitne frelser liv, men den som taler løgn er full av svik. (Ordspr. 14,25) Salomo siktet særlig til situasjonen der en anklage ble ført fram for domstolen. Det var om å gjøre at sannheten kom fram. Profeten Jesaja taler om dem som ved løgn bøyer retten for den rettferdige (Jes. 29,21).

Løgnen har kneblet både lov og rett i Norge. I stedet for å slå ring om både mor og barn slår en ring om retten til å synde og drepe. Det trenges en fornyet tenkning om våre ufødte medmennesker. Storheten ved å være menneske må løftes fram. Vi må ta på alvor at menneskelivet begynner i og med befruktningen. Det er kristen plikt å verne menneskelivet fra befruktningen av. Og det er kristen plikt å vise omsorg for vanskeligstilte mødre både før og etter at barnet er født. Vi må være medmennesker for både mor og barn enten problemet er av fysisk, psykisk, genetisk, sosial, økonomisk eller noen annen art.

Dagen idag, 27. januar, er den internasjonale minnedagen for nazistenes folkemord på jødene. Det er 74 år sia sovjetiske styrker frigjorde fangene i Auschwitz-Birkenau. Nazistene var villige til å gå over lik, lik av mennesker som ble frakjent det menneskeverd de selv mente å ha. Hvor mange var det ikke som sa: Vi visste ikke noe. Ja, mon det? Og ville de vite? Idag heter det at vi må ikke glømme. Det må ikke skje igjen. Men det pågår et folkemord på de ufødte.

Det trenges våken samvittighet og hellig overbevisning. De ufødte kan ikke tale sin egen sak, men vi må ikke et øyeblikk glemme at de er våre medmennesker. Tal deres sak! Si at vi ingen rett har til å slå hverandre i hjel! Skriften sier: Lukk opp din munn for den stumme! Tal saken for alle dem som er nær ved å forgå! (Ordspr. 31,8) Og: Frels dem som hentes til døden, og hold tilbake dem som føres skjelvende bort til retterstedet! Når du sier: Se, vi visste ikke noe om det, mon da ikke han skjønner det, han som veier hjertene, og han som gir akt på din sjel, mon ikke han vet det og gjengjelder enhver etter hans gjerninger? (Ordspr. 24,11f) I en nyere oversettelse står det slik: Berg dem som blir hentet for å drepes, redd dem som vakler til retterstedet. Om du sier: "Vi visste det ikke," skjønner han det likevel, han som prøver hjertene. Han som vokter deg, vet det og lønner hver mann etter det han har gjort.

Tro ikke på drapet som problemløsning! Men tro på kjærlighet og omsorg! Tal sant om livet fra befruktningen av! Si nei til spiraler og p-piller og andre prevensjonsmidler som virker eller kan virke som tidlig-abort-midler! Si nei til prøverørsbefruktning, som er et gigantisk lotterispill med små menneskeliv!

Vi er inne i åpenbaringstida. Han som lot den krumbøyde reise seg opp og gledet folket med herlige og mektige gjerninger, han kom for å være vår frelser og bror. Han var et barn i jomfru Marias liv. Han var et bitte lite nyunnfanget individ da døperen Johannes i sin mors liv kjente han og sprang av fryd. Han var et flyktningebarn i Egypt. Der fant den hellige familie et skjul for den grusomme kong Herodes som stod Jesus etter livet. Kristus var eiendomsløs og forfulgt og ble offer for falske vitnesbyrd og justismord. Men drapet var så ufattelig mye mer. Han gav sitt unge liv og dyre blod på korset til soning for deg og meg, ja, for hele verdens synder. Guds Sønn ble fattig da han var rik, forat vi ved hans fattigdom skulle bli rike.

Gud vil at vi med gjenfødte hjerter skal se vår neste i Bibelens lys. Fattig som rik, svak som sterk, innvandrer som innfødt, ufødt som født, alle er vi skapt i Guds bilde. Vi er alle i slekt. Og Gud vil at vi skal kjenne en djup solidaritet med slekten. ”Gi meg ditt ømme frelsersinn for slektens sorg og harm, lukk meg i dine smerter inn og gjør meg sterk og varm”, synger vi. Kan du og jeg se inn i den sorg som Guds hjerte var oppfylt av da han måtte sende vannflommen over verden i Noahs dager? Og inn i den medynk som Jesus kjente da han så sitt folks nød, først og fremst den åndelige nøden?

For hva hjelper det til slutt med mat og drikke, tak over hodet og klær på kroppen, arbeid og inntekt om vi ikke er frelst? Den åndelige nøden er den store skjulte nøden som verden ikke ser. Men en kristen ser den. Vi må se mennesker som lever i åndelig mørke, uten Gud og uten håp for evigheten. Evangeliet er en rikdom vi ikke skal ha for oss selv. Det er for hele menneskeheten om menneskene bare tar imot. Paulus sier i Romerbrevet at han står i gjeld. Ikke til Gud, for frelsen er gratis, og han skal ikke betale for den. Men han står i gjeld til mennesker, alle slags mennesker. For han har fått et budskap som er for alle folk og samfunnslag, for jøde først og for alle jordens ætter og folk. Paulus har selv tatt imot det og brenner etter å leve til ære for Kristus. For meg er livet Kristus og døden en vinning, skriver han fra fangenskap til menigheten i Filippi. Han satte alt sitt inn i tjenesten for Jesus og for sine medmennesker. Og han skriver til korinterne: Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus! Det er det det handler om. Å gå vegen i Jesu spor. Om han fyller oss med tro, håp og kjærlighet, blir vandringen lett. Den er ikke nødvendigvis enkel. Men selv i de tyngste motbakker er han med. Alle dager og alle slags dager.

Sluttnoter

[1] Landstads reviderte salmebok 669, v. 1

[2] Til prester og menigheter 12.06.1941

[3] https://www.tv2.no/a/9073351/

[4] https://www.sokelys.com/?p=8188