Å høre Guds stemme?

Varm takk til forkynner i NLM, Torbjørn Bjorvatn, som i to artikler i Dagen (20. feb. -26 og 29. sept. -25) har tatt opp problematikken rundt det en kaller «å høre Guds stemme». Dette fenomenet har fulgt i karismatikkens fotspor, og har i mange sammenhenger fått fotfeste i de tradisjonelt lutherske misjonsorganisasjonene og på bedehuset.

Det drives kurser i regi av IMI-kirken, OASE, Ungdom i Oppdrag m.fl. der en kan lære seg «å høre Guds stemme». Ved hjelp av riktig ‘teknikk’ kan en øves opp til å høre Gud tale i sitt eget indre. Det handler da om en direkte kommunikasjon med Gud utenom og uavhengig av det ytre bibelordet. De som har øvet seg tilstrekkelig, kan så komme med «budskap» fra Gud, «kunnskapsord», «profetere» over enkeltmennesker og inn i deres situasjon. En kan også høre hvordan mennesker i denne tradisjonen fører «samtaler» med Gud, og hevde at «da sa Gud» slik og slik til meg. Dette utgis så for å være ord fra Gud – med den autoritet og tyngde som det naturlig nok innebærer.

Bjorvatn peker på det teologisk problematiske i dette, og at denne typen spiritualitet skaper skillelinjer, ja, sår splid inn i bedehusvirksomheten.

Et par utfyllende bemerkninger kan være på sin plass:

I evangelisk-luthersk teologi er Guds Hellige Ånd eksklusivt knyttet til nådens midler, og da først og fremst til Guds ord – det «ytre Ord» som er gitt oss i Den hellige skrift (jf. Joh 6,63; Apg 10,44; Gal 3,2ff; 1Tess 2,13; 2Tim 3,16; m.fl.). Det er gjennom Ordet Gud taler til oss. Å hevde at en kan høre – ja, sågar øve seg opp til – å høre Guds røst direkte i eget indre, er det Luther kaller «svermeri». Og hvor skadelig svermeriet kunne være, fikk en rikelig erfaring med under reformasjonen.

Det grunnleggende spørsmål som vi har med å gjøre i alt dette, er: Hva lærer en om Den Hellige Ånd og hans gjerning? Til grunn for alt svermeri ligger det at en skiller Ånden fra Ordet og hevder at mennesker kan motta Ånden direkte, uavhengig av det ytre ord som er oss gitt i evangeliet (jf. Gal 3,1-5). I tråd med dette hevdes det så innen store deler av den karismatiske bevegelse at en kan høre Åndens direkte tale i eget hjerte.

I møte med dette blir det nødvendig å spørre om hvordan en kan skille mellom hva som er egne innskytelser, tanker og følelser på den ene side, og det som eventuelt kommer fra Gud på den annen side?  Gis der objektive kriterier? Hvordan kan f.eks. en ungdom som blir møtt med et «budskap» om at han skal reise ut som misjonær, vite om dette er av Gud? Hvordan skal en ung kvinne som får høre «budskap» om at hun ikke må gifte seg med sin forlovede, stille seg når dette utgis for å være fra Gud?

Disse eksemplene er ikke tatt ut av luften.

Opptattheten av «Ånden i mitt hjerte» henger sammen med en spiritualitet der det subjektive blir sentralt, mens det objektive trenges i bakgrunnen. Med «det objektive» menes her det vi kaller «nådemidlene» (Ordet, dåpen, nattverden): Troen skapes, fornyes og holdes oppe gjennom at vi bruker nådens midler regelmessig. Det er med dette som med mat: Vi må tilføres næring utenfra. Troen kan ikke leve eller overleve på subjektive opplevelser og følelser. Der det subjektive får en plass som beskrevet over, er resultatet regelmessig åndelig usunnhet.

Luther skriver om disse ting i De schmalkaldiske artikler (1537; en av de lutherske bekjennelser i Konkordieboken): «Vi fastholder da, at Gud ikke gir noen sin Ånd eller nåde unntatt gjennom eller med det forutgående, ytre ord. Dermed kan vi holde stand over for svermerne, som skryter med at de har fått Ånden uten ordet og forut for det .... Det er alt sammen den gamle Djevel og slange, som også gjorde Adam og Eva til svermere og førte dem fra Guds ytre ord over i åndelighet og egne meninger .... Kort sagt, svermeriet sitter i Adam og hans barn fra syndefallet av og inntil verdens ende. Dets gift er inngytt og innplantet i oss av den gamle drage. Og det er opprinnelsen, kilden og kraften bak alle kjetterier, også pavedømmet og muhamedanismen. Derfor må og skal vi stå fast på, at Gud ikke vil handle med oss mennesker på annen måte enn gjennom sitt ytre ord og sakramenter. Alt annet som gir seg ut for å være Den Hellige Ånd, men som er uten et slikt ytre ord eller sakramenter, det er fra Djevelen.»

(Tidligere publisert i Dagen)