Åndeligheten i kristendommen

Nini Prætorius,

Komme dit Rige! Åndeligheden i kristendommen fra kirkefedrene over Luther til Kierkegaard, Bonhoeffer og vor tid.

Syddansk Universitetsforlag,

2025. 303 s.

Denne boken har en lovende tittel, men resten av den er en skuffelse. Opplegget er følgende: Først gjennomgås hovedtankene i det skrift fra 1300-tallet som er best kjent gjennom den tittel Luther gav det, Den tyske teologi eller Theologia Germanica; i denne boken stort sett omtalt om TG. Så går forfatteren tilbake til oldtiden og gjennomgår i korte trekk mystikkens og teologiens utvikling. Et hovedpoeng her at det etter hvert utvikles en forsoningsteori som i utgangspunktet ikke spiller noe rolle hverken i TG eller i den opprinnelige kristne mystikk. I bokens tredje del utvikles det så hvordan Luthers lære om forsoning, predestinasjon og dom er en forvansking av den opprinnelige kristendom som en finner hos ørkenfedrene og i TG. Derimot frikjennes Paulus fra mistanken om at det skal finnes en forsoningslære hos ham. Paulus’ forståelse av utvelgelsen og dommen drøftes ikke. I et siste, nokså omfattende kapittel gjentar forfatteren hovedelementene i sin egen kristendomsforståelse, men nå med støtte i Kierkegaard og Bonhoeffer.

Forfatteren har utvilsomt rett i at forsoningslæren ikke er viktig for den anonyme forfatter av TG. Samtidig er hennes egen fortolkning av TG, som kort kan beskrives som en form for universalistisk panteisme, nok også preget av en viss ensidighet. Gjennomgangen av TG forholder seg hverken til den tyske originalteksten eller til moderne oversettelser til skandinaviske språk; det ser ut som Bengt Hoffmans parafraserende engelske oversettelse fra 1980 er den eneste TG-tekst som er benyttet. Den forholdsvis selvstendige fortolkning av TG er heller ikke utfoldet i dialog med sekundærlitteraturen. Hun legger stor vekt på disippelskap og etterfølgelse, men fordi hun overser betydningen av Joh 6,44 (ingen kommer til meg uten at Faderen drar ham) i TG, blir utleggelsen i beste fall ensidig.

Forfatterens Luther-tolkning er heller ikke preget av nærkontakt med primærkilder eller sekundærlitteratur. Etter hennes oppfatning har Luther latt seg inspirere av TG, men har så på grunnleggende punkter endret oppfatning og utviklet de lærepunkter om arvesynd, predestinasjon og dom som ifølge Prætorius røper en helt annen teologi enn det som finnes i TG. Dette er en Luther-forståelse som faller på sin egen urimelighet. Luthers andre forord til TG er skrevet sommeren 1518., Luther utviklet seg nok som tenker og teolog etter det, men det dreier seg om utdypinger og presiseringer, ikke om en grunnleggende holdningsendring. Det er altså gode grunner til å anta større kontinuitet mellom TG og den modne Luther enn det forfatteren er villig til å anta. Forfatterens ensidige og svært kritiske Luther-lesning styrkes

heller ikke av at hun knapt utsetter seg selv for motforestillinger hverken fra mystikk- eller Luther-forskningen.

I bokens siste kapittel forsøker forfatteren så å utvikle sitt reformprogram, med vekt på Jesu kall til etterfølgelse og disippelskap, med støtte i Kierkegaard og Bonhoeffer. Kapitlet er ikke uten interessante observasjoner, og utleggelsen av etterfølgelsesmotivet hos de to har gode og relevante påpekninger. Også her settes det hele imidlertid inn i en sammenheng som er mer preget av påståelighet enn av nærlesning av kilder. Luther påstås f.eks. å mangle forståelse for etterfølgelsens betydning, og hverken Kierkegaard eller Bonhoeffer har noen arvesyndsforståelse; både Kierkegaard og Bonhoeffer forstås som pelagianere som står sammen om å hevde at vi selv er ansvarlige for å få bort det som står i veien for realiseringen av vår gudbilledlighet (s. 177). Nå er det utvilsomt forskjell på Augustins og Kierkegaards syndsforståelse, men har man lest Kierkegaards skrift om denne sak (Begrebet Angest), kan man ikke så fort gjøre seg ferdig med dette som det forfatteren gjør. At Kierkegaards undersøkelse av «Guden i Tiden» i Philosophiske Smuler skulle lede til en entydig bestemmelse av Kristus som ahistorisk, er også egnet til å overraske. Forfatteren er likevel klar over den betydning Khalkedons tonaturkristologi har for både Kierkegaard og Bonhoeffer. At dette også er den akse Luthers tenkning dreier seg om, later imidlertid til å ha unngått hennes oppmerksomhet.

Avslutningsvis vier forfatteren noen sider til nyere mystikeres erfaringer med selvoppgivelse og opplevelsen av hvilen i Gud. Her er framstillingen interreligiøs og stort sett fri for den polemikk som ellers skjemmer mye av denne boken. Å få en utdypende drøftelse av denne formen for mystikk i forhold til det vi finner i kirkens tradisjon, hadde vært interessant. Men det krever en helt annen oppmerksom og upolemisk lesning av kirkens klassiske forfattere enn det vi får her.

Som helhet er denne boken preget av en ensidig påståelighet som hverken lytter oppmerksomt til primærkildene eller diskuterer med forskningen. I en bedre begrunnet form kunne forfatterens hovedteser ha fortjent oppmerksomhet, men nå framstår det hele som ubegrunnet påståelighet. En kan derfor undre seg over at et forlag som kaller seg selv et universitetsforlag har villet gi ut dette.

22. oktober 2025

Knut Alfsvåg