Ånden som forener og splitter

Hvem er Den hellige ånd og hvordan virker han? Svaret på det spørsmålet splittet i sin tid verden, og det fortsetter å utfordre kristne.

Du kan ikke snakke uten at du samtidig puster. For at stemmebåndene skal vibrere, behøves luft. Det gjelder enten du snakker på innpust eller utpust. Ånden og ordene henger uløselig sammen. Slik er det også med Gud. Han skaper ved sitt ord og dermed også ved sin ånd. Himlene er skapt ved Herrens ord, og all deres hær ved hans munns åndepust (Sal 33,6). Det er et under Gud gjentar hvert år, noe vi ikke minst ser når våren bryter fram. Gud har fastsatt årstidene og rytmen i tilværelsen. Etter hans ordning og vilje kommer vinteren med snø og is, men ved hans ord og hans pust kommer våren og livet: «Han sender sitt ord og smelter dem, han lar sin vind blåse og vannet renner» (Sal 147,18).

Avslører og peker på Jesus

Men det er ikke bare i naturen og det synlige skaperverket at Guds ord og ånd samvirker og gir liv. Når Esekiel taler til de døde benene i dalen får de tilbake muskler, kjøtt og hud. Og når ånden kommer til, blir de levende (Esek 37,1-14). De som var døde og alt lå i graven blir levende ved ånden og ordet: «Og jeg vil gi min Ånd i dere, og dere skal bli levende. Og jeg vil bosette dere i deres land. Dere skal kjenne at jeg, Herren, har sagt det, og at jeg også vil gjøre det, sier Herren» (Esek 37,14).

Det er et formidabelt bilde på hvordan Guds frelse fungerer. De døde blir levende, og det skjer ved Ånden og Ordet. Gjennom ham [Kristus = Ordet] har både vi og dere adgang til Far i én Ånd. (Ef 2,18). Ånden har mange funksjoner i den kristnes liv og tro.

I avskjedstalen til disiplene (Joh 14-16) underviser Jesus om Ånden og lærer oss noe viktig om hvordan Ånden arbeider for å føre oss fra døden til livet. For det første skal Ånden overbevise om synd (Joh 16,8). Det er snakk om en dyp erkjennelse og Ånden bruker Guds lov i dette arbeidet (Rom 3,20). Det handler ikke bare om enkeltsynder, men om selve grunnskaden, steingrunnen. Jo dypere vi graver i oss selv og jo flere syndesteiner vi rydder bort fra vårt indre, jo større opplever vi at steinene blir. Til sist er vi nede på grunnfjellet. Da har Ånden for alvor gjort sin jobb. Da trenger vi Jesus mer enn noen gang. Da trenger vi at Talsmannen kommer og vitner om Jesus (Joh 15,26). Slik kan det som viste seg å være dødt likevel bli gjort levende, og det skjer ved Ånden (Rom 8,11).

Gir vekst og bevarer

I den troende fortsetter Ånden sitt arbeid. Den som er i Kristus, i vintreet, bærer frukt. Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet avholdenhet. (Gal 5,22-23). Ved ånden utrustes kirken til tjeneste og bygges opp av nådegavene Ånden fritt deler ut (1 Kor 12,1-11). Og det er den samme Ånd som bevarer Kristi legeme, kirken, og sørger for at lemmene er på plass og har omsorg for at de skal fungere i tjeneste for hverandre.

I alt dette lever også Ånden i bønn for oss som tror. Når våre ord tar slutt, fortsetter Ånden å be med sukk som ikke rommes i ord (Rom 8,26). Det er også noe av bakgrunnen for at Jesus

kaller Ånden «en annen talsmann» (Joh 14,16). Jesus er den første talsmannen og han sitter ved Faderens høyre og ber for oss og taler vår sak (1 Joh 2,1), mens Ånden er vår annen talsmann. Også han ber for oss, og han vender blikket vårt mot Jesus.

Lite oppmerksomhet

Når Ånden er så viktig troens liv fra først til sist, er det nesten underlig hvor lite oppmerksomhet Ånden fikk de første århundrene av kirkens historie. På mange måter avspeiles dette i trosbekjennelsen. I de første versjonene vi kjenner til står det kun «Og vi tror på Den hellige ånd», uten at det sies noe mer om Åndens person eller gjerning. Det gikk faktisk flere hundre år før kirkens teologer for alvor begynte å reflektere rundt Åndens person og gjerning. I stedet ble nesten alle kreftene brukt på å avklare læren om Jesus og hans frelse. Slik sett er det en fin illustrasjon på Åndens gjerning, slik Bibelen definerer den: «Han skal herliggjøre meg [Kristus], for han skal ta av mitt og forkynne det for dere.» (Joh 16:14).

Oldkirkens teologiske arbeid om den riktige forståelsen av Ånden kjennetegnes av inngående og detaljerte studier av Skriften. Basilios av Cæsarea (ca. 330-379) viet for eksempel i sin avhandling om Ånden flere kapitler til grundige studier av hvordan greske preposisjoner brukes når det tales om Ånden.

En person som er Gud

To viktige avklaringer dette arbeidet førte til var at kirken fikk en grundig og bibelsk forankring av at Ånden er en person og ikke bare en kraft, og at denne personen er en av personene i Den treenige gud. Dette kommer ikke minst fram ved at Bibelen skildrer Ånden med egenskaper Gud har.

I likhet med Gud er Ånden allvitende og utforsker alle ting, også dybdene i Gud (1 Kor 2,10). Videre er ånden allestedsnærværende (Sal 139,7-10), allmektig livgiver (Job 33,4, Rom 15,18-19) og evig (Heb 9,14). Ånden er én (Ef 4,4) og ett med Gud (2 Kor 3,17). Derfor er det med rette at Bibelen kan tale om Ånden og Gud i samme åndedrett (jf. Apg 5,3-4).

At Ånden er en person kommer ikke minst fram i vers som beskriver hans gjerninger. Ånden trøster, gir liv, skaper tro, viser nåde, helliggjør, går i forbønn for de troende, kaller, leder, utruster med nådegaver, underviser og veileder: personlige handlinger, med andre ord. Dessuten taler Bibelen om at Ånden, i likhet med en person, kan bli motstått (Apg 7,51) og gjort sorg (Ef 4,30). Alt dette er personlig språk brukt om Ånden. Dette er viktig. Vi kan si «du» til Ånden.

Ånden er mye mer enn en upersonlig kraft. Det er riktig at Ånden gir kraft og at Bibelen taler om å bli fylt av Ånden. Men dette er noe annet enn nyreligiøsitetens tale om kraft og energi. Det betyr også at Ånden ikke er noe vi har litt av. Enten har vi Ånden, eller så har vi ham ikke. Og det å ha Ånden er det samme som å være kristen. Så kan Ånden fylle et menneske og Åndens avtrykk kan være sterkere i en kristen enn i en annen. Men vi må ikke redusere Ånden til en kraft.

Og-et som splittet verden

Selv om Ånden oppgave er å føre oss sammen, både med Kristus og hverandre, skulle det bli læren om Ånden og hans gjerning som så til de grader splittet kristenheten i Europa, og dermed også i verden. En av de mest alvorlige splittelsene i kirkens historie var det «store

skisma» som inntraff i 1054, da pave Leo og patriark Mikael Kerularius gjensidig lyste hverandres kirker i bann og vi fikk skillet mellom den latinske (katolske) og den greske (ortodokse) kirken. Først i 1965 ble bannlysningen opphevet, og siden har det vært ført avklarende samtaler. Men uenigheten står fremdeles ved lag.

Selv om man kan peke på flere årsaker til splittelsen, var en av hovedgrunnene uenigheten omkring ett enkelt latinsk ord i Den nikenske trosbekjennelsen. «Vi tror på Den hellige ånd, Herre og livgiver, som utgår fra Faderen og Sønnen (filioque). Alt på 500-tallet ble dette ordet satt inn i latinske versjoner av trosbekjennelsen og brodden var rettet mot dem som fornektet at Sønnen er Gud, de såkalte arianerne. Kirken i øst reagerte både på de teologiske konsekvensene man mente dette tillegget medførte, og det faktum at man i vest tok seg en slik frihet til bare å endre trosbekjennelsen sånn helt uten videre.

I Bibelen leser vi at Ånden sendes av Faderen i Sønnens navn (Joh 14,26) og at Sønnen ber Faderen om å sende Ånden (Joh 14,16). I Joh 15,26 sier Jesus at han skal sende Ånden, men legger til at Ånden utgår fra Faderen. Slik sett har kirken i øst et godt poeng. Det er vanskelig å komme til bunns i denne debatten, men nyere samtaler og nøye gransking av historien kan tyde på at misforståelser var en vesentlig faktor, blant annet på grunn av nyanseforskjeller som oppstod når ord og uttrykk ble oversatt fra gresk til latin og motsatt. Dessuten hjalp det ikke at konfliktnivået alt var ganske høyt.

Et hovedproblem for teologene i øst var at filioque kunne tyde på at man i vest betraktet Faderen og Sønnen som to atskilte enheter. Dermed ødelegges treenighetslæren. Dette var aldri intensjonen til teologene i vest. De ville sikre at det også tydelig blir sagt at det eksisterer en relasjon mellom Sønnen og Ånden, slik at ikke Ånden blir stående frikoblet fra Sønnen. For både i øst og vest var man enige om at Ånden utgår fra Faderen og formidles ved Sønnen. Den lutherske kirken har fulgt tradisjonen i vest, og den nære forbindelsen mellom Kristus (Ordet) og Ånden har alltid vært et svært viktig lærepunkt i den lutherske kirken.

Jeg tror at jeg ikke kan tro

Mange har påpekt at striden om Åndens gjerning var reformasjonens viktigste strid. For hvordan får vi del i denne frelsen og nåden Gud tilbyr i Kristus? Luthers svar i katekismen er radikalt:

«Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den hellige ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette troen.»

Her er det ikke snakk om noe samarbeid mellom min vilje og Gud. Det er Gud alene som handler. Når evangeliet forkynnes, kan Ånden gjøre sitt arbeid og skape troen. I vekkelsesbevegelsene på bedehuset har det ofte vært diskusjoner om bruken av virkemidler som «ettermøter» og «innbydelse til frelse». Under ettermøtene kunne folk få sitte igjen for samtale, forbønn og sjelesorg. Jeg har selv sittet i salen mer enn én gang og fått tilbudet om å lukke øynene og rekke hånden for slik å ta imot Jesus. Diskusjonen om disse virkemidlene har særlig handlet om den teologien de indirekte bærer i seg, med en sterk vektlegging av at du skal ta en avgjørelse her og nå. Da står man fort i fare for at avgjørelsen og viljens handling nærmest tillegges frelsende kraft. Rett forstått kan slike virkemidler ha noe for seg. For en bekjennelse av troen er offentlig (Matt 10,32 og Rom 10,9). Men de kan også føre til at man innbiller seg at det var jeg som bidro med noe, at det var mitt «ja» som frelste meg.

Vi må holde fast ved at det er Herren som kommer til oss. Han finner oss som den tomme blikkboksen på skraphaugen, slik Bo Giertz skildrer det i klassikeren «Steingrunnen». Samtidig er vi tenkende og erkjennende vesener. Vår tanke og vår fornuft er ikke avslått og de fleste som i voksen alder kommer til tro erfarer at fornuften og viljen er med. Det sies vitterlig et ja til Guds nåde i Kristus, og det kan skje etter en langvarig kamp. Jesus taler tross alt om at ingen starter et byggeprosjekt uten å ha skaffet seg overblikk over omkostningene først (Luk 14,28-30). Det vi teologisk trenger å holde fast ved, er at selv dette ja-et er en gave, og det kan ikke sies uten at troen alt er på plass. Ånden gjør nemlig alt. Han produserer til og med hjertets og viljens respons.

Arven fra Marburg

Men hvordan kommer så Ånden til oss? Under dramatiske oktoberdager i 1530 satte de to reformatorene Luther og Zwingli seg ved forhandlingsbordet på Marburg slott for å søke teologisk enhet. De mislyktes. Grunnen var spørsmålet om Kristi legemlige nærvær i nattverden. Dypest sett ble det også en diskusjon om hvilke midler Ånden bruker til å formidle troens og frelsens gave.

Skillet som ble synlig under diskusjonene i Marburg har fulgt de protestantiske kirkene siden. En lutheraner tror at Gud bruker midler som vann og brød og vin, sammen med Ordet, for å formidle frelsens og nådens gave. I dåpen omsluttes kroppen vår av Guds nåde og vi blir plassert i Kristus. I nattverden kommer Kristus inn i oss gjennom brødet og vinen. Dåp og nattverd er mer enn symbolhandlinger eller kun noe som skjer i den åndelige sfæren. En lutheraner tror at Gud helt konkret kommer til oss gjennom midlene, ved Ordet. Litt spydig ble det spurt om Ånden virkelig trenger en vogn for å komme seg rundt. Til det vil en lutheraner svare at «ja, slik har Gud ordnet det». Han gjorde det ikke fordi han ikke kunne gjort det på annet vis, men fordi vi trenger det. Troen trenger noe å tro på. Vi er mennesker og har behov for det synlige og konkrete.

Denne tendensen til å holde Ånden og de synlige midlene fra hverandre, er kanskje noe av grunnen til at den lutherske kirken i større grad har vært motstandsdyktig mot ytterliggående karismatikk. Med det tenker jeg på strømninger der man har åpnet for at Ånden kommer utenom Ordet, og gitt rom for tilleggsåpenbaringer. Ofte oppfattes luthersk kristendom ofte som traustere og kanskje mer «jordet» enn andre teologiske retninger. Jeg tror noe av det skyldes arven fra Marburg.

Men dette skillet på synet om hvilke midler Ånden har bundet sin gjerning til, har splittet den protestantiske kristenheten grundig. Så der er vi nå. Etter 2000 år med diskusjoner om Ånden og hans gjerning, er kirken splittet, og alle leirer tror de har forstått sannheten og Åndens åpenbaring på den riktige måten. Så får vi heller se fram til den dagen da alle gåtene skal få sitt svar.

Knut Kåre Kirkholm

(Tidligere publisert i Fast Grunn)