"-All in for Jesus?"

Sist måned har det vært en rekke innlegg i avisen med utgangspunkt i ‘The Send’ og slagordet fra denne konferansen – «all in for Jesus». Flere kan fortelle om hvor dårlig det gikk for dem i dette prosjektet. Ekteparet Susort (Dagen 06.01) beretter om hvor frustrerende det har vært for dem å måtte se i øynene at livet ble bare «halvt in for Jesus». Bjørn Simonsen i DFEF (Dagen 17.01) har sett og opplevd problemet som denne slags slagord medfører, og håper på en ny generasjon unge kristne som har en tro «som bærer dem» i stedet for en tro som de bærer som en tung byrde. Samuel Morris i NLM advarer (Dagen 02.01) mot The Send-konferansene som planlegges i flere byer.

Ja, det er god grunn til å advare mot disse konferansene og den forkynnelsen som her målbæres. Kjernen i problemet med forkynnelsen «all in for Jesus» er at mennesker med dette legges inn under loven. Og når det en kaller kristendom kommer inn under loven, blir troen etter hvert en bør som blir umulig å bære: ‘Lydighetens vei’ har ingen ende.

Å havne under loven er bakgrunnen for at vi altfor ofte kan lese om kristne som «møter veggen». Kristenlivet ble et strev som etter hvert ble umulig å makte. En ble så uendelig sliten. Det å leve «all in for Jesus» viste seg å være over evne. Og til slutt ga en opp: Ens kristenliv ble så mislykket. For noen betød dette et farvel til troen og miljøet som dyrket den slags «radikalt kristenliv»: «Kristendommen holder ikke det den lover». For andre betød det å gi opp at en landet i en annen slags kristendomstype der det ble legitimt å gå på akkord med Guds lov.

Og for noen ganske få betød det å møte veggen at en fikk møte det virkelige evangeliet: En ble FRI!

Evangeliet handler ikke om å gå «all in for Jesus», men at Jesus går «all in» for meg. Det handler ikke om at kristentroen blir en bør som jeg skal bære (hvis jeg er sterk nok), men om at Herren bærer meg tross all min mislykkethet og mine nederlag. Evangeliet handler ikke om hva jeg skal gjøre for Jesus, men om hva han har gjort for meg: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille!»

Saken er den at her gjelder et stort enten-eller: Enten lever en under loven, eller så lever en under evangeliet. Disse kan ikke kombineres, en kan ikke begge deler. Den som lever under loven, har ikke del i evangeliet. Og den som lever i evangeliet er «fri fra loven» (Rom 7,4).

Slagordet «all in for Jesus» er ikke noe annet enn en moderne utgave av det største bud i Loven: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte, av all din sjel og av all din kraft» (5Mos 6,5; Matt 22,37f). Men Loven frelser ikke noe menneske. Loven kan ikke hjelpe noen til å få et rett forhold til Gud. Loven kan ikke engang hjelpe meg i helliggjørelsen. Rett nok krever loven hellighet – men den kan ikke virke hellighet!

Loven føder ikke et menneske på ny – det er det bare evangeliet som kan gjøre. Evangeliet skaper et nytt menneske som «har lyst til Guds lov» (Rom 7,22; Esek 36,26f). Derfor skaper evangeliet ikke antinomisme, men en hjertetrang til å leve Herren til behag, en hjertetrang som er noe helt annet enn lovens tvang!

Derfor er det slik at unge mennesker som deltar på konferanser á la ‘The Send’ møtes av en forkynnelse som kan være ødeleggende. De som gripes av de sterke oppfordringene til «å leve radikalt for Jesus», til å kaste sin halve og lunkne kristendom over bord og leve «all in for Jesus», og så «overgir seg» for å vie seg til et helhjertet disippelliv, de kommer regelmessig inn under loven. ‘Disippeltreningskursene’ som de sluses inn i, er gjerne kurs som utdyper og forsterker denne slags lovkristendom.

Den andre gruppen – flertallet av konferansedeltakere – som ikke «overgir seg», blir sittende slukøret tilbake med dårlig samvittighet: Når de reiser hjem må de leve videre med en mer eller mindre uttalt anklage: De er bare halvhjertede kristne ….

En av de siste gangene Ole Hallesby var i Bergen, talte han for fullt hus i Nykirken. Her sluttet han talen slik (sitert etter hukommelsen fra en som var tilstede): «I løpet av mitt liv har jeg flere ganger spurt meg selv: ‘Hva er det viktigste for meg ved det å være en kristen?’ Jeg har nok gitt litt forskjellige svar på dette spørsmålet gjennom livet. Nå er jeg blitt gammel. Og nå står det én ting tilbake som betyr mer for meg enn noe annet, – det at jeg i Jesus har en Frelser som jeg hver dag kan komme til og fortelle ham hvor dårlig det lykkes for meg å leve som en kristen!»

Slik er det: Jesus blir ikke overrasket over at jeg og du mislykkes i vårt kristenliv. Han vet hvem vi er og hva som bor i våre hjerter. Det er bare vi som blir overrasket – fordi vi ikke kjenner oss selv. Han visste alt om meg da han døde på korset, og tok det hele med seg opp dit. Og så er jeg fri fordi han gikk inn under Loven i mitt sted.

Det er dette evangeliet om rettferdiggjørelsen handler om. Og det er dette alt snakk om å gå «all in for Jesus» forkludrer.

Jan Bygstad, formann i FBB

(Tidligere publisert i Dagen)