Anno 1024

Anno 1024 - året som forvandlet Norge

Ole Petter Erlandsen

Proklamedia, 2024

317 s.

Hvordan ble Norge et «kristent land» og hvordan har kristendommen påvirket samfunnet? Dette er noe av inngangsporten for denne boken. Boken er ikke en helt vanlig «historiebok». Ole Petter Erlandsen har forsøkt «å innta journalistens rolle, å være en som skriver om hva andre har funnet og skape interesse om emnet» (s. 10). Boken veksler dermed mellom historieformidling, refleksjoner og aktualiserende frempek.

Boken er delt inn i fire deler. I første del tar forfatteren for seg kristningen av Europa. Fremstillingen veksler mellom de store linjene og utvalgte spadestikk helt fra det første århundret og utover middelalderen. Fellesnevneren for episodene vi møter er hvordan kristendommen ikke bare endret, men forvandlet kultur og samfunn. Vi møter blant annet på forfølgelsen i oldkirken, kirkens omsorg for trengende, oppgjør med slaveriet, St. Patrick og kristningen av Irland for å nevne noe.

I andre del går reisen nordover og vi stifter kjennskap til det før-kristne Norge og kristningen. I motsetning til en romantisert fremstilling av vikingene, får Erlandsen tydelig fram brutaliteten som kjennetegnet dem og det destruktive verdisynet som preget samfunnet. Vi møter på de store kongene Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav den hellige, men også en forfriskende drøfting om hvordan den nye troen også ser ut til å ha slått rot blant vanlige folk.

Videre, i tredje del, kommer vi til kristenretten fra 1024. Erlandsen viser hvordan kristne verdier og ideal førte til en gjennomgripende forvandling av samfunnet og hvordan dette kom til uttrykk i lovverket. Kristendommen førte med seg en ny måte å tenke om blant annet slaveri, omsorg for fattige, utsetting av uønskede barn, hevn, ekteskap og bloting (som var langt fra et uskyldig ritual).

I del fire problematiserer Erlandsen hvordan ettertiden har tolket og videreformidlet historien om kristningen av Norge. Han klarer å vise leseren at historie er mer enn bare hendelser fra fortiden, men at også disse må tolkes og at tolkningene gjenspeiler noe av sin egen samtid. I boken kommer det dessuten tydelig fram at kristenrett fra 1024 har mottatt alt for lite oppmerksomhet.

Boken ender med en epilog, der forfatteren inviterer leseren med til noen korte refleksjoner om Norges vei videre: «Quo vadis, Norge?».

Jeg fikk denne boken varmt anbefalt før jeg selv leste den og jeg ble ikke skuffet. Erlandsen lykkes med å vekke interesse om tematikken. Han skriver godt og vekslingen mellom historieformidling og refleksjoner gjør denne boken både interessant, forfriskende og dagsaktuell. På den måten gjør han det klart for leseren, at historie er mer enn fortidige hendelser, men at historien også kaster lys over egen samtid. Forfatteren inviterer leseren til ikke bare å bli bedre kjent med historien om kristningen og hvordan den er forstått av ettertiden, men også å rette blikket framover. I sum sitter leseren igjen med en klarere forståelse av hva det innebærer at Norge har en kristen kulturarv.

Gitt tittelen som avgrenser bokens tema både i tid og rom, kan det oppleves uventet at så mye spalteplass går til europeisk kirkehistorie. Selv om dette kan skape en opplevelse av at forfatteren bruker lang tid før han «kommer til poenget», plasserer dette kristningen av Norge inn i et større bilde. Dessuten synes jeg Erlandsen skriver så godt at jeg gladelig hadde takket ja til noen sider til.

Kirken i middelalderen er ofte brukt som innvending mot kristen tro og forfatteren legger ikke skjul på at det også finnes mørke kapitler i kirkens historie. Kanskje noen vil innvende mot boken at mer burde vært sagt om den slags. Det er mulig, men da finnes det nok av andre bøker å ta av. Erlandsen gjør mer enn å nyansere en ensidig negativ framstilling av kirken under middelalderen. Han viser at mye av kirkens historie faktisk er oppbyggelig lesning. Spesielt fascinerende er det å lese hvordan et kristent menneskesyn har formet vestlige verdier både når det gjelder oppgjør med slaveri og barbariske praksiser med å kvitte seg med uønskede barn.

Selv om forfatteren dokumenterer rent deskriptivt at kristningen har ført med seg mye godt, savner jeg en grundigere normativ drøfting av forholdet mellom kristen tro og samfunn. Hvor går egentlig de prinsipielle skillelinjene mellom kirke og stat? Hvilken rolle bør Bibelen ha i lovverket og politikk? Hvor går grensen mellom hva som angår kirken og de kristne og hva som angår samfunnet ellers? Noe av dette berøres helt eksplisitt i alle fall i et lite kapittel om Augustin og vi får også flere drypp underveis. Jeg er kanskje urimelig som vil ha mer av dette, spesielt siden disse punktene fort sprenger rammene for en slik bok. Men det at jeg sitter med disse spørsmålene vitner om at forfatteren har oppnådd noe viktig – å gjøre leserne nysgjerrige og få dem til å stille spørsmål om hvor veien videre bør gå.

Alt i alt er dette en strålende bok jeg varmt kan anbefale. Jeg håper vi får flere bøker fra Ole Petter Erlandsen fremover.

Håkon Leite, høgskolelektor og kvalitetsleder

(Tidligere publisert i Fast Grunn)