Bekjennelsesinitiativet i den saksiske evangelisk-lutherske Landeskirche’n

Den saksiske lutherske Landeskirche (Evangelisch-lutherische Landeskirche Sachsens – EVLKS, www.evlks.de) regnes som den mest konservative av kirkene i det tyske forbundet av evangeliske kirker (EKD). I motsetning til de fleste andre av de 20 regionale evangeliske kirkene i Tyskland har den ikke innført ordningen med likekjønnet ekteskap. Den har imidlertid (i år 2016) innført en kompromissløsning med velsignelse av likekjønnede par dersom den lokale presten går med på dette og etter at saken har vært behandlet i menighetsrådet. Velsignelsene føres i et eget register, separat fra kirkebøkene. Spørsmålet har vært et hett stridstema i mange år. I 2012 ble et såkalt bekjennelsesinitiativ (Sächsische Bekenntnis-Initiative – SBI, www.bekenntnisinitiative.de) dannet i denne kirken som reaksjon på liberalisering i samlivsetikken. Det finnes ikke noe tilsvarende nettverk i andre Landeskirche’r. Allment framstår Sachsen, sørøst i Tyskland, inntil Polen i øst og Tsjekkia i sør, som et særlig konservativt område, politisk og kulturelt. Hovedstaden både for delstaten og Landeskirche’n er Dresden. Fordi den saksiske lutherske kirken framstår med en i vår tid egenartet vitalitet, og bekjennelsesinitiativet er såpass ungt og med såpass stor oppslutning (flere detaljer etter hvert i teksten), ønsker vi å gi en presentasjon av både kirken og nettverket. Her nevner vi først for oversiktens skyld at ordningen med kvinnelige prester ble innført i den saksiske kirken i 1966. I dag er cirka 30,9 prosent av prestene kvinner, 176 av totalt 570 prester i aktiv tjeneste. Dette er noe mindre enn snittet i de lutherske kirkene i Tyskland. Fram til 1997 hadde mannlige prester i Sachsen en formell reservasjonsrett mot direkte samvirke med de kvinnelige prestene.

       Noen ord først om den politiske situasjonen i delstaten. Det kristelig-demokratiske partiet CDU har styrt delstaten sammenhengende siden gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland i 1990. Det høyrepopulistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD) har imidlertid vokst til å bli delstatens største på meningsmålingene, for øyeblikket AfD i dobbelt så stort som CDU (42 mot 21 prosent). CDU sentralt og delstatens ministerpresident Michael Kretschmer fra dette partiet holder offisielt fast på prinsippet om en «brannmur» mot AfD, altså et absolutt forbud mot å inngå formelle politiske koalisjoner eller regjeringssamarbeid med ytre høyre, men på grunn av AfDs størrelse er dette vanskelig å gjennomføre i praksis.

       Heller ikke for kirkene er spørsmålet enkelt. Særlig på landsbygda er folk skeptiske til de liberale elitene i vest, slik de oppfatter dem. De ser dem som en trussel mot tradisjonelle familieverdier. I de liberale storbyene Leipzig og Dresden er menighetene derimot ofte progressive med regnbueflagg i kirkene, preget av engasjement for flyktninger og klima, og støtte til den nasjonale retningen i EKD.

       CDU har gått fra å kjempe aktivt imot likekjønnet ekteskap til å fullt ut akseptere det som en del av samfunnet, noe som har ført konservative velgere over til AfD. I dag søker AfD å bruke kirken ved også å støtte tradisjonelle familieverdier. Samtidig inneholder partiet fortsatt klart nazistiske elementer. Dette fører til dype motsetninger innen kirken. Den saksiske kirkeledelsen har i likhet med den katolske bispekonferansen, slått fast at AfD-ideologien er uforenlig med kristen tro og menneskeverdet. Et vedtak fra landssynoden til den evangeliske kirken sier at personer som forfekter synspunkter som strider mot Guds menneskekjærlighet, ikke kan påta seg kirkelige verv. Siden over 40 % av befolkningen i delstaten nå stemmer på AfD, gjelder dette også en stor andel av de aktive kirkegjengerne. I denne situasjonen har kirkeledelsen trådt varlig. Kirkesplittelse har vært en reell mulighet.

       Kraften i motstanden mot sekularisering av den saksiske kirken må forstås på bakgrunn av karakteristiske trekk ved dens nære historie. Kun 15-20 % av den saksiske befolkningen (rundt 600.000) er for det ene kirkemedlemmer etter den massive sekulariseringen DDR-regimet forårsaka. Medlemsstokken framstår derfor som dedikert og som bibeltro samtidig med at Sachsen tilhører et belte i Sentraleuropa (også nord i Tsjekkia på den andre siden grensen) med sterk pietisme.

       For det andre var motstanden innad i kirken mot nazismen under det tredje riket særlig sterk i Sachsen. I motsetning til i Sør-Tyskland hvor Landesbiskopene i Bayern og Württemberg tok klart avstand fra de nazistiske «tyske kristne» (Deutsche Christen), fikk denne bevegelsen allerede i 1933 makten i den saksiske kirken med Friedrich Coch (1887-1945) som biskop. Han arbeidet for å tilpasse kristendommen raseideologien med blant annet fjerning av Det gamle testamente. Biskop Hans Meiser i Bayern prøvde derimot å balansere ved å protestere mot nazistiske overgrep samtidig som han unngikk totalt brudd med staten for å beskytte kirken.

       Allerede i desember 1933 samlet hundrevis av saksiske prester seg i et nødforbund for å avvise biskopen. Under ledelse av den modige teologen Hugo Hahn (1886-1957) opprettet de en uoffisiell, parallell kirkeledelse (Landesbruderrat). Menighetene i Sachsen nektet i stor grad å slippe nazistiske prester til, og de samlet inn penger illegalt for å lønne prester og teologistudenter som ble avskjediget av naziregimet. Fordi motstanden i Sachsen var så synlig og prinsipiell, slo det hemmelige statspolitiet (Gestapo) svært hardt ned på saksiske kirkeledere. Prestegårder ble ransaket, prekener ble overvåket, og prester ble nektet å tale offentlig. Flere saksiske prester ble internert, og Hahn ble forvist fra Sachsen.

       Med kirken nazifisert på topplan oppstod det altså en motstandsbevegelse innad i den saksiske kirken (Bekennende Kirche) som overtok ledelsen ved krigsslutt i 1945 med Hugo Hahn som ny biskop. Lærdommen var at kirken aldri måtte tilpasse seg statens ideologi eller rådende trender i samfunnet. Og historien skulle gjenta seg under DDR-regimet.

       Som om ikke dette var nok, presenterte de saksiske lutheranerne et alternativ til den antinazisitiske Barmen-erklæringen fra 1934. De bekjennelsesbevisste sakserne var skeptiske til erklæringens unionistiske teologi; den var skrevet i fellesskap av lutherske, reformerte og unerte kristne med den reformerte teologen Karl Barth som hovedforfatter. Her inntok sakserne med andre ord en holdning tilsvarende Hermann Sasses (1895-1976) som ønsket en klar evangelisk-luthersk linje. Sasse vil trolig være kjent for flere av leserne av denne teksten.

       Det saksiske bekjennelsesinitiativet ble grunnlagt 30. januar 2012 som en direkte motreaksjon på at kirkeledelsen i Sachsen valgte å åpne opp for at prester i likekjønnede partnerskap kunne bo sammen i prestegårdene. Initiativet er ikke en organisasjon med formelle medlemmer, men fungerer som et nettverk for en lang rekke pietistiske, evangelikale og tradisjonalistiske grupperinger, altså med sympatisører og støttespillere. Markersbacher Erklärung, utarbeidet av menighetsrådet i Markersbach, fikk støtte fra rundt 130 menigheter (en femtedel av menighetene i kirken), det saksiske fellesskapsforbundet (Landesverband Landeskirchlicher Gemeinschaften), konservative ungdomsorganisasjoner som Entschieden für Christus og delstatens CVJM (KFUK/M). Den «harde kjernen» som møtes regelmessig utgjør i dag mellom 30 og 40 personer, hvorav halvparten prester.

       SBI har gått hardt ut mot at kirker og kirkelige bygg flagger med regnbueflagget. De har hentet fram historiske kirkeforordninger fra 1946 og 1947 for å argumentere for at kun den offisielle kirkefanen (lilla kors på hvit bakgrunn) er tillatt på kirkens eiendommer. Da den saksiske synoden innførte kompromisset om offentlig velsignelse av likekjønnede par, utga SBI teologiske veiledere. De oppfordret lokale menighetsråd til å vedta egne lokale lover som forbyr velsignelseshandlinger og utleie av kirkerom til likekjønnede par. Senest i juni 2026 har SBI gått ut med skarp teologisk kritikk av utkast til ny salmebok. Det siste året har initiativet også markert seg som en forsvarer av «kirken nedenfra» ved å kreve at mindre menigheter må beholde sin selvstendige juridiske status, fremfor å bli slått sammen i store, sentraliserte og potensielt mer liberale administrative enheter.

       Gaston Nógrády (født 1964, opprinnelig fra Niedersachsen i Vest) er sogneprest i den lutherske St. Barbara-menigheten i Markersbach i Erzgebirge i Sachsen og et profilert medlem av den saksiske landssynoden i 12 år fram til juni 2026, da han takket nei til gjenvalg. Han er én av fire talspersoner for SBI. To av disse har nå blitt nyvalgt inn i landssynoden. Han sitter som varamedlem i kirkeledelsen fram til november 2026. Vi har stilt ham fire spørsmål:

1 Hva er arbeidsformen til det saksiske bekjennelsesinitiativet?

Vi møtes omtrent fire ganger i året til et kveldsmøte med gudstjeneste og påfølgende samling, og i tillegg har vi et tverrfaglig arbeidsseminar (Klausurtagung) én gang i året. Nye deltakere kan kun inviteres etter godkjenning fra medlemmene i plenum. Vi har også en e-postliste for aktuelle diskusjoner og avtaler. Videre oppretter vi små arbeidsgrupper for enkelte temaer, som nå sist i forbindelse med den nye salmeboka.

2 Hvordan håndterer nettverket forskjellig syn på kvinnelige prester og praktiseringen av dette?

I SBI er det kun ordinerte menn som er aktive. Temaet kvinnelige prester står for øyeblikket ikke på vår dagsorden. Vi støtter unge brødre som har fått problemer på grunn av dette temaet.

3 Er det i det politiske klimaet i Sachsen i dag vanskelig for bekjennelsesinitiativet å balansere mellom offisielle landeskirchliche holdninger til AfD og sterk støtte til partiet på grasrota, ikke minst all den stund AfD fremmer familieverdier i tråd med det bekjennelsesinitiativet selv står for?

Vi bestreber oss på å forbli partipolitisk nøytrale. Vi motsetter oss politisering eller instrumentalisering av kirken.

4 Hvilke prioriteter har man og hva er perspektivene for framtida? Hvilke nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere er de foretrukne?

Vi er et nettverk for broderlig styrking av bekjennelsestro prester og menighetsmedlemmer. Vi uttaler oss ikke om ethvert problem i kirken, men kun når vi har et inntrykk av at Gud pålegger oss et ansvar i et spesifikt tema. Vi pleier personlig kontakt med andre bekjennelsesgrupperinger i Tyskland, som Kirchliche Sammlungen, bekjennelsesbevegelsen «Kein anderes Evangelium», Netzwerk Bibel und Bekenntnis og IKBG (Internationaler Konvent christlicher Gemeinden). I tillegg har vi tette forbindelser til Den evangelisk-lutherske kirke i Latvia.

       Gaston Nogrady sender med dette også en hjertelig hilsen til kristne i Norge!

Ole Fredrik Kullerud