Bekjennelseskamp og barn og unge

For flere år siden var jeg sjåfør for en etiopisk kirkeleder på Helgelandskysten. Under en samtale spurte jeg ham hva han tenkte om den teologiske utviklingen i Norge. Han så på meg og sa «det er så få barn og unge i kirkene her!» Det var det. Ettersom jeg hadde håpet på en forfriskende prat om ordinasjon av kvinner, homofili og slikt, følte jeg meg litt snytt, jeg trengte jo ikke en kirketopp for å fortelle meg det akkurat. Etter hvert begynte jeg likevel å skjønne at han mente dette, og at han ikke prøvde å dra seg unna en debatt med meg. Dessverre var jeg så preget av kirkesituasjonens alvor, at jeg følte det var en slags ansvarsfraskrivelse å forkynne glad, enkelt og tålmodig om Jesus i forhold til å arbeide for en bibelsk bekjennelse i menighetene. Sett utenfra er det tydelig at det brenner i de europeiske kirkene, og det mest iøynefallende når representanter kommer på besøk hit til landet er nedgangen i barn og ungdom i forsamlingene.

Den britiske ortodokse sjefsrabbineren, Jonathan Sacks, oppsummerer slik splittelsen av den moderne jødedommen som oppsto som følge av moderniseringen i Europa og Amerika på 1800- og 1900-tallet: Jødiske grupper som ønsket å bevare tradisjonell jødedom i en eller annen form uten å bli spist opp av sekularisering og reformjødedom, kunne ikke bare satse på isolering fra de andre. De som gjorde det forsvant ofte. De gruppene som har overlevd, er de som satset på utdanning i vid forstand (Jonathan Sacks: Will We Have Jewish Grandchildren? Jewish Continuity and How to Achieve It. London: Valentine Mitchell, 1994, 85). Dette er en viktig innsikt.

FBB er på mange måter en moderne forening, rett og slett fordi vi er en forening, og det var noe som dukket opp som et utbredt fenomen på 1800-tallet (og for historielærere regnes altså det som et eksempel på det moderne). Samtidig er foreningen oppstått som reaksjon og forsvar mot et annet moderne fenomen: At kristen tro og etikk sensureres eller siles i lys av det som vitenskap eller folkemening mener. Historisk har dette forsvaret vært en utvikling fra en hovedsakelig intellektuell aktivitet for skarpe hoder, til i dag å bli stadig mer en kulturkamp som begynner allerede i barnehagen. Unge kristne eller nye kristne har en stadig mer bibelfremmed bakgrunn, fordi de vokser opp og inn i en vestlig kultur på godt og ondt. Mens tidligere nye kristne alltid har vært nødt til å forholde seg til en kulturforskjell fra sine etablerte miljøer og til de kristne miljøene og en kristen tankegang, er denne tanke- og kulturkollisjonen i ferd med å bli stadig større. Det er ikke bare dumt, disse unge kan jo se løsninger som vi andre ikke ser nå. Men det er svært krevende å omfavne en bibel og forkynnelse som er sterkt kritisk til noe du før ikke ville synes var problematisk, som homofile ekteskap, heterofile samboerskap eler kunstig befruktning på ulike måter.

En som arbeider for å styrke bibelsk bekjennelse og virkelighetsforståelse har altså felles sak med dem som brenner for at barn og unge skal få bli kjent med Jesus og følge ham. Det innebærer kanskje at man tar strategiske valg for å samarbeide tettere og målrettet med andre. De siste årene har det blitt tatt grep for å styrke felleskapet mellom ulike lutherske kirkesamfunn og organisasjoner for å støtte hverandre i bekjennelseskampen. Her ligger det også oppgaver og venter på barne- og ungdomssiden.