Betraktninger på veien til reformasjonsjubileet i 2017. Del VIII

At ekteskapet er en ”en ytre borgerlig ting”, ”en borgerlig affære”, har Luthers ”Traubüchlein für die einfältigen Pfarrherrn” (vigselsbok for de alminnelige prestemenn) ettertrykkelig prentet inn i oss. Og han fortsetter, derfor ”tilkommer det ikke oss geistlige eller kirkens tjenere å forordne noe eller styre med dette, men la både by og land beholde sine skikker og det de er vant med [2]. ”Nuptiae et matrimonia”, det gjelder formen for ekteskapsinngåelse og samliv, dette er ”res civiles”. Det hører med til det sivilrettslige, og det gjelder for alle mennesker, altså for kristne så vel som for ikke-kristne. Staten skal som Guds tjener (Rom 13,1- 7) sørge for at Guds ordning blir overholdt og beskyttet. 

Imidlertid blir det lett oversett at Luther med ettertrykk også påpeker noe mer: ”… for selv om ekteskapet nok er en borgerlig ordning, så er det likevel i pakt med Guds ord. Det er ikke oppdiktet eller innstiftet av mennesker, slik som munke- eller nonnestanden. Klosterlivets stand burde åndelig sett bli hundre ganger mindre påaktet ...” [3]. Her blir ekteskapet nedskrevet og foraktet gjennom menneskelige tenkesett. 

I Luthers skrift ”Von Ehesachen” (om ekteskapssaker) fra 1530 finnes også en henvisning som er viktig, og vel verdt å tenke over. Det gjelder den verdslige øvrighets ansvar for å verne mot de mangfoldige skadene av uorden på ekteskapets og familiens område gjennom lover. Men ”blant de kristne, eller troende, er det i slike og alle andre saker lett å handle” [4]. Det forutsettes at kristne i troens lydighet følger Guds ord i Den hellige skrift.      

Det er ikke først i nyere tid at det er problemer på ekteskapets og familiens område. Lovbestemmelser må til alle tider gripe inn der det oppstår store skader for den enkelte og for samfunnet ved overtredelse av det 6. bud.  Dette var ikke annerledes i Guds folks historie i Den gamle som i Den nye pakt, på Luthers tid eller i dag. Man må bare forstå hvordan lover fortløpende må vedtas i den offentlige lovgivning for å fjerne sosiale og rettslige misforhold og skader på ekteskapets og familiens område. Det som på mange måter blir applaudert som fremskritt i den samfunnspolitiske utvikling, dekker over den mangfoldige psykiske, materielle og moralske elendighet det her dreier seg om for menn, kvinner, og ikke minst barn.  Man må jo være blind for å overse dette, midt i all skjønnmalingen. 

I kirkene og deres teologi står vi i dag foran det faktum at den gudvillede ordningen ekteskap fortløpende blir opphevet med offisielle erklæringer og uttalelser. Begrunnelsen er at menneskenes atferd har forandret seg, og at den kirkelige lære må tilpasse seg dette. Seksualdriften skal derfor kunne tilfredsstilles på en hvilken som helst måte, fordi den etter den utbredte oppfatning er et avgjørende element i et fullverdig liv. Det som her skjer, er i dypeste forstand gudløshet, i og med at seksualdriften med sin dominerende kraft faktisk inntar Guds plass.  Denne utviklingen beskriver apostelen Paulus i Rom 1,18-32 som å bytte ut Skaperen med skapningen. Den sanne Gud blir ikke lovprist og takket der det han har skapt, blir tilbedt og dyrket. Det skapte utøver da sin makt; det lenkebinder menneskene. I dette fullbyrdes Guds straffedom på tre måter (Rom 1,24, 26,28: han har overgitt dem).  Luther utlegger dette i sin forelesning over Romerbrevet slik: ”Av denne teksten kan man altså utlede følgende: Hvis noen henfaller til slike lidenskaper, så er dette et tegn på at han har forlatt Gud, tilber en avgud og slik har forvrengt Guds sannhet til løgn. Men de som ikke bryr seg om å kjenne Gud, de blir brennemerket med det tegnet at de etter Guds tillatelse henfaller til alle slags laster. Og når nå slike uhyrligheter tar overhånd, så er det et tegn på at også avgudsdyrkelsen tar overhånd, i åndelig forstand” [5].    

Seksualitet er ikke noe bibelsk ord. Men begjær, det ordet som henger sammen med det, gjelder alt som mennesker gjør mot Guds vilje. Ekteskapet er en skaperordning. Før syndefallet tjener under Guds bud og velsignelse ekteskapet mennesket, som er skapt mannlig og kvinnelig (slik er den nøyaktige oversettelsen av 1 Mos 1,26) etter Guds bilde og lignelse, til forplantning og dermed til å opprettholde menneskeslekten. 

At det naturstridige (Rom 1,26) på forskjellige vis bryter inn, at forholdet mellom mann og kvinne, som er grunnlagt på bluferdighet og tillit, ofte blir brutt, hører med til følgene av syndefallet. Det begynner med slangens spørsmål: ”Har Gud virkelig sagt…?”(1 Mos 3,1). 

Vi står i dag overfor det rystende faktum at Guds gode skaperordning ikke bare blir overtrådt, men åpent fornektet og opphevet i den kristne menighet. Det er mot skrift og bekjennelse.  Den av Gud skapte forplantningsdriften har revet seg løs fra Guds hensikt, og den har samtidig løst og selvstendiggjort seg fra den personale tilordningen til det mannlige og kvinnelige mennesket. Den er blitt et mål i seg selv, og av det følger at den skal få tilfredstilles på en hvilken som helst måte. Det som her skjer bare i barneoppdragelsen, er massivt misbruk av barn; barna blir skadet for resten av livet. Grunnlaget for det naturlige og tillitsfulle båndet mellom mann og kvinne blir tatt bort. Vern av bluferdigheten blir radikalt revet ned. For de umåtelige fysiske og psykiske følgene kommer Guds straff over datidens så vel som dagens forhold og de som er ansvarlige: ”De vet hva Guds lov sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det” (Rom 1, 32). 

I apologien til Den augsburgske konfesjon artikkel 23 blir det uttrykkelig henvist til Guds ordning, som er bindende for alle mennesker: ”Er det nå rett etter naturen, så er det Guds ordning, altså nedlagt i naturen og derfor også guddommelig rett. All den stund ingen andre enn Gud kan endre den guddommelige og naturlige rett, så må ektestanden være for alle. For kvinnens naturlige, medfødte dragning til mannen, og mannens til kvinnen, er Guds skapelse og ordning. Derfor er det rett, og verken engel eller menneske skal endre på dette” [6].

Så må man i den kristne menighet vite og erkjenne at det ved dette tema ikke tilsynelatende dreier seg om sosiale, rettslige og moralske spørsmål, men om Guds gode skapelsesmessige grunnordning til beste for alle mennesker. Fra gammelt av har den kristne menighet vært i mindretall med denne oppfatningen. Den mister likevel sitt guddommelige oppdrag med ansvaret overfor verden hvis den tilpasser seg til et (angivelig) flertalls atferd og hva dette flertallet gjennom voldsomt press og trusler krever. 

I en preken om kongssønnens bryllup (Matt 22,1-14) viser Luther sin menighet hva ekteskapet etter Guds ord og vilje er: ”For det bringer den ekteskapelige stand med seg, der den er verdt dette navnet og kan kalles et ekteskapelig samliv, at mann og kvinne føler seg vel med hverandre. Da er det aller først en rett hjertelig tillit hos begge, slik det heter i Salomos ordspråk 31,11:’ Mannen stoler på henne i sitt hjerte…’. Dette betyr at han betror henne sitt hjerte og liv, penger, gods og ære. Men det motsatte gjelder også: Kvinnes hjerte er knyttet til mannen, som er hennes største skatt på jorden; for hun vet hun har hos ham ære, vern og hjelp i all sin nød. 

En slik samstemt, gjensidig og evig tillit gis ikke blant andre personer og stender, som for eksempel mellom herre og svenn, tjenestejente og husfrue, ja, heller ikke mellom barn og foreldre. For der er ikke kjærligheten til hverandre like sterk og fullstendig, og det gis ikke en slik evig forening som i ektestanden. Den er forordnet av Gud, som teksten sier: ’En mann skal forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne’. 

Av en slik kjærlighet og hjertets fortrolighet følger nå også et fellesskap i alt som de to har sammen, eller i hva som skjer dem av godt og vondt. Den ene må ta seg av den andre som seg selv, hjelpe den andre med sine goder, de må begge bidra og dele sammen, både i lidelse og nytelse, i glede og sorg, og når det går en av dem godt eller dårlig” [7]

Sluttnoter

[1]  Sml  ”Informationsbrief Juli 2013” Nr 279 med Reinhard Slenczkas teologiske stillingtagen til ”Zwischen Autonomie und Angewiesenheit” (mellom autonomi og avhengighet) – en veiledende orientering fra EKDs råd (Den evangeliske kirke i Tyskland). 

[2] BSLK (Bekenntnisschriften der evangelisch-lutherischen Kirche) 528, 5-11.

[3] BSLK 529, 24 ff.

[4] WA 30, III, 205, 17 f.

[5] WA 56, 138, 6 ff. Tysk: Eduard Ellwein. 

[6] ApolCA 23. BSLK 336, 10 ff.

[7] WA 22, 335, 38-336, 19.