Bibelens troverdighet

Michael Agerbo Mørch, Bjørn Hinderaker og Jens Bruun Kofoed (red.),

Bibelens troværdighed.

Frederica: Kolon,

2025. 216 s.

Dette er en artikkelsamling som belyser ulike aspekter ved bibelsynsdebatten. Den består av to hoveddeler, hvor den første er konsentrert om bibelfaglige og eksegetiske problemstillinger og den andre om systematisk-teologiske. Det er en lesverdig bok i den forstand at alle bidrag er kompetente og ingen er ukontroversielle. Den er derfor et velegnet utgangspunkt for debatt og motsigelse. Omtrent halvparten av forfatterne er danske, mens resten er fra Norge, Sverige, Finland, Tyskland og Sveits. Tre av artiklene er gjengitt på norsk og en på svensk; resten på dansk.

I den første artikkelen argumenterer Jens Bruun Kofoed og Anders Zoll Landkildehus for at kriteriet for at en tekst er troverdig er at den oppnår sitt formål, og det trenger ikke være en mest mulig presis gjengivelse av faktiske forhold. Benjamin Kilchör gir en oversikt over kildekritikkens historie og hevder at dens prosjekt må betegnes som forfeilet; det er en spekulativ og dårlig begrunnet metode som ikke åpner for forståelse av hva tekstene faktisk sier. Morten Hørning Jensen og Andreas Østergaard Jacobsen drøfter den historiske Jesus-forskning og hevder at evangeliene, lest i lys av antikke biografier, gir et troverdig bilde av Jesu gjerning. Eksakt historisk presisjon er et anakronistisk ideal. Markus Zehnder skriver om den kritikk av slaveriet som er implisitt i mange bibelske tekster og de konsekvenser dette har fått, og Timo Laato skriver om den betydning Jesu undervisning har for Paulus.

Den systematisk-teologiske del innledes med at Bjørn Hinderaker og Stefan Gustavsson drøfter Bibelens rolle i kristen apologetikk. Rolf Kjøde diskuterer ulike tilnærminger til ufeilbarlighetsspørsmålet i evangelikal sammenheng og mener at en viss depresisering kan være å anbefale. En ufrivillig ironi er at den eneste artikkel som i overskriften annonserer at den vil drøfte ufeilbarlighet, to steder gjengir forfatterens navn feil. Peter Olsen har en noe annen tilnærming; hans tema er det lutherske bibelsyn, og han argumenterer for at en bibelsk begrunnet forståelse av dens inspirasjon innebærer at den er feilfri. Michael Agerbo Mørch tar opp tanken om Skriftens klarhet, og argumenterer for at den i sin klassiske lutherske utforming må oppgis; bibelautoriteten må etter hans oppfatning begrunnes annerledes. Avslutningsvis skriver Arne Helge Teigen om kontinuiteten mellom kirkefedrenes og Luthers treenighetslære og dens betydning for bibelforståelsen; Bibelen er et uttrykk for Åndens innsikt i de indretrinitariske relasjoner.

Boken drøfter altså en bred vifte av bibelsynsspørsmål. En svakhet er at forfatterne i liten grad diskuterer med hverandre; det kunne ha tvunget fram en større grad av klarhet. Dette har man imidlertid overlatt til leseren. En svakhet ved flere av bidragene er også at de forutsetter at det gir mening å skille mellom Bibelens formelle og innholdsmessige autoritet, noe som erfaringsmessig ofte leder i retning av en mer eller mindre arminiansk forståelse av frelsestilegnelsen. Tydeligst skjer dette her i Hinderakers og Gustavssons artikkel om apologetikken – en må «våge valget å tro på Jesus» (s. 136). Det leder også Kjøde til den feilaktige konklusjon at Confessio Augustana ikke har noen skriftsynsartikkel (s. 142). Det har Confessio Augustana så absolutt, men den er samtidig artikkelen om kirken, og det er ikke tilfeldig. 

En annen svakhet er at boken allment forutsetter at hele det mangfold av synspunkter vi her tilbys, hører hjemme under noe som kan beskrives ved merkelappen «konservativ». Boken bekrefter slik noe jeg har pekt på ved mange anledninger; uttrykket «konservativ teologi» dekker over et udefinert mangfold og skaper helt unødvendige blindsoner i tilnærmingen. Dette kommer svært tydelig til uttrykk i Peter Olsens artikkel, som jeg ellers ikke har vesentlige innvendinger mot. Hans utgangspunkt er at det problematiske ved moderne vitenskap og teologi er at de ikke tillater «overnaturlige» forklaringer. De gjør imidlertid heller ikke førmoderne vitenskap og teologi; de er nemlig forankret i en virkelighetsforståelse hvor alle fenomener er gjennomlyst av Guds skapermakt. Det moderne og sekulariserende skille mellom natur og overnatur gir da ikke mening. Det er dreiningen i retning av subjektivisme som er det problematiske ved moderniteten, ikke dens sans for det (relativt) berettigede i å analysere immanente årsak/virkning-relasjoner. Olsen er ellers – etter min oppfatning med rette – opptatt av kompatibilitet i forholdet mellom det guddommelige og menneskelige, men akkurat her er det perspektivet borte.

Også Agerbo Mørchs angrep på Luthers tanke om Skriftens klarhet skyldes etter min oppfatning at han på en anakronistisk måte legger modernitetens forkjærlighet for fakta til grunn for sin vurdering av Luther. Luthers tilnærming er imidlertid helt annerledes orientert. Hans utgangspunkt er retorikken, og en tekst er for ham klar når den har overbevisningskraft, og det har den når den får leseren til å handle slik forfatteren vil. Skriften demonstrerer slik sin klarhet gjennom kirkens trosbekjennelse. At de som avlegger denne trosbekjennelse er innbyrdes uenige om mange eksegetiske og dogmatiske spørsmål, er i denne sammenheng helt irrelevant. Hvis det ikke er det, har man igjen innført en modernistisk forståelse av teologi som en liste av fasitsvar.

Det vesentlige i teologi på patristiske og lutherske premisser – som Teigen framhever i sitt bidrag, er de langt på vei sammenfallende – er imidlertid ikke de svarene teologene gir. Det vesentlige er hvilke spørsmål de stiller, og at de – alltid foreløpige – svar de gir, ikke lukker spørsmålene slik at de ikke lenger gir mening. Dette er motoren både i avvisningen av tropikanerne (som fornektet Åndens guddom, og som Teigen skriver om) og av den senmiddelalderlige semipelagianisme, som er rammen for Luthers forfatterskap. Ser man ikke dette, ser man ikke hva de prøver å si. Antagelig er det også her konservatisme-begrepets blindsoner som gjør at man ikke ser det åpenbare.

Om man legger kirkefedrenes og Luthers tilnærming til grunn, er det avgjørende spørsmål i teologien hvilke distinksjoner man definerer den ved. I kirkens bekjennelser er det skillet skapt – uskapt, Far – Sønn og Gud – menneske som er holdt fram som de avgjørende. Teologiske standpunkt som prøver å ivareta disse, kan forbedres; de som ikke gjør det, er enten irrelevante eller misvisende og trenger derfor ikke oppta oss. Etter min oppfatning hører spørsmål om Bibelens ufeilbarlighet hjemme i den siste gruppen. Slik sett kretser denne boken om en problemstilling som ikke er fruktbar.

Likevel er det viktige konklusjoner forfatterne av denne boken står sammen om. De er enige om at Bibelen på en troverdig måte manifesterer reell guddommelig åpenbaring, og at sakssvarende teologi ikke er tjent med å omtolke dette til subjektive vitnesbyrd om menneskers religiøse erfaring. Det logiske neste skritt vil da etter min mening være å legge ufeilbarlighetsdebatten helt bort. Ideen om feil i Bibelen er bare meningsfull om en har en feilfri norm som står over Bibelen og som den kan vurderes etter, og det er har vi ikke. Bibelen er det vi har, og vi oppnår ingen ting ved å prøve å gå bak eller bortenfor bibelteksten. I den forstand er den udiskutabelt feilfri. Selvsagt kan og bør vi spørre om sjanger og intendert presisjonsnivå i de tekstene vi har, og denne boken gir viktig innspill til en slik debatt. I mange sammenhenger gir det også god mening å tilstrebe et høyere presisjonsnivå når det gjelder historisk eller naturvitenskapelig forståelse enn det Bibelens forfattere har. Men når det gjelder de avgjørende spørsmål, altså de som har med menneskets gudsforhold å gjøre, kommer vi aldri forbi de avgjørende distinksjoner den bibelske åpenbaringshistorie er formidlet ved.

2.1.2026

Knut Alfsvåg