Biskopene og kirkens enhet

01.01.2016
Knut Alfsvåg
Carissimi

Biskopene har etter Den norske kirkes ordning et overordnet ansvar for kirkens enhet. Det kan selvsagt diskuteres hvordan dette er blitt slik og om det bør være slik; det kan imidlertid ikke diskuteres at det er slik det er.

Dette framgår først og fremst av ordningen for vigsling av biskop. Den understreker i utgangspunktet at både prest og biskop utfører den grunnleggende og absolutt nødvendige tjeneste med Ord og sakrament i kirken. Biskopen gis imidlertid også oppgaver som ikke har noen klar parallell i ordningen for ordinasjon av prest, først og fremst den å rettlede og oppmuntre Herrens tjenere på grunnlag av den apostoliske lære etter vår kirkes bekjennelse. Samtidig gis også biskopene sammen den oppgave “å legge vinn på å fremme og bevare enheten i Guds kirke, til pris og ære for hans hellige navn.”

Det er derfor nærliggende å forstå den læremessige splittelse biskopene imellom som arbeidet med homofilisaken har avslørt, som den tydeligste manifestering av den krise Den norske kirke for tiden gjennomlever. Biskopene har siden 1995 ikke klart å fastholde enheten i Guds kirke på grunnlag av den apostoliske (dvs. bibelske) lære. De har forsøkt å skyve det problemet fra seg ved å formulere kriterier for kirkelig enhet som skulle la seg opprettholde på tross av den tydelige uenighet i homofilisaken. Alle slike forsøk har imidlertid strandet. Det består derfor ikke lenger noen bibelsk begrunnet læremessig enhet biskopene imellom, og det er da heller ikke lenger mulig å opprettholde noen meningsfylt forståelse av Den norske kirke som læremessig enhetlig.

Det er dette som er bakgrunnen for at det fokuseres så tydelig på bispeembetet og tanken om alternativt tilsyn i dokumentene “For enhetens skyld” og “Carissimi”. Vi som har skrevet disse dokumentene, er selvsagt vel klar over at det tenkes ulikt rundt bispeembetet i forskjellige deler i Den norske kirke.  I deler av det lavkirkelige lekfolk, som deler vår oppfatning av homofilisakens kirkesplittende konsekvenser, vil det være betydelige reservasjoner mot en forståelse av bispeembetet som prinsipielt nødvendig, en reservasjon som også kommer tydelig til uttrykk i Dagens leder 25. september. Men også i organisasjonene og i frikirkene regner vi med at det vil være stor forståelse for at en bibelsk forankret tilsynsordning er viktig og nødvendig.

Vårt utgangspunkt er at den vei Den norske kirke nå må gå, er å gjenreise en tilsynstjeneste som reelt ivaretar forpliktelsen på Bibel og bekjennelse. Gjeldende ordning for vigsling av biskop gir et teologisk presist og vel gjennomtenkt grunnlag for en slik tilsynstjeneste. Vi mener derfor at dette er en tilnærming som alle som deler vår forståelse av kirkens krise, bør kunne slutte opp om.

 

Knut Alfsvåg

(Dagen 2.10.2007)