BISKOPENES KAMP MOT VRANGLÆRE

FBB-BAKGRUNNSSTOFF:

Fra Dagen, mai - august 2001.

KAMP OM VRANGLÆRE I KIRKEN?

Debatt mellom Jan Bygstad og biskop Odd Bondevik

med innlegg av J. Kvalbein og T. Bjerkholt

Hvilken kamp, biskop Bondevik?

Åpent brev til biskop Bondevik

Dagen, 12. mai 2001

I avisen Dagen 5. mai blir biskop Bondevik intervjuet i samband med den uro som gjør seg gjeldende i Indremisjonsforbundet over det læremessige forfallet i Den norske kirke. Foranledningen er at det i noen kretser i ImF har blitt satt i gang et arbeid med tanke på å utrede og forberede dannelse av selvstendige menigheter på bedehuset. Dette er også tilfelle flere steder på Sunnmøre, Bondeviks eget bispedømme.

Biskopen frarår sterkt en slik utvikling, og sier at dette "vil svekke kampen mot vranglæren i Den norske Kirke".

Det er med undring man leser slike ord fra biskopen. Og jeg finner all grunn til å stille spørsmålet: Hvilken kamp? Så langt jeg kan se, er det ikke lenger noen kamp mot vranglæren innen den del av kirkeledelsen som kalles konservativ. Tvert om har en avfunnet seg med at det i homofilispørsmålet er "to likeberettigede syn" i kirken.

La meg kort begrunne dette:

1. Mange hadde et godt håp om at noe kanskje endelig ville skje da 5 biskoper i august i fjor kom med en sterk uttalelse imot Oslo biskops selvtekt når han tilsatte en homofilt samboende prest i Majorstua menighet i Oslo. Men i praksis skjedde det ingenting, og under høstens Kirkemøte gikk biskop Bondevik selv ut og reduserte uttalelsens betydning til en "utblåsning" og et følelsesutbrudd. Et mer skuffende tilbaketog i kirkekampen har vi ikke opplevd på mange år.
2. Under samme Kirkemøte gikk Kirkerådets leder, Gunvor Kongsvik, ut i sin åpningstale og sa at det nå vil være illegitimt i ansettelsessaker å spørre etter en prests syn i homofilisaken. Underforstått: Mindretallets vranglære i homofilispørsmålet er blitt akseptert som en kirkelig normalvariant. Vi hørte ikke noen ansvarlig biskop gå i rette med Kongsvik for dette. Med dette har menighetene ikke lenger noe kirkelig vern mot vranglæren.
3. Når biskop Bondevik taler om "kampen mot vranglæren i kirken" er det all grunn til å spørre: Hva mener han, og hvem sikter han til? Bondevik (og de øvrige flertallsbiskopene) har selv med flid unngått å kalle Stålsetts, Köhns, Osbergs og Steinholts syn i homofilispørsmålet for vranglære. Synet deres er en "mening", og med dette er hele spørsmålet redusert til et adiaforon. Dette står da også hele kirkeledelsen sammen om i og med dommen i kirkens Lærenemnd i fjor: Når det avvikende syn i homofilispørsmålet ikke er vranglære, er det selvfølgelig heller ikke kirkesplittende.
4. Det som er anført over, gjør det vanskelig å se annet enn at biskop Bondeviks ord om "kampen mot vranglæren" kun er retorikk beregnet på å berolige den kirkelige grasrot. Retorikken tjener et dobbelt formål: Både gir biskopen inntrykk av å være en forkjemper for den gamle tro i Den norske kirke, og dernest håper han med dette å hindre at Guds folk bryter opp fra en kirke som stadig sterkere får løgnkirkens kjennetegn. Sannheten er imidlertid at verken biskop Bondevik eller de andre "flertallsbiskopene" er virkelige forkjempere for bibelsk tro og liv, - de gjør nemlig ikke det Skriften sier en skal gjøre overfor vrang lære. Deres konservative retorikk er først og fremst politisk diktert: De vil for enhver pris hindre oppsplitting av Den norske kirke, og de våger ikke den frontalkollisjon med Storting og regjering som et reelt oppgjør med de vranglærende biskopene ville føre til.

Det læremessige forfallet i kirken har sannelig også ført til et forfall i det kristne språk: En bruker bibelske talemåter for å kaste troende mennesker blår i øynene. I møte med alt dette må Guds folk etter hvert ta konsekvensen av det som faktisk er tingenes tilstand: Når de som er satt til å vokte læren, ikke gjør det, må Guds folk bryte opp. For vrang lære er kirkesplittende og kirkeødende.

Jan Bygstad,

forkynner og bibellærer

"BISKOPENES KAMP MOT VRANGLÆRE"

Odd Bondevik

Dagen, 28. mai 2001.

Lørdag 12. mai hadde Jan Bygstad et åpent brev til meg. Jeg fikk lese det først et par uker etter at det stod på trykk. I tillegg har jeg hatt fravær fra kontoret, blant annet i utlandet. Derfor kommer svaret sent.

Bygstad spør hvilken kamp mot vranglære jeg tenker på i intervjuet som stod med meg i Dagen 5. mai. Mitt svar er at jeg tenkte på mye, og jeg skal nevne noe av det her. Gjennomgående er jeg svært tilfreds med den læremessige situasjon i mitt bispedømme blant prester, kateketer og diakoner. Likevel har jeg en kamp å kjempe, ikke minst forebyggende:

1. Noe av det viktigste skjer i ordinasjons- eller vigslingssamtalene. Disse samtalene er ikke en kunnskapstest (den foregår ved utdanningsinstitusjonene), men er blant annet en prøving av om vedkommende står på vår kirkes lære. Dette tar jeg grundig, og de fleste samtaler er på 3-5 timer. Vi går blant annet punkt for punkt gjennom de oldkirkelige trosbekjennelser og Augustana (første del). Dersom vedkommende ikke svarer tilfredsstillende, berammer jeg ny samtale. Det kan i verste fall bli aktuelt å nekte ordinasjon eller vigsling. Disse samtalene er en hovedarena i kampen mot vrang lære, og etter min mening har biskopene plikt til å sette av rikelig til dem.

2. Under visitasene hender det at lærespørsmål bringes på bane. Svakheten ved vår nåværende visitasordning er at biskopen i altfor liten grad får anledning til å lytte til f.eks. prestenes forkynnelse. Der kunne jeg ønske meg større muligheter. Det forekommer imidlertid en sjelden gang at noen i staben eller i menigheten reiser læreklage mot en medarbeider. Da er det min plikt å ta dette opp. Selvsagt kan jeg ikke gjøre meg opp en mening uten inngående samtale med vedkommende som anklages. Det skjer enten under visitasen eller like gjerne etterpå (fordi slike samtaler er tidkrevende). Heldigvis forekommer ikke slike læreklager ofte, men når de presenteres, må de tas på alvor. Forrige år har jeg gjennomført en lang og grundig samtaleprosess i etterkant av en visitas.

3. Kampen mot vranglære skjer ofte gjennom foredrag. Det har hendt at menigheter har sendt bud på meg for å veilede i et teologisk stridsspørsmål. Da er det aktuelt både å rettlede (positivt) og å advare mot avveier. Slike foredrag har jeg også anledning til å holde på eget tiltak, f.eks. på stiftsdager eller medarbeidersamlinger for henholdsvis prester, kateketer eller diakoner. Dette er en del av biskopens gjerning som har høy prioritet hos meg.

4. Endelig gir forkynnelsen anledning til å berøre lærespørsmål i en viss utstrekning. Enda mer naturlig er en slik læreveiledning når en holder bibeltimer. Videre dukker lærespørsmål opp i møte med ungdomsskoleelever, og jeg har ofte hatt anledning til å korrigere feiloppfatninger hos dem av hva kristen tro er.

5. Alt dette viser at min kamp mot vranglære skjer på bred front og i mange sammenhenger. Jeg ønsker meg mer tid til dette, men andre oppgaver tar stundom for mye plass. Behovet er stort, noe jeg skal si mer om.

Her vil jeg minne om at vrang lære forekommer på en rekke områder. Noe av dette har jeg berørt i et foredrag for medarbeidere i Møre (også gjengitt i Dagen). La meg nevne noen springende punkter:

- Uklar eller misvisende tale om frelsestilegnelsen er kanskje det alvorligste, og det fortjener mer oppmerksomhet, blant annet i våre frivillige organisasjoner. En side ved dette er når en, direkte eller indirekte, formidler det inntrykk at det bør stilles tilleggskrav utover det "å høre og tro" (Gal 3,2) for at en skal anerkjenne noen som rett kristen (eller ønske velkommen til nattverd). Dermed er vi midt inne i Galaterbrevets problematikk. Ikke noe sted tar apostelen så skarp avstand fra vrang lære som her. Vi bør også være mer våkne på dette området, for vi berører et saksfelt med store teologiske, kirkelige og sjelesørgeriske konsekvenser.

- Etter hvert har jeg blitt urolig over den lære om jomfru Maria en kan spore i visse høykirkelige kretser. Det kan bli aktuelt å undersøke dette nærmere. Hittil har ikke min arbeidssituasjon gjort det mulig.

- Spørsmål relatert til nattverden er blitt mer aktuelle etter hvert. På visse hold i vårt bispedømme (særlig blant lekfolk) er læren om Kristi reelle nærvær i nattverdelementene for svak, og jeg har derfor måttet påpeke dette f.eks. i møte med bedehusfolk. I enkelte prestekrester fins en lære om offertanken i nattverden som mangler dekning i Bibelen. Som kjent skapte dette splittelse i "Samråd på Kirkens Grunn" for en tid tilbake. Noen knytter også nattverdens gyldighet sammen med forvalterens person/ordinasjon på en måte som virker mer katolsk enn luthersk. Det bør overveies om en slik oppfatning før eller siden bør underkastes en mer inngående lærebedømmelse.

- Læren om Ånden og dens gaver kan til tider være problematisk, særlig knyttet til spørsmålet om profetiens eller helbredelsens gaver. Det har flere ganger skapt turbulens, og jeg har i noen tilfelle måttet rydde opp. Jeg berører ellers denne problematikken ganske ofte i forkynnelse og bibelundervisning, og jeg får mange tilbakemeldinger om at det oppleves klargjørende.

- Jeg er forbauset over hvor mange medlemmer i kirken som tror at lære om reinkarnasjon er forenlig med bibelsk lære, og ganske ofte har jeg måttet korrigere, særlig ungdom, på dette punkt.

- Forholdet mellom kristen tro og annen tro er blitt stadig mer aktuelt i dagens Norge, og her ser jeg stort behov for teologisk veiledning.

Mye mer kan nevnes, særlig hvis vi beveger oss på landsplan. Her viser jeg til det foredraget som tidligere stod i Dagen (i utdrag) om skillelinjer i kirkelandskapet. Ikke alt jeg har nevnt her eller i den tidligere artikkelen bør kalles vranglære i snever forstand, men noe er det helt åpenbart. Spørsmålet om homofilt samliv er derfor ikke det eneste lærespørsmål vi har i fokus når vi taler om kamp mot vranglære. I intervjuet med Dagen hadde jeg et langt videre perspektiv.

6. La meg til slutt kortfattet slå fast følgende om akkurat dette sakskomplekset:

- Jeg har konsekvent sagt nei til homofilt samliv. Det er uforenlig med kristen etikk

- I min særuttalelse (sammen med Ola Tjørhom) i Lærenemnda i fjor betonte jeg alvoret i den læresplittelse vi har f.eks. blant biskopene. Dette gjentok jeg under Kirkemøtet sist november. Jeg har også offentlig (blant annet som vitne i rettssaken mot Lyngmo og Thorsen) sagt at det fins læreposisjoner i denne sak som jeg uten å nøle vil kalle vranglære. I annen sammenheng har jeg redegjort for hvilke premisser som skal ligge til grunn for at det er relevant å bruke en slik betegnelse. Ordet bør ikke anvendes ukritisk, men på en reflektert måte.

- Jeg har samtidig sagt at vi nå bør gi oss tid til videre samtale, men jeg har også understreket at det ikke innebærer usikkerhet, skifte av standpunkt eller avsvekkelse av alvoret fra min side. (Se f.eks. reportasjen i Vårt Land 16. november i fjor.)

- Jeg har vært villig til å innrømme mine meningsmotstandere redelige hensikter. Jeg har også sagt at det har forekommet overspill i debatten. Ekstramøtet i bispekollegiet i august 2000 har jeg karakterisert som "utblåsing". Det var en nødvendig "utblåsing" der og da, men vi kan ikke blåse ut i det uendelige. Høyrøstet stemmebruk er ikke nødvendigvis det samme som bekjennelsestroskap.

- Den erklæring vi fem biskoper sendte ut etter det ekstra bispemøtet i fjor, er ikke trukket tilbake. For min del innestår jeg for det som ble sagt i den. Det var det ekstra bispemøtet jeg kalte utblåsing, ikke den uttalelsen som kom i etterkant.

Akkurat nå finner jeg det ikke tjenlig å kommentere homofilisaken ytterligere. Nå må vi få tid til å sluttføre dialogen i bispekollegiet.

7. Jeg håper ovenstående viser at det ikke er "retorikk" fra min side når jeg taler om å kjempe mot vrang lære. Jeg våger å påstå at jeg gjør en del. Det kunne vært mer kraftfullt eller skarpsindig, det innrømmer jeg gjerne. Likevel prøver jeg å gjøre mitt beste ut fra mine begrensede forutsetninger.

Kamp mot vranglære?

Av Jan Bygstad

Dagen, 19. juni 2001

Jeg takker biskop Bondevik for svar på mitt åpne brev i avisen Dagen 12. mai, der jeg stilte spørsmålet "Hvilken kamp?" Foranledningen til mitt offentlige spørsmål var at biskop Bondevik i intervju i Dagen 5. mai sterkt hadde gått imot arbeidet mot selvstendig menighetsdannelse på bedehuset, og hevdet at dette ville svekke kampen mot vranglæren i kirken, og sågar kunne bli et hinder for evangeliet.

I sitt svar peker biskop Bondevik på hva han selv søker å gjøre for å demme opp mot vrang lære i eget bispedømme gjennom eksempelvis ordinasjonssamtaler, foredrag, bibelundervisning og annet offentlig vitnesbyrd. Alt dette er det grunn til å takke for at det ennå er biskoper som søker å holde fast på. Der er også grunn til å takke Bondevik for at han - som den eneste av biskopene - gikk imot å anlegge avskjedssak mot Lyngmo og Thorsen.

Jeg kan likevel ikke se at biskopen har gitt noe reelt svar på det jeg spurte om. Den kamp som har rullet frem og tilbake i Den norske kirke (DnK) rundt homofilispørsmålet det siste tiåret, har nemlig fått en utgang med følgende faktiske resultat:

1. Det er nå to "likeberettigede syn" på homofilt samliv i DnK.
2. De "konservative" biskoper vil under ingen omstendigheter kalle de liberale mindretallsbiskopene vranglærere.
3. De "konservative" biskoper står i fullt åndelig fellesskap med de vranglærende biskoper, og krever under trussel om avskjedigelse at alle kirkelig ansatte også skal ta del i dette fellesskapet.
4. Flertallsvedtak i Bispemøte og Kirkemøte har ingen kirkerettslig bindende kraft, noe som innebærer at Køhn og Stålsett fritt kan bryte med slike vedtak uten at det får følger for deres stilling.
5. De "konservative" biskoper har ingen kirkerettslig mulighet til å hindre at vranglærende prester (i homofilispørsmålet) vil kunne få stillinger i deres bispedømmer. Dermed har menighetene heller intet faktisk vern.

Mitt spørsmål til biskop Bondevik dreiet seg ikke om hva Bondevik har som mening om en beklagelig situasjon som har utviklet seg i kirken, men om hva som faktisk blir gjort i møte med den vranglære som har brutt igjennom og blitt en anerkjent kirkelig normalvariant. Min påstand er at her er "kampen" i dag redusert til ren retorikk hvis viktigste formål er å berolige folk: "Det er da ikke så farlig".

Den nye lære i homofilispørsmålet dreier seg ikke bare om et isolert etisk detaljspørsmål, men om at vi her står overfor "et annet evangelium" (2Kor 11,4). Når slikt opptrer i den kristne menighet, gir Det nye testamente (NT) klare formaninger om hvordan dette skal håndteres (Rom 16,17f; Tit 3,10f; 3Joh 7-11; o.a.). De "konservative" biskopene har her stått på et valg: Enten å følge Skriftens formaninger angående vranglæren, eller å finne praktiske løsninger innenfor rammen av gjeldende kirkerett. "Kirkens orden" og politiske hensyn på den ene side har stått overfor nytestamentlig/ guddommelig befaling på den annen side. Samtlige biskoper har her valgt en pragmatisk-politisk løsning: Av hensyn til ytre kirkelig samhold og orden fastslo Bispemøtet i sin delte homofiliuttalelse våren 1995 allerede i utgangspunktet at homofilisaken ikke var og skulle være kirkesplittende. Denne enhetspolitikken har biskopene siden fulgt konsekvent gjennom samtlige uttalelser og vedtak som siden har vært fattet, - sist i Lærenemndas uttalelse i mars 2000. Dermed har en gitt de nytestamentlige formaninger angående disse ting på båten, med det resultat at vranglæren har fått hjemstavnsrett i kirken.

At Bondevik i sitt svar til undertegnede ikke nøyer seg med å begrense flertallsbiskopenes uttalelse fra det ekstraordinære møtet i august 2000 til bare å være en "utblåsning", men til og med sier at møtet som sådan ikke var noe mer enn en utblåsning, bekrefter på beklagelig vis dette: Hensikten var aldri å foreta seg noe som helst, kun å gi luft for frustrasjon. Møtet hadde altså en viss terapeutisk verdi for biskoper som kjente seg maktesløse, samtidig som det i kraft av sin retorikk ga store deler av det gammeltroende kristenfolk falske forhåpninger om at det endelig ville bli handling. Desto større var skuffelsen da Bondevik under Kirkemøtet sist høst innrømmet at dette aldri hadde vært hensikten. Bondevik har rett i at bekjennelsestroskap ikke består i høyrøstede erklæringer; - bekjennelsestroskap består i klarhet i vitnesbyrdet. Ulykken er at de "konservative" biskoper ved sin opptreden i homofilisaken har skapt den største åndelige uklarhet, og slik bidratt til forvirring og nød i troens folk.

Ettersom biskop Bondevik selv drar inn ordinasjonssamtalen som en del av sin kamp mot vrang lære, og på bakgrunn av det som er anført over, er det grunn til å stille biskop Bondevik følgende oppfølgingsspørsmål: Dersom en teologisk kandidat kommer til deg og begjærer ordinasjon, og står med samme grunnsyn som biskopene Osberg eller Stålsett, vil han da bli innvilget ordinasjon?

Jan Bygstad

Kamp mot vranglære

Dagen, 26. juni 2001

Jan Bygstad stilte 12. mai noen spørsmål om vranglære som jeg har gitt utførlig svar på. Nå følger Bygstad opp med nye spørsmål fokusert på en eneste sak: homofilt samliv. Om dette skrev jeg i mitt innlegg: "Akkurat nå finner jeg det ikke tjenlig å kommentere homofilisaken ytterligere." Jeg hadde håpet at det ville bli forstått og respektert.

Det jeg har å si om spørsmålet, er sagt i mitt forrige innlegg og ved en rekke tidligere uttalelser og artikler. De som vil vite hva jeg står for, kan gå direkte til det jeg har sagt og ikke bygge på andres gjengivelse, fortolkninger eller spekulasjoner om -motiver. De fleste spørsmål er allerede besvart. Utover det jeg har sagt og skrevet ønsker jeg ikke å si noe nå.

Odd Bondevik, biskop.

Oppbrudd og etterfølgelse

Jon Kvalbein, lektor ved Kvitsund gymnas

Dagen, 30. juni 2001.

«Timoteus-manifestet» av­sluttes med sterke og gode ord: «Jesu kall til de første disipler var et kall til oppbrudd og etter­følgelse. Utfordringene som møtte dem var mange. For noen kostet det livet å følge Jesus i tro og lydighet. Men takket være dem og mange generasjo­ner av kristne gikk stafetten videre. Nå er det vår tur til å ta imot samme utfordringen som Paulus ga til Timoteus: Det du har hørt av meg i mange vit­ners nærvær, skal du overgi til pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre, 2.Tim. 2:2. Slik den unge Timo­teus tok imot den gode skatten og gav evangeliet videre, vil også vi ta imot det og gi det videre, 2.Tim. 1:14.»

Som en av initiativtakerne har biskop Odd Bondevik skre­vet under dette manifestet, som også avviser homoseksuelt samliv som synd. I Dagen (19/6) retter Jan Bygstad og Ove Sandvik spørsmål til biskopen. Spørsmålene gjelder Bibelens tale om homofilt samliv og situ­asjonen i Den norske kirke i dag. Finnes det nå to «likeberet­tigede syn» i kirken? Er de som forsvarer homofil praksis vranglærere? Bør de ordineres? Bør de bli biskoper i kirken?

Svaret fra Bondevik er: «Akkurat nå finner jeg det ikke tjenlig å kommentere homofili­saken ytterligere» (Dagen 26/6). Han viser til hva han tidligere har skrevet, og hevder at de fleste spørsmål er blitt besvart. Men jeg kan ikke se at han har svart på noen av de spørsmåle­ne som er referert ovenfor.

Bondevik kan ha kirkepoli­tiske motiver for å unnlate å svare. Men akkurat nå er tiden inne til å tale som Guds Ord, med samme frimodighet som Paulus talte til Timoteus. Vi står ved et vendepunkt i norsk kirkehistorie. Skal Guds Ord være autoritet for lære og liv? Timoteus-dokumentet slår fast: «I sin helhet er disse skriftene det eneste skrevne Guds ord og den eneste ufeilbarlige norm for lære og liv.» Det er godt at dette blir sagt. Men da må det vel også kunne sies at å lære i strid med Skriften i et spørsmål som dreier seg om frelse og for­tapelse, er vranglære som vi ikke ønsker i vår kirke?

Paulus kalte til oppbrudd fra tidsånden og til etterfølgelse av Kristus. Skal denne stafetten gå videre til en ny generasjon, trenger vi ledere som «er i stand til å undervise andre» og går foran i lydighet mot Kris­tus.

TIMOTEUS - MANIFESTET, BISKOP BONDEVIK OG ÅNDELIG LEDERSKAP IDAG

Thomas Bjerholt, pastor i Trondheim Frikirke

Dagen 28. - 29. aug. 2001

1. Jeg har som kristen leder mottatt innbydelse til "Timoteus-konferansen. Hensikten er å "understreke det som må være basis og mål for en sann kristen kirke " -slik heter det i innbydelsen. Målet er "å bygge levende menigheter ", og derfor må Den Hellige Skrift " få tale til oss om våre egne og kirkens liv ".
   Med disse ord er Timoteus -konferansen satt inn i en ekklesiologisk ramme: Det dreier seg om fundamenter for kirkelig praksis, for lokalmenighetens liv og lære. Med "kirken" menes tydeligvis ikke bare Den Norske Kirke, men Kirken i genuin teologisk forstand. For her inviteres også ledere fra organisasjoner og fra andre lutherske kirkesamfunn.
2. Jeg kan helt og fullt slutte meg til det som uttrykkes i manifestet. Spørsmålet er likevel om vi som kristne ledere - som inviteres til å underskrive dette manifestet - med dette sier det nødvendige og tilstrekkelige i dagens forvirrede situasjon.
   Personlig tror jeg ikke det. Bakgrunn for en slik vurdering er nemlig at èn av innbyderne, Biskop Odd Bondevik, ikke har bidratt til en sann og sunn kirkelig praksis hva angår lærevern og kirketukt - noe homofilidebatten av vist oss. Biskopens posisjon i kampen for den sanne og sunne lære er dessverre forvirrende.
   Det er likevel mulig å se et mønster i hans lederskap.- Jeg vil posisjonere ham slik : Han legitimerer et kirkesyn hvor det skal være frihet også for prester/hyrder som ikke deler kirkens offisielle syn i spørsmålet om homofil praksis. En slik posisjon er ødeleggende for en sann kirke, og desto mere farlig når den inntas av en som går for å være "konservativ".
   Med sorg må jeg konstatere : Biskopen har ikke villet svare på spørsmål i denne avis fra Jan Bygstad og Jon Kvalbein om han ordinerer prester som deler bispemindretallets syn i homofilisaken. Men dette er et helt avgjørende spørsmål!
   For det dreier seg om en hyrdes vilje og evne til å vokte Jesu Kristi hjord mot falske lærere.
3. Ifjor høst skrev jeg en artikkel som het "Dramatisk avdramatisering". Foranledningen var at Bondevik, etter fjorårets Kirkemøte i Trondheim, mante til "samhold og respekt" i kirken, til tross for dyptgående uenighet i homofilispørsmålet. Kirkerådsleder Gunvor Kongsvik sa på kirkemøtet at man skal respektere at det finnes to syn i homofilisaken i Den Norske Kirke. Prester som deler synet til Stålsett, Osberg, Køhn og Steinholt, skal ikke utelukkes fra tjeneste. Det er ingen tvil om at Bondevik ser på homoseksuelt samliv som synd. Likevel vil han gi plass i Kristi kirke for hyrder som tenker og lærer annerledes. Hele bispekollegiet i Den Norske Kirke har nå dette standpunkt. Ingen av dem, heller ikke Bondevik, vil drive læretukt eller kirketukt i dette spørsmål, overfor dem som lærer eller lever i strid med det 6. bud. Det er umulig å tolke Bondevik på annen måte. Samboere, enten de nå er heterofile eller homofile skal inkluderes i menighetsfellesskapet, og ikke utelukkes fra nattverden. Siden ulike syn i homofilispørsmålet ikke er kirkesplittende - ifølge biskopene - kan heller ingen nektes ordinasjon, på grunnlag av et avvikende syn i dette spørsmål.
4. Bondevik er derfor blitt en forsvarer av pluralismen i kirken. Hans dissens i Dingstad-saken var meget kort, men må tolkes slik: Kirken må kunne leve med prester som nekter å stå i gudstjenestefellesskap med en biskop de mener er vranglærer. Bondevik kjemper altså her for Dingstads frihet. Samtidig maner han til samhold med og respekt for de prester og biskoper han selv er dypt uenig med!
   Er dette i overensstemmelse med den pastorale visjon vi finner i brevene til Timoteus og Titus? (Pastoralbrevene). På ingen måte! Og som pastor og tilsynsmann må jeg si: En slik pluralisme vil ødelegge den lokale menighets åndelige liv.
5. Det er betegnende at Møre-biskopen i en kommentar til Timoteus-manifestet sier: "Vi sier ikke nei til personer, men til noen læreposisjoner" (Vårt Land 1. juni 2001). Dette er nøyaktig hans egen linje gjennom hele den strid som har rast. Men NT sier noe annet, noe helt avgjørende, skal Kristi kirke bevares: "En vranglærer skal du tale til rette èn gang og to ganger, og så vise ham fra deg" (Titus 3,10 ). Johannes, kjærlighetens apostel, sier at menighetene ikke skal ta imot vranglæreren - "hils ham ikke vel møtt" (2Johannes 10f.). Og Paulus sier klart at man skal utelukke fra menighetsfellesskapet dem som fastholder et liv i strid med Guds hellige vilje (1 Kor 5, 11-13). Ja, han sier uttrykkelig at menigheten skal "dømme" disse - presis samme ord som Jesus bruker i Matt 7,1! Jesus advarer nemlig mot dømmesyke, men ikke mot å felle en etisk dom/bedømmelse av lære og liv.
6. Et "Timoteus -fellesskap" som vil bidra til å bygge sanne menigheter kan bare gjøre dette hvis en er villig til å gå inn på det lærevern og den kirketuktspraksis som NT kaller oss til.
   Den pluralisme som Bondevik har bidratt til å legitimere ville ødelegge både Normisjon, Misjonssambandet og Frikirken, hvis den ble overført i de sammenhenger. Et Timoteus-fellesskap som ikke vil trekke konsekvenser for ordinasjonspraksis og ansettelse, kan ikke bygge Kristi menighet i dagens situasjon. Min oppfordring til initiativtakerne er derfor : Ta et oppgjør med pluralismen som kirkelig idè. Og mitt ønske er at Bondevik selv går foran. Da kan denne konferansen få kirkehistoriske følger.