Biskopenes moralske overlegenhet

Når biskopene på Den norske kirkes vegne ber om unnskyldning overfor «skeive», er dette fra én side sett utvilsomt på sin plass. I møte med mennesker med en kjønnsidentitet og en kjønnsforståelse mange har følt seg usikre overfor, er det utvilsomt blitt sagt og gjort ting som ikke burde ha blitt gjort, og som har bidratt til stigmatisering og utenforskap.

Likevel er det noe i måten dette gjøres på, som skurrer. Gjennom kirkens historie er det en velprøvd metode å prøve å skaffe seg innsikt ved å lytte oppmerksomt til hva de mest relevante bibeltekstene sier. Slik er det fordi det alltid er en reell mulighet for at Guds åpenbaring er et helt annet sted enn der vi er. Derfor må vi gå fram med ydmykhet, så ikke egne oppfatninger overkjører det som det er kirkens kall å holde fram.

På dette punktet er biskopenes uttalelse i beste fall uklar. Det er sentrale nytestamentlige tekster som med tyngde holder fram at det er det livslange fellesskap mellom en mann og en kvinne som skal være rammen om intime seksuelle relasjoner. Alt annet må derfor forstås som et brudd med nestekjærlighetsbudet. Hverken i denne uttalelsen eller i tidligere utredninger har biskopene klart å få fram hvordan dette prinsippet kan forenes med aksept for en økende grad av seksuelt mangfold.

Styrken med det nytestamentlige standpunktet er at det, samtidig som det er reell veiledning i det, er utformet på en slik måte at vi alle kommer til kort. Dermed unngår vi fariseerproblemet, altså den fare at ens eget standpunkt oppfattes som moralsk overlegent i forhold til det de andre tenker. I sin etiske undervisning var dette noe Jesus la stor vekt på.

I forhold til dette sentrale prinsippet i den nytestamentlige etikk kommer biskopenes uttalelse til kort. Dels kan det se ut som de hever seg selv over kravet om at forpliktende kirkelige standpunkt skal ha en bibelsk forankring. Dermed står de i akutt fare for å forsyne egne standpunkt med guddommelig autoritet. Samtidig framhever de fortreffeligheten ved det de nå selv har kommet fram til på bekostning av alle dem som har ment, og kanskje også fremdeles mener, noe annet. Prinsippet om at vi alle kommer til kort i forhold til Guds krav er erstattet med troen på egen moralsk overlegenhet. Dermed overser biskopene at han som gikk i tempelet for å takke for at han ikke var som de moralsk underlegne, ikke er en Jesus gir positiv omtale.

Målsettingen for kirkens veiledning og undervisning må være å vise hvordan de konkrete krav til livsførsel vi møter i Det nye testamente, er uttrykk for en ubetinget respekt for alle menneskers likeverd. Her har vi nok alle sviktet, og for det må vi be om tilgivelse. Men vi bør ikke gjøre det på en slik måte at vi føyer ny urett til den som alt er begått.

Knut Alfsvåg

(Tidligere publisert i Dagen)