Bysantinerne

Christine Amadou: «Bysantinerne. Den lange historien.»

Dreyers Forlag, 2025

253 sider

Det var med stor glede jeg leste Christine Amadous bok «Bysantinerne. Den lange historien.» Boken gir både innsikt i et historisk viktig rike og en kultur som for oss vesteuropeere har virket både tiltrekkende og frastøtende.

Det er en vanlig misoppfatning at Romerriket gikk under da goterne invaderte Roma i 476. Den østlige delen av riket besto nemlig ytterligere 1000 år. Men selv anså de seg ikke som et «østromersk» rike, men var seg bevisst at de førte Romerriket videre. Historisk kaller vi det gjerne for Det bysantinske riket, etter den gamle byen Bysantion. Men keiser Konstantin utvidet den kraftig til å bli rikets nye storby. Selv om rikets grenser etter hvert ble stadig innsnevret, var det først ved osmanernes erobring av Konstantinopel 29. mai 1453 at Det romerske/bysantinske riket gikk til grunne. Men den bysantinske kulturen og idéverdenen fortsatte å leve videre.

Christine Amadou er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Hennes bok om bysantinerne er delt opp i syv hovedavsnitt. Her tar hun først en overordnet gjennomgang av historien, for deretter å fordype seg i ulike temaer som hvordan byen Konstantinopel var, dens keisere, folk og kirke. Boken er oversiktlig og grei å lese. Den gir god oppfriskning for dem som har en viss kunnskap om dette fra før, men også nyttig informasjon for de av oss som ikke er spesialister på emnet.

Etter hvert ble spriket i Romerriket mellom det greskspråklige øst og det latinske vest stadig større. Den samme utviklingen skjedde også innad i kirken. Det endelige skismaet mellom Den (gresk-)ortodokse kirken i Konstantinopel og Den katolske kirke i Roma, dateres gjerne til 1054. Amadou nevner flere eksempler på forbindelseslinjer mellom Bysants og det lutherske Vest-Europa. Her hadde jeg nok ønsket at hun også hadde tatt med de teologiske samtalene som var mellom ortodokse og lutherske kirkeledere på 1500-tallet. Selv om disse samtalene ikke førte fram, er det interessant å se hvordan det lutherske Vest-Europa så på patriarken i Konstantinopel som en mulig samarbeidspartner, i opposisjon til deres felles motpart, paven i Roma.

Det mest interessante med boken er etter min mening det som gjør Det bysantinske riket og dets kultur så spesiell. Bysants var ikke bare et rike som besto lenge, men det fikk en særegen sammensmeltning av keisermakt og kirkemakt, begge forent i byen Konstantinopel. Mens kirke og stat i Vest-Europa utviklet seg til to institusjoner som delvis kjempet om makt og innflytelse, var det i Bysants en symbiose, der idealet var en samhandling mellom keiser og kirke, og der keiseren var Guds jordiske motstykke.

Konstantinopel ble erobret, og Bysants gikk under – eller gjorde den egentlig det? Da Bysants ble sterkt utvidet av keiser Konstantin, ble byen først kalt det andre Roma, og gradvis ble denne ny-gamle byen rikets maktsentrum. Men etter at Konstantinopel sluttet å være senter for en kristen keisers makt, dukket det opp tanker i Russland om at Moskva var det tredje

Roma. Her finner man igjen idealet om samvirket mellom kirkens patriark og den kristne keiseren. Dette ser ut til å ha fått en gjenoppvåkning i vår tids tette samarbeid mellom president Putin og patriark Kirill, etter inspirasjon fra det gamle Bysants.

Bysants er død, men bysantinismen lever. For meg var det nytt stoff å leve om hvordan ordet bysantisme til tider har blitt brukt som et skjellsord, for å betegne alt som er galt ved et styre. Teatralsk og overdådig luksus, et styresett fullt av smisking og intriger. Samtidig peker forfatteren på hvordan det bysantinske også har blitt sett på som orientalsk, mystisk og inspirerende for kulturuttrykk i både Vest- og Øst-Europa.

Den som vil lære et emne ordentlig å kjenne, bør helst lese flere ulike bøker om samme tema. Det finnes både mindre og større bøker om Bysants og bysantinerne på norsk. Les gjerne alle sammen. Men boken til Christine Amadou bør absolutt være en av bøkene man bør lese for å forstå mer av Bysants, både som historie og kultur.

Dagfinn Stærk