Dansen om selvet

Carsten Dalsgaard Hansen,

Dansen om selvet: Kristendommens spirituelle transformation.

Fredericia: Lohse,

2025. 248 s.

Forfatteren av denne boken er teolog og leder av Hellig Kors kloster, et evangelisk kloster og retreatsted ved Ringkøbing fjord i Danmark. I denne boken har han satt seg fore å gi en kritisk oversikt over New Age-lignende spiritualitet som presenterer seg som genuin kristendom uten å være det.

Framstillingen består av seks kapitler. I de to første gir forfatteren en skisse av den normativitet han vil legge til grunn for sin vurdering av åndeligheten. Denne normen er en tradisjonell forsoningslære med avvisning av det forfatteren forstår som en omtolkning i retning av en subjektiv forsoningsforståelse, altså en forståelse av forsoningen som legger hovedvekten på menneskets opplevelse av Guds kjærlighet. I kapittel tre og fire får vi en forholdsvis detaljert gjennomgang av forfattere som etter Dalsgaard Hansens oppfatning representerer en slik omtolkning av det kristne budskap i retning av det subjektive og det terapeutiske. Noen av disse har romersk-katolsk eller anglikansk kirketilhørighet, andre representerer den såkalte Emerging Church-bevegelsen eller er protestanter mer eller mindre hjemmehørende i alternativbevegelsen. I hovedsak er nok de Dalsgaard Hansen her refererer bedre kjent i Danmark enn i Norge, selv om forfatteren hevder at det var gjennom den norske Korsvei-bevegelsen at han selv først kom i kontakt med den formen for nytolkning av det kristne budskapet han her beskriver og kritiserer.

I kapittel fem går forfatteren historisk til verks og skildrer forløperne for den nye spiritualiteten. Her peker han på mystikk, gnostisisme, innflytelse fra Østen og New Age, feminisme og interesse for psykologi og selvhjelps-teologi. I et avslutningskapittel skriver han så om det han kaller den store nonbinære illusjon, altså en enhetstenkning som ikke har rom for det grunnleggende skillet mellom Gud og det skapte, og dermed heller ikke for en Frelser. Den nye spiritualitetens budskap blir til syvende og sist et krav om å hjelpe seg selv.

Det er etter min oppfatning ingen tvil om at det er bruk for en slik bok som denne. Selvhjelpsterapiens åndelighet har stor innflytelse, og den gjør seg også gjeldende i form av omtolkninger av det kristne budskap. Jeg synes imidlertid ikke Dalsgaard Hansens forsøk på å levere en kritisk gjennomgang av dette fenomenet er helt vellykket. Fra én side sett er han ambisiøs; han refererer et stort antall nålevende forfattere og gir en omfattende oversikt over den historisk bakgrunn for denne form for åndelighet helt tilbake til antikken. Det omfattende materiale han her behandler gjør at framstillingen blir iblant unyansert og påståelig. Samtidig er han svært forenklende i den forstand at det er en bestemt oppfatning av forsoningslæren og en forenklet oppfatning av Martin Luther tenkning som får tjene som norm for vurderingene. Det gjør at også lærepunkt som de fleste vil plassere innenfor klassisk kristendom (deler av mystikken, den kosmiske Kristus og den oldkirkelige lære om guddommeliggjøring) utsettes for Dalsgaard Hansens kritikk på en måte som blir unødig upresis. Luthers lære om Kristi allestedsnærvær, den såkalte ubikvitetslæren, som er Luthers resepsjon av den oldkirkelige lære om den kosmiske Kristus, er helt borte. Ved at forfatteren i sin beskrivelse av nyåndeligheten primært er opptatt av å peke på fraværet av forsoningslære mister han også muligheten til å løfte fram interne selvmotsigelser hos de forfattere han refererer; han er primært opptatt av at dette ikke er klassisk kristendom. Det har han langt på vei rett i, men repeterende gjentagelser av dette er ikke nok til å fylle en bok på 250 sider med interessante resonnementer.

Kombinasjonen av ambisjon og overfladiskhet gjør at jeg som leser strever med å forstå hvem som er forfatterens målgruppe. Det er ikke fagteologer, for de vil trenge et helt annet presisjonsnivå. Men det kan heller ikke være personer i og utenfor kirken som er preget av den form for åndelighet boken adresserer; de vil, til dels med rette, kunne hevde at Dalsgaard Hansen i sin kritikk maler med altfor bred pensel. Målgruppen innsnevres da til å være kirkegjengere som deler Dalsgaard Hansens teologiske og historiske vurderinger. Men også disse ville etter min oppfatning være bedre tjent med en mer problemorientert framstilling.

Det kan imidlertid virke som forfatteren selv i løpet av sitt arbeid med det historiske kapitlet har kommet fram til at hans bruk av forsoningslæren som det eneste vurderingskriterium blir for snever. Derfor konkluderer han med en helt annen tilnærming. Her hevder han at alle former for gnostisisme både i historie og nåtid representerer en monisme hvor den bibelske motsetningen mellom Skaper og skaperverk forsvinner. Det resulterer i en forståelse av Gud som det åndelige potensiale i den skapte verden, og dermed til syvende og sist i mennesket selv. Dette har åpenbare konsekvenser for kristologi og treenighetslære, og dermed også for forsoningsforståelsen.

Hadde forfatteren lagt dette perspektivet til grunn fra starten av, tror jeg boken hadde hatt helt andre forutsetninger for å bli interessant. Nå vil den nok gjøre best nytte for seg som oppslagsbok hvor en kan lese mer om de kirkelige selvhjelpsguruer Dalsgaard Hansen beskriver om de skulle dukke opp i de sammenhenger en selv ferdes.

31.12.2025

Knut Alfsvåg