Den gammeltestamentlige kanons tilblivelse ogautoritet

Det gamle testamente (GT) er en skriftsamling med en lang historie. Det tok 1000 år før de gammeltestamentlige skriftene var skrevet og samlet til den listen av hellige skrifter vi har i dag. For Det nye testamente (NT) ble veien fra tilblivelsen av de enkelte bøker til den avsluttede samlingen av hellige skrifter mye kortere, kanskje 100 år.

Bare bruddstykker av denne historiske gang fra enkeltskrifter til anerkjennelse som hellige skrifter kan dokumenteres i ettertid, men gjennom denne historiske prosessen fornemmer vi hele tiden behovet for åndelig veiledning og autoritet: Hvilke skrifter inneholder åpenbaring og kunnskap fra Gud? Er forfatterne inspirert og autorisert av Herren selv?

Den kristne språkbruken "Det gamle og Det nye testamente" avslører at kristne regner med to ulike stadier eller trinn av autoritet i samlingen av hellige skrifter. Jødene kan derimot ikke tale om "Det gamle testamente"²⁾. De regner ikke med andre hellige skrifter enn "Loven, profetene og skriftene" ( Tora, neviim uketuvim, som forkortes med ordet Tanak).

I denne artikkelen vil vi prøve å danne oss et bilde av hvordan Skriftens hellighet og autoritet er vevet inn i og uløselig forenet med dens historiske tilblivelse.

1.Kanon

Selve ordet "kanon" som betegnelse på den avsluttede samlingen av hellige skrifter har sitt utgangspunkt i oldkirken. Det er et lånord med semittisk opprinnelse: qanæ (hebraisk)/qanu (akkadisk) "rør, målestav"³⁾. Det har vandret til gresk kanon som kan bety "stav, rettesnor, regel"⁴⁾, ofte i etisk forstand.⁵⁾

I NT brukes ordet kanon noen få ganger:

I 2 Kor 10:13 sammen med det synonyme ordet for "mål" (metron): "Vi vil ikke rose oss selv uten måte, men etter den målestokk og regel Gud har tildelt oss".

I Gal 6:16 sikter det til den kristne lære eller de kristne livsnormer: "Fred og miskunn være over dem som følger denne rettesnor!".

I det annet århundre bruker kirkefedrene ofte uttrykket "sannhetens/troens rettesnor"⁶⁾, men kanon i betydningen "den avgrensete samling av hellige bøker som kirken godtar til gudstjenestelig bruk" er først belagt i beslutningene til konsilet i Laodikea i Frygia år 360:

"Det skal ikke leses fra private salmedikt eller ikke-kanoniserte (akanonista) bøker i menigheten, men bare fra de kanoniske (kanonika) i Den nye og Den gamle pakt".⁷⁾

Noe senere (367) skrev Athanasius et brev⁸⁾ der han definerer menighetenes kanon positivt og negativt:

"Det er 22 bøker i Den gamle pakt: Genesis (Her følger en liste over GTs bøker) ... Men for nøyaktighets skyld tilføyer jeg, når jeg skriver dette, at det også finnes andre bøker utenom disse (exothen). De er ikke kanonisert (kanonizomena⁹⁾), men laget av fedrene til studium for dem som kommer til og vil bli undervist i gudfryktighetens ord: Salomos visdom, Siraks visdom, Ester, Judit og Tobias, likeså Didache som kalles "Apostlenes lære" og Hyrden (Hermas)".

Amfilokius av Ikonium (ca. 340-395) sier i et avsnitt:

"Måtte dette få være den uforfalskete kanon av gudddommelig inngitte skrifter (theopneuston grafon)".¹⁰⁾

At bøkene er kanoniske, betyr at de står i en særstilling: De danner sentrum i menighetens gudstjeneste og gudsdyrkelse. De er autoritative fremfor all annen litteratur. Kanonisiteten er en særegen kvalitet ved bibelbøkene. Athanasius henviser til kanon som et lenge kjent begrep som først blir gjenstand for kirkemøtevedtak i det fjerde århundre. Første gang kanon defineres på et kirkemøte med oppregning av alle bøkene, er konsilet i Kartago 397:

"Foruten de kanoniske skrifter skal ikke noe skrift leses under navn av å være guddommelig (divinus) skrift. De kanoniske skrifter er som følger: Genesis, Exodus.... 5 bøker av Salomo, 12 profeter, Jesaja, Jeremia, Daniel, Esekiel, Tobias, Judit, Ester, 2 Esrabøker og 2 Makkabeerbøker ."¹¹⁾

Bruken av ordet "kanon" med avledninger synes ut fra de gitte eksemplene alt å være vel innarbeidet på Athanasius tid.¹²⁾ Ordet "kanon" tilhører altså fra begynnelsen av den kristne teologi i oldkirken, men dekker samme begrep som det eldre jødiske uttrykkene "(Den hellige) Skriften/(De hellige) Skriftene":

1 Makk 12:9 (ta biblia ta hagia); 2 Makk 8:23¹³⁾; Rom 1:2 (grafai hagiai); 15:4; 2 Tim 3:15 (ta hiera grammata).

2. Hellighet og inspirasjon

Samlingen av de gammeltestamentlige bøker til en kanonisk eller hellig skriftsamling foregikk først og fremst i den tidlige jødedom i bibeltekstenes jødiske hjemland.

Det har vært diskusjon om hvor tidlig eller sent jødene regnet med en avsluttet og definert samling av hellige skrifter. Jødiske tradisjoner røper at det har vært uenighet om enkelte skrifter hørte med i samlingen. Det gjelder Esekiel, Ordspråkene, Ester, Forkynneren, Høysangen¹⁴⁾. Denne uenigheten kommer frem når Skriftens hellighet beskrives i Misjna:

"Alle hellige skrifter (kitve qodæsj) gjør hendene urene. Også Høysangen og Forkynneren gjør hendene urene. Rabbi Jehuda sier: Høysangen gør hendene urene, men om Forkynneren er det strid...

Rabbi Akiva (ca.135-70 e.Kr.) har sagt: Gud bevare! Ingen i Israel har vært uenig om Høysangen... Om de hadde stridigheter, så var det om Forkynneren."¹⁵⁾

Den samme traktaten i Misjna bekrefter helligheten til Daniel og Esras bok:

"Også de aramaiske delene av Esra og Daniel gjør hendene urene... Hebraiske bøker gjør hendene urene bare når de er skrevet med kvadratskrift og med blekk på lær".¹⁶⁾

Bøker som ikke ble anerkjent som hellige, beskrives som sefarim hitsonim "utenforstående."¹⁷⁾

Det kan tenkes at bibelbøkene ble tilskrevet rituell hellighet fordi mønsterruller ble oppbevart på det hellige tempelområdet på Sion.¹⁸⁾ Dette kan likevel ikke være hovedsaken. Både NT¹⁹⁾ og de øvrige jødiske kildene knytter Skriftenes hellighet og autoritet til Guds hellige ånd. Helligånden brukes som subjekt når skriftsitat innføres i rabbinske tekster (likesom i Hebr 3:7):

"Den hellige ånd forkynner dem i denne sammenheng (5 Mos 21:8) at "blodet blir sonet" når dere gjør dette" .²⁰⁾

Rabbi Elieser (ca. 90 e.Kr.) åpner sitt forsvar for kanonisiteten til Esters bok slik: "Ester er sagt i Den hellige ånd...".²¹⁾

Uttrykket "sagt i Den hellige ånd" er vanlig i de rabbinske kildene for å karakterisere en bok som hellig.

De anførte rabbinske eksemplene bevitner at hele, ikke bare deler av de hellige skriftene ansees som inspirert eller "gudinngitt" (theopneustos²²⁾) om vi bruker terminologien fra 2 Tim 3:16.

Josefus beskriver alle de hellige skriftene for "guddommelige" (theia) og regner med at forfatterne er profeter med inspirasjon fra Gud (epipnoia apo Theou)²³⁾.

Skriftene er altså ikke bare hellige og inspirerte som ferdige bøker, men går tilbake til inspirerte forfattere; NT følger samme tankegang: Matt 22:43; Ap.gj 1:16; 4:25; 2 Pet 1:19-21. Den profetiske inspirasjon er til stede i alle bøkene i GT. Derfor kan "profetene" fungere som samlende betegnelse på GT som i Hebr 1:1-2:

"Etterat Gud mange ganger og på mange måter har talt til fedrene ved profetene, har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen..."

Dermed kan også skrifter i GT utenom de profetiske i snevrere forstand ha profetisk kvalitet.

Fordi Guds ånd hvilte over kong David, kan også hans ord forstås som profetiske og meningsbærende for all ettertid. David kalles både "patriark" og "profet" i Peters pinsetale Ap.gj 2:30-31. Han "taler i Den hellige ånd" ifølge Jesu ord Mark 12:36.

Den jødiske Qumranmenigheten på Jesu tid viser en tilsvarende forståelse i et hyllingsdikt over David:

"David, sønn av Isai, var vis, et lys lik solens glans, lærd og kunnskapsrik og fullkommen på alle sine veier for Gud og mennesker. Herren ga ham en vis og opplyst ånd. Og han skrev 3600 salmer.... Han diktet dem ved hjelp av profetiens ånd som var gitt ham av Den høyeste."²⁴⁾

3. Jesu Bibel - en åpen og uavgrenset kanon?

Hvilken Bibel hadde Jesus? Jesus hadde ikke tilgang til noen kodeks med de bibelske bøkene bundet sammen til en bok.²⁵⁾ Kodeksformen var ennå ikke oppfunnet. Han hadde tilgang til synagogens samling av bokruller til bruk ved gudstjenensten og ved oppbyggelig studium. Forskningen har lenge diskutert om tempel og synagoge på Jesu tid endegyldig hadde avsluttet og definert den hellige skrifsamlingens omfang.

Det nye testamente siterer som autoritative alle bøker i den någjeldende hebraiske Bibel unntatt Esra-Nehemia, Obadja, Nahum, Rut, Ester, Forkynneren og Høysangen²⁶⁾. Mangelen på referanser kan dels skyldes "tilfeldigheter", dels at bøker ikke ble ansett som hellige. Det siste samsvarer med at de tidlige rabbinske kildene inneholder innvendinger mot autoriteten til flere av disse bøkene (se ovenfor). Dessuten synes Jesu ord Matt 23:35 om de rettferdiges blod fra Abel til Sakarja å forutsette at fortegnelsen over de hellige bøker ender med 2 Krøn som i den gjeldende hebraiske Bibel.²⁷⁾ Det er derfor sannsynlig at kanon på det nærmeste var komplett i omfang på Jesu tid.

Som motargument anføres gjerne at NT har både allusjoner og sitat fra skrifter som siden ikke ble anerkjent som kanoniske i jødedommen. Det eneste sitat fra et psevdepigraft²⁸⁾ skrift i NT forekommer i , Judas brev v.14 som siterer fra 1. Henoks bok, som forøvrig fremdeles regnes som autoritativ²⁹⁾ i den etiopiske kirken. Det er det eneste sted i NT der et ikke-kanonisk skrift siteres på samme måte som de kanoniske³⁰⁾. Judas brev, som forøvrig er ett av de seneste skriftene i NT, alluderer også tydelig til et annet psevdepigraft skrift, Moses himmelfart, der Mikael og djevelen tretter om Moses døde legeme. Videre henspiller Hebr 11:35 tydelig på fortellingen i 2 Makk 6-7.

Det kan vel ikke være særlig problematisk at NT og GT utnytter samtidens litteratur i sin forkynnelse. Problemet er at en ikke-kanonisk bok siteres som om den er like autoritativ som De hellige skrifter.³¹⁾ Autentisiteten og autoriteten til Judas brev har da også vært anfektet i oldkirken.³²⁾ Sitering (men ikke allusjoner) fra et ikke-kanonisk skrift er et klart unntak fra regelen i NT.

Ser vi på Jesu forkynnelse og NT som helhet er det overveldende klart at "den hebraiske kanon", ikke andre skrifter, siteres som autoritative. Mangelen på sitater fra visse bibelbøker i NT og de rabbinske diskusjonene kunne tyde på at kanons grense ennå ikke var trukket definitivt for noen få skrifters vedkommende, mens alle hovedskriftene i kanons to første avdelinger for lengst hadde fått kanonisk status. Josefus tallfesting av de hellige skrifter tyder på at kanon har et fastlagt omfang alt på Jesu tid.

4. Den tredelte kanon er fra førkristen tid³³⁾.

Jesu yngre samtidige, den jødiske historikeren Josefus bekrefter at den gammeltestamentlige kanon alt er et overlevert faktum. Han bruker tallet 22 for å angi at boksamlingen er begrenset og avsluttet. Han oppgir også perioden fra Moses til og med persertiden som tid for de profetiske forfatterne i Israel. Han deler de kanoniske bøkene inn i tre grupper: De 5 Mosebøkene, profetene (13 bøker) og "de øvrige 4 bøkene som inneholder hymner til Gud og formaninger".³⁴⁾ Andre bøker som Makkabeerbøkene tas ikke med i samlingen da de ikke tilhører "rekkefølgen av profeter".

4 Esrabok stammer fra samme tid som Josefus verk i annen halvdel av det første årh.e.Kr.og regner med 24 kanoniske bøker.³⁵⁾ Ulikheten 22/24 fremkommer ved at bøker som Rut og Klagesangene regnes som separate skrifter eller som tilhørende en større enhet (sammen med henholdsvis Dommerne og Jeremia).

Prologen til den apokryfe³⁶⁾ Jesu Siraks sønns visdom ca. 130 f.Kr. beskriver en fastlagt og tredelt samling av hellige skrifter:

"Min farfar Jesus viet sitt liv til studiet av loven, profetene og de øvrige skriftene fra fedrene".

Denne tredelingen kjenner vi igjen fra senere jødisk tradisjon (Loven, profetene og skriftene) og fra NT. Jesus talte om "Mose lov, profetene og salmene" (Luk 24:44).³⁷⁾

Et skrift fra Qumran som dateres til 150 f.Kr., anbefaler med lignende tredeling "å studere Moses bok profetenes bøker og Davids (skrifter)."³⁸⁾

Siraks bok (ca. 190 f.Kr.) gjennomgår "bibelhistorien" og røper dermed hvilke skrifter som er autoritative kap.44:1-49:16. Her mangler henspillinger på Daniel og Ester og noen fler av de mindre bøkene, men de fleste bøker er tatt med fra Moses til Nehemja og Tolvprofetboken.

Utvilsomt hadde samlingen av hellige skrifter et klart definert omfang med unntak av noen få bøker lenge før Jesu tid. De tre delene av kanon tilsvarer kanskje den historiske vekst i samlingen. De første to delene forelå ferdige på hebraisk en tid etter eksilets slutt (537 f.Kr.). Daniels bok har muligens fått kanonisk status etter tempelinnvielsen³⁹⁾ 164 f.Kr. Daniel forutsetter at Jeremia alt foreligger som hellig skrift ("bøkene" Dan 9:2). Samlingen av "skriftene" ble avsluttet sist, kanskje ca. 100 f. Kr., med kanonisering av Forkynneren som det aller seneste skrift i GT.⁴⁰⁾

Ifølge en eldre hypotese har det jødiske patriarkat i Jabne (Jamnia) ca. 100 e.Kr. tatt de siste avgjørelser om kanons omfang. Hypotesen bygger på et Misjnasitat⁴¹⁾ der Rabban Sjimon ben Azzaj henviser til en definitiv avgjørelse. Avgjørelsen dreier seg imidlertid bare om at Høysangen og Predikeren anerkjennes som hellige. Den jødiske synoden i Jabne konsoliderte bare det som alt er gitt. Det er likevel mulig at jødenes initiativ til å erstatte Septuaginta med nye greske oversettelser har sitt utspring i dette miljøet.

Jesu Bibel var med all sannsynlighet den kanon vi kjenner fra dagens hebraiske bibler. De bibelspråk han leste, var hebraisk og aramaisk.⁴²⁾

5. Er Septuaginta den kristne Bibel?

NT foreligger for oss på gresk. Ifølge kirkefedre skal Matteusevangeliet opprinnelig ha blitt skrevet på hebraisk. Det vil da ha inneholdt Jesu ord og sitater fra skriften på hebraisk og aramaisk. Johannesevangeliet "dufter" hebraisk, men er som alt annet i NT skrevet på gresk. Sitatene fra GT følger da som regel den eldste greske oversettelsen av GT, Septuaginta "De 70" (forkortet: LXX).

Navnet Septuaginta ble gitt oversettelsen fordi 72 jødiske oversettere skal ha oversatt Mosebøkene (Torah = Loven) i Egypt ca.250 f.Kr. Det var en stor koloni av gresktalende jøder i Alexandria på denne tiden. De trengte å få oversatt bibelbøkene fra grunnteksten. Basis for oversettelsen har vært hebraiske manuskripter som delvis avviker noe fra den standarteksten vi kjenner i dag. Etter fullføringen av Torahoversettelsen til gresk har profetene og resten av de hellige skriftene blitt oversatt etter hvert.⁴³⁾ Sirakprologen, som selv vitner om et høyt nivå av greskkyndighet og oversettelsesteknikk, forutsetter nok at alle de viktige skriftene var oversatt til gresk blant jødene i Egypt før 130 f.Kr.

De første kristne var hebraiskkyndige jøder, men måtte snart oversette sin forkynnelse til gresk og bruke bibelbøkene i gresk oversettelse da de snart etter Jesu himmelfart gikk inn i misjonsarbeid utenfor det jødiske hjemlandet. I praksis måtte de bruke Septuaginta som sin Bibel⁴⁴⁾, og flere forskere hevder derfor i dag at Septuaginta må være den bibelutgaven som er normativ for den kristne kirke.⁴⁵⁾

Bruken av Septuaginta som Bibel fikk også støtte av legenden som gjengis i Aristeasbrevet (utgitt ca. 100 f.Kr.?), men også ellers er kjent hos jødiske og kristne forfattere⁴⁶⁾ fra 1. og 2. årh.

Filo forteller at oversetterne ble lukket inne for å oversette "lovene":

"De ble likesom grepet og fikk profetisk ånd (proefeteuon). De skrev da ikke forskjellig fra hverandre, men det samme ord for ord som diktert av en usynlig kraft"⁴⁷⁾.

I flere av vitnesbyrdene om Septuagintas tilblivelse ligger det likevel en viss nøkternhet. LXX er nok et redskap for Guds forsyn i den hedenske og gresktalende verden, men det sies ikke at LXX er inspirert fremfor den hebraiske originalen.

Om en betrakter Jesu skriftsitater i de greske evangeliene, følger de som regel, men ikke alltid LXX som vi kjenner den.⁴⁸⁾ Funnet av den greske Tolvprofetrullen i Nahal Hever ved Dødehavet og andre observasjoner underbygger hypotesen om at også den greske teksten i LXX av jødene ble revidert til større samsvar med den normerende hebraiske teksten ved templet i Jerusalem i 1. årh.e.Kr.

Paulus bruker et stort antall sitater fra GT, ofte i en form som tilsvarer LXX, men ikke alltid.⁴⁹⁾ Av og til skinner også hans kjennskap til den hebraiske teksten igjennom. Hans paradoks om at Gud "rettferdiggjør den ugudelige" (Rom 4:5) er simpelt hen umulig ut fra teksten i LXX til Jes 53:11.⁵⁰⁾

Utvilsomt har bestemte hebraiske manuskripter gitt grunnlaget for LXX, og funn av slike ved Dødehavet er interessante. De viser at det ikke bare fantes en eneste teksttype på Jesu tid. Likevel gir avvikende lesemåter seg sjelden utslag i tydelig avvikende teksttolkninger. Tekstspørsmålet gjør oss snarere oppmerksom på at det først og fremst er innholdet i tekstene som er viktig og rommer det inspirerte budskap.⁵¹⁾

Viktigere er spørsmålet om Septuaginta gir den kristne kirke grunnlag for en større og åpnere kanon enn den hebraiske som luthersk og calvinsk bibeltradisjon fremdeles følger.

En del forskere har regnet med at LXX er en større samling autoriserte skrifter enn den hebraiske, og at den kristne kirke ved å overta LXX har akseptert en større Bibel enn den hebraiske⁵²⁾. H. Gese⁵³⁾ ser en utvidet kanon som hjelp til å bygge en bedre teologisk bro mellom GT og NT der enheten utgjøres av en kontinuerlig tradisjondannelse.⁵⁴⁾ Som alt nevnt, er NT heller ikke ukjent med de "apokryfe" eller "deuterokanoniske" skriftene som Sirak, Visdommen osv. Men for det første spiller disse skriftene ikke noen nøkkelrolle (i høyden en subsidær rolle) i NT. For det andre er det høyst tvilsomt om jødene i Alexandria hadde noen annen kanon enn i Jerusalem. Tilleggene til den "palestinsk kanon" hadde mest sannsynlig en mer oppbyggelig funksjon. Filo av Alexandria siterer i hvert fall på gresk bare fra de anerkjente hellige bøker, mest fra Moseloven. Ca. 10% av sitatene stammer fra andre bøker som Ordspråkene⁵⁵⁾ og Salmene. De apokryfe bøkene siteres ikke. Det foreligger ellers ingen opplysninger om en annen kanon på Jesu tid enn den som er bevitnet i kildene vi alt har anført (se ovenfor).⁵⁶⁾

I kirken kom likevel et fåtall av de "utenforstående" bøkene med i kanon på 300tallet⁵⁷⁾, noe som førte frem mot dagens ortodokse og katolske bibelutgaver.

Biskop Melito av Sardes (før 195) var opptatt av å bevare kanons jødiske avgrensing og har kun tatt med Salomos visdom (Sapientia) utenom de anerkjente bøkene. Han har derimot ikke med Esters bok i sin liste. Origines liste (ca. 240 e. Kr.) over "de 22 bøkene etter hebreernes (jødenes) overlevering" er nøyaktig lik dagens hebraiske kanon⁵⁸⁾. Kirkefaderen Hieronymus, Vulgatas far, kom etterhvert til at "den hebraiske sannhet", dvs. den hebraiske tekst burde ha første prioritet. Han beskriver den hebraiske kanon (år 406) med Ester sist på listen.⁵⁹⁾

Oskar Skarsaune⁶⁰⁾ har flere ganger berørt denne problematikken og karakteriserer bevegelsen bort fra den hebraiske kanon som utslag av den tapte kontakten mellom kirke og jødedom. Kirken fikk gjennom fedre som Hieronymus og Augustin en "dobbel kanon", en smalere (den hebraiske) for de lærde og en bredere (Vulgata) for allmenheten. Mangel på kunnskaper om kanons jødiske røtter gjorde at den bredere kanon fikk overtaket. Med reformasjonens skriftsyn⁶¹⁾ skjedde en viktig og riktig tilbakevending til den hebraiske kanon.

6. Kanoniseringen sett som "kanonisk prosess"⁶²⁾.

Hittil har vi bare kretset om sluttstadiet i den gammeltestamentlige kanons tilblivelse. Vi har sett at et avgrenset antall bøker til sist har blitt anerkjent som hellige og normative blant jødene. Noen få skrifter kom med under tvil, men det er unntakene. Den gamle pakts kanon var avsluttet og forelå som helhet på hebraisk før Jesu tid. Men dette er resultatet av en målrettet tilblivelse, en kanonisk prosess.

I første rekke er utgangsposisjonene avgjørende for kursen i denne tilblivelsen. Ved begynnelsen står de inspirerte vitner og vitnesbyrd. Noen vitner og vitnesbyrd har større vekt enn andre. Moses tok imot kall og åpenbaringer fra Herren. Utferden fra Egypt ble et mirakel ved Guds ledelse gjennom Moses. De 10 bud gitt på Sinai står i en særstilling i hans vitnesbyrd. Her var Gud virksom i ord og gjerning helt inn i den første nedskriften av lovtavlene (2 Mos 31:18 ; 34:28; 5 Mos 9:10 "skrevet med Guds finger";⁶³⁾ Hos 8:12). Dette står ikke i motsetning til at "Moses skrev opp alle Herrens ord" (2 Mos 24:4). Guds ord og tale betjener seg av kalte menneskers ord og gjerninger. Guds ord "inkarneres" i menneskers liv og peker frem mot den fullkomne inkarnasjon i Kristus der Guds evige ord (Logos) er helt forenet med den historiske Jesus (Joh 1:14).

Moses var den første i en suksesjon av profeter (Hos 12:11.15; Sak1:4)) som mottok åpenbaring og veiledning for Israel fra Herren.

Opplesningen av "lovboken" under kong Josjia 621 f. Kr. er en viktige ytre begivenhet i kanoniseringen av skriftene. Den offentlige opplesningen og paktsslutningen (2 Kong 23:1-3) viser at Skriften er forpliktende og hellig. Opplesningen av "Mose lovbok" (Neh 8:1) under ledelse av den skriftlærde presten Esra (444 eller 398 f. Kr.) markerer avslutningen av Mosebøkene.

Også Guds befaling om nedskriving og offentlig opplesning av Jeremias bok som doms- og frelsesbudskap belyser hvordan Herren selv har satt i gang nedtegning og kanonisering av De hellige skrifter (Jer 36:2ff.28 sml. Jes 34:16).

Med Malaki ( rundt 350 f.Kr.?) er profetrekken kommet til avslutning, og tiden for den gammeltestamentlige åpenbaring og inspirasjon er slutt.⁶⁴⁾ Kanskje tar det enda et halvt århundre før redaksjonen har gitt profettekstene sin sluttform. Kanons siste tredjedel, Skriftene, lukkes ikke endegyldig før i 1.årh. e.Kr., men har nådd sitt fulle omfang alt ca.100 f.Kr. Avgjørende for utvalget av Skriftene er at de inneholder Guds ord og bygger på de gamle tradisjonene fra David, Salomo, inspirerte prester og profeter.

Som Hans Kvalbein har poengtert,⁶⁵⁾ er ikke forestillinger om Skriftens inspirerte personer og ord nok til å begrunne Skriftens autoritet - det finnes jo inspirert forkynnelse utenom Bibelen-, men de inspirerte trosvitner og ord formidler åpenbaringen av Guds frelseshistorie og frelsesplan etter Guds vilje og påvirkning på en definitiv og sann måte. Det åpenbaringshistoriske innholdet er det som gjør Bibelen enestående og grunnleggende, men dette formidles ved Åndens påvirkning og ledelse av de personer som bevitner Guds åpenbaring.

GT foreligger som en avsluttet skriftsamling, men peker ut over seg selv fra den gamle til den nye pakt, fra løfte til oppfyllelse i Jesus Messias. Derfor utfylles den gammeltestamentlige kanon av NT.

"GTs egentlige hensikt og mening er først åpenbart i NT",⁶⁶⁾ sier Olaf Moe. Derfor kan Skriften som helhet bare forstås ut fra Kristus som Skriftens oppfyllelse og som Skriftens Herre:

"Han er midtpunktet i sirkelen, og alle historier i Skriften dreier seg om Kristus når de blir sett riktig" (Martin Luther).⁶⁷⁾

På denne måten har Det gamle testamentet kanonisk autoritet også i den kristne kirke:

"Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som alle lærer og lærere kan dømmes og bedømmes etter, er alene de profetiske og apostoliske skrifter i Det Gamle og Det Nye testamente..." (Konkordieformelen 1580)

Noen lister over de gammeltestamentlige kanoniske skrifter:

NOTER:

^1. Foredrag 30.10.1999 ved FBBs 80årsjubileum. Av eldre sekundærlitteratur til temaet anbefaler jeg gjerne Ivar P. Seierstad, Innledning til Det Gamle Testamente Bind II, Skrivestua, MF 1967, som beklageligvis aldri ble offentliggjort.

^2. "Det gamle/nye testamente" er kristne betegnelser på De hellige skrifter med bakgrunn i det profetiske løfte om at Gud vil la "en ny pakt" med Israel avløse den gamle (Jer 31:31-32; Luk 22:20; Hebr 8:8-13; 9:15; 12:24). Kristne teologer overførte betegnelsen på Guds frelsesordning til den todelte samlingen av hellige skrifter. Det fortelles f.eks. at Origines "stilte opp en fortegnelse over De hellige skrifter i Den gamle pakt (palaia diatheke)" (Eusebios, H. E. VI, xxv,1). Melito av Sardes (ca. 180 e.Kr.) sier at han i Østen fikk rede på antallet av "den gamle pakts bøker" (H.E.IV,xxvi).

^3. På akkadisk kan ordet brukes om målestokken i landmåling, slik også i Esek 40:3.5.

^4. f.eks. grammatisk eller musikalsk regel. Det latinske ordet regula "det rette", hvorav vårt lånord "regel", er den vanlige oversettelsen av det greske kanon (norma er et annet synonym på latin); jfr. H. Ohme, Kanon ekklesiastikos. Die Bedeutung des altkirchlichen Kanonbegriffs (Arbeiten zur Kirchengeschichte 67), Berlin 1998, 21.28.

^5. som i uttrykket kanon(es) tes aletheias "sannhetens norm(er)" hos den jødiske filosofen Philo av Alexandria; jfr. Ohme op.cit.33ff.

^6. Jfr.art. Canonicite, Dictionnaire de la Bible. Suppl.I, Paris 1928, 1022.

^7. canon nr.59; jfr. F. Buhl, Den gammeltestamentlige skriftoverlevering, Kjøbenhavn 1885, 44.

^8. Epistual festalis 39 a; tekst gjengis etter R. de Journel, Enchiridion patristicum, 24.Ed. 1969, 287 (avsnitt 791).

^9. Belegg til verbet kanonizein jfr. G.W. H. Lampe, APatristic Greek Lexicon, Oxford 1961, 701.

^10. Sml. 2 Tim 3:16. Amfilokius tar ikke med Ester, men nevner at noen gjør det. Hans kanonliste gjengis i R.de Journel op.cit. 406 (avsnitt 1078).

^11. Latinsk tekst i H.Denzinger/A.Schönmetzer, Enchiridion Symbolorum, Editio xxiv, Barcelona 1977, nr.186.

^12. Jfr. G. Wanke, art. Bibel I, Theologische Realenzyclopädie 6, Berlin 1980, 1.

^13. En oversikt over de ulike jødiske betegnelsene gir R. Beckwith, The Old Testament Canon of the New Testament Church, Michigan 1985, 105-09.

^14. Jfr. S.Z. Leiman, The Canonization of Hebrew Scripture. The Talmudic and Midrashic Evidence, Connecticut 1976, 72ff.

^15. mJadajim 3:5; teksten er gjengitt og kommentert i P. Lenhardt/P. von der Osten-Sacken, Rabbi Akiva. Texte und Interpretationen zum rabbinischen Judentum (ANTZ 1), Berlin 1987, 250-61.

^16. mJadajim 4:5. Urenheten betyr at en må vaske hendene etter bruk av bokrullen. Det finnes atskillige rabbinske uttalelser som prøver å begrunne det paradoksale i at hellige bøker forårsaker urenhet.

^17. mSanhedrin 10:1. Den kristne språkbruken exothen "utenfor (kanon)" er tilsvarende.

^18. Sml. 2 Makk 2:13-15 og videre referanser til bl.a. Josefus hos Beckwith op.cit.80ff.

^19. Matt 22:43; Tim 3:16; Hebr 3:7; 2 Pet 1:20.

^20. H.L.Strack/P.Billerbeck, Kommentar zum Neuen Testament aus Talmud und Midrasch II, 5.Aufl. München 1969, 136.

^21. Strack/Billerbeck IV/1, 431.

^22. Det har vært diskusjon om betydningen av dette sjeldne ordet er aktiv eller passiv. Det siste ("guddommelig innblåst") er vel grammatisk mest sannsynlig.

^23. "innblåsing fra Gud" (Contra Apionem I,37). Josefus bruker omskrivningen pneuma anothen "en ånd/vind ovenifra" (Antiquitates I, 27) om Guds ånd i parafrasen over Gen 1:2.

^24. 11Q5 xxvii gjengitt etter F.G.Martinez, The Dead Sea Scrolls Translated, Leiden 1994, 309. Det er funnet rester av flere Salmeruller i Qumran. Noen av disse har nok et videre omfang enn masoretteksten og inneholdt noen få apokryfe salmer,

^25. Selvom de hellige bøkene ikke var bundet sammen i en bok, sørget lister over bøkene for at det ble holdt orden på kanons omfang og rekkefølge. Jfr. den gamle kanonlisten som gjengis i C.C.Torrey, Ein griechisch transkribiertes hebräisch-aramäisches Verzeichnis der Bücher des ATs aus dem 1.Jahrhundert n.Chr., Theologische Literaturzeitung 1952, 249-54.

^26. ifølge K. Rahner, art. Kanon i Lexikon f. Theologie u. Kirche 5, Freiburg 1960, 1279.

^27. O. Eissfeldt, Einleitung in das Alte Testament, 3.Aufl., Tübingen 1964, 769 argumenterer mot at Matt 23:35 kan tolkes slik.

^28. "Psevdepigrafene" er jødiske bøker fra 3. årh.f.Kr. til 2.årh.e.Kr. som ble forfattet under et fingert navn, gjerne navn etter de store skikkelser i fortiden som Esra, Enok, Abraham, Moses osv. Nettopp deres pseudonyme karakter og deres kronologiske avstand til den tid og de tradisjoner de behandler, gjorde at de ikke fikk plass i kanon. Jfr. R.J.Coggins/J.L.Houlden, A Dictionary of Biblical Interpretation, London 1996 (4th Impression), 564-71 (artiklene av M. Knibb og M. Barker). For en videre og mer positiv vurdering av pseudonymitet jfr. D.G. Meade, Pseudonymity & Canon, Michigan 1986.

^29. 1 Henok og Jubileerboken har muligens også blitt regnet som autoritative, om enn ikke kanoniske i Qumransamfunnet på Jesu tid. Dette synspunktet har jeg overtatt fra Torleif Elgvins respons på mitt foredrag.

^30. Selve sitatet inneholder ikke noe som er i strid med de anerkjente kanoniske bøker.

^31. Beckwith, 402f. mener at Judas bare siterer 1 Hen som oppbyggelig stoff (uten kanonisk rang). 1 Pet 3:18-20 alluderer til 1 Hen og motsier den.

^32. A.Wikenhauser/J.Schmid, Einleitung in das Neue Testament, 6.Aufl., Freiburg 1973, 582-84.

Judas brev mangler i de syriske oversettelsene. Didymus den blinde og Hieronymus anfører Henoksitatet som grunn til å forkaste Judas brev. Sitat fra Henok som "Skrift" i Barnabas brev 4:3; 16:5 (før 140 e.Kr.) viser at boken antagelig ble satt høyt i oldkirken. Til Henokbokens status se videre K.H.Schelkle, Die Petrusbriefe - Der Judasbrief (Herders theol. Komm.z.NT 13/2), 2.Aufl. Freiburg 1964, 164.

^33. A.van der Kooij, art. The Canonization of Ancient Books kept in the Temple of Jerusalem, i kongressbindet Canonization and Decanonization, Leiden 1998, 17-40 gir en fin innføring i dette temaet.

^34. Contra Apionem I,38-40.

^35. Skriveren Esra, kjent fra den bibelske boken, sies å ha "offentliggjort" de 24 bøkene (4 Esra 14:45).

^36. her brukt i betydningen "ikke-kanonisk"; jfr. H.P. Rüger, art. Apokryphen, Theologische Realenzyklopädie 3, Berlin 1978, 289-316.

^37. Salmene nevnes som (pars pro toto) den viktigste delen av kanons siste avdeling. "Loven og profetene" (Matt 5:17) er vel en forkortet uttrykksmåte for hele kanon. "Skriften" er en annen betegnelse for kanon som autoritativ enhet (Joh 10:35; Gal 3:22).

^38. 4 QMMT C:10. sefær Mosjæ "Moseboken" (sml. Neh 8:1 sefær torat Mosjæ) her og andre steder i Qumranskriftene viser til Pentateuken som en enhet (en eneste bokrull?).

^39. I den hebraiske kanon står Dan blant "skriftene". Sannsynligvis er boken skrevet senere enn "Profetene". Danielboken kalles "profeti" i Qumran (som Matt 24:15) og har der hatt stor anseelse. Rester av flere Danieruller i Qumran vitner om dette.

^40. Det er også funnet fragmenter av Fork i Qumran. I Qumran er det derimot (hittil) ikke funnet noen utgave av Ester. Vi vet ikke sikkert om 1 Henok og Jubileerboken hadde kanonisk status i Qumran; sml. G.J. Brooke, The Canon within Canon at Qumran, i S.E.Porter/C.A. Evans, The Scrolls and the Scriptures. Qumran Fity Years Later (JSPSS 26), Sheffield 1997, 242-66.

^41. mJadajim 3:5. Jfr. P. Schäfer, Die sogenannte Synode von Jabne, Judaica 31 (1975), 117-24.

^42. Høyst sannsynlig var tekstformen han leste i manuskriptene "protomasoretisk", selvom det fantes ulike og noe avvikende teksttyper i omløp.

^43. Det eksisterer veldig få fragmenter av LXX fra førkristen tid (ingen av Profetene eller Skriftene), men sitat fra LXX hos forfattere viser til eksistensen av hele oversettelsen; jfr. E. Tov, The Septuagint i J. Mulder/H. Sysling, Mikra, Assen 1988, 161--88 (162).

^44. Septuaginta var ogs Bibelen for de fleste jøder da majoriteten levde i andre land enn hjemlandet; jfr.H. Hübner, Biblische Theologie des Neuen Testaments 1, Göttingen 1990, 57.

^45. M. Müller, Kirkens første Bibel. Hebraica sive graeca veritas? Frederiksberg 1994

^46. Müller op.cit. kap.3-4.

^47. Moses II,34-37.

^48. en detaljert studie finnes hos R.T. France, Jesus and the Old Testament, London 1971 (se bl.a. konklusjon 36-37 og Appendix B, 240ff.)

^49. C.D. Stanley, Paul and the Language of Scripture (SNTSMS 74), Cambridge 1992 betoner at Paulus siterer på en interpreterende og tilpassende måte. Jfr. også O. Michel, Paulus und seine Bibel, Darmstadt 1972.

^50. Se min art. The Justification of the Servant of the Lord (upublisert manus fra 1998, kommer i trykk siden).

^51. Jesu ord om de minste bokstavene i loven Matt 5:18 favoriserer vel helst den nøyaktige standarteksten som i blant fariseerne vant frem som normativ for ettertiden.

^52. Se bl.a. B.S. Childs´og andres diskusjon i Jahrbuch f. biblische Theologie 3, Neukirchen-Vluyn 1988 (f.eks. s.17f.); M. Hengel/ A.M. Schwemer, Die Septuaginta zwischen Judentum und Christentum (WUNT 72), Tübingen 1994.

^53. "GT oppstår gjenneom NT. NT danner avslutningen av en tradisjonsprosess, som vesentlig utjør en enhet og et kontinuum"; Vom Sinai zum Sion (Beiträge zur evangelischen Theologie 64), München 1974, 14.

^54. Forbindelsen mellom NT - GT bygges snarere av Kristus selv (kristologisk), enn av tradisjonsstoffet, som kan vokse i motstridende retninger.

^55. "tilhører det guddommelige kor" (De Ebrietate , 31).

^56. Samaritanerne og Saddukeerne kan ha forkastet alle andre skrifter enn Mosebøkene, men dette har i så fall funnet sted etter Jesu tid ifølge R. Beckwith.

^57. Jfr. Athanasius festbrev år 367 og konsilet i Kartago 397 nevnt ovenfor.

^58. I kommentaren til Salme 1; cf. Journel op.cit. 177 (avsnitt 484). Til kanon som "overlevering" (paradosis) se H. Freiherr von Campenhausen, Die Entstehung der christlichen Bibel, Tübingen 1968, 270.

^59. Prolog til Samuel og Malaki; teksten gjengis i Journel op.cit.504 (avsnitt 1397). Hieronymus plasserer Sapientia, Sirak, Tobit, Judit og Makkabeerbøkene utenfor kanon. De er apokryfa.

^60. Se særlig art. Kodeks og kanon. Om bruk og avgrensing av de gammeltestamentlige skrifter i oldkirken, FS M. Sæbø (red. A.Tångberg), Text and Theology, Oslo 1994, 237-75.

^61. bl.a. Andreas Bodenstein von Karlstadts avhandling om kanon 1520/21 og Luthers videreføring av diskusjonen; sml. I. Lønning, Kanon im Kanon. Oslo/München 1972, 65ff.

^62. uttrykket er lånt fra B.S. Childs, Introduction to the Old Testament as Scripture, 1979, 77.

^63. "Guds finger" (Luk 11:20) og "Guds Ånd" (Matt 12:28) er utvekselbare størrelser i synoptikernes fortelling om Jesu strid med de onde ånder.

^64. Jfr. Josefus syn ovenfor. Det samsvarer med det rabbinske synet i f.eks. Tosefta Sota 13:2: "Med de senere profetene Haggais, Sakarjas og Malakis død opphørte Den hellige ånds virke i Israel". Meningen er at Guds Ånd heretter ikke ga seg så omfattende til kjenne som i de hellige bøker.

^65. Kan inspirasjonstanken begrunne Skriftens autoritet? Ung Teologi 3 (1970), 9-18.

^66. Bibelens Kristus og Kristi Bibel, Oslo 1929, 60.

^67. gjengitt etter H. Sasse, Sacra Scriptura. Studien zur Lehre von der Heiligen Schrift, Erlangen 1981, 218.