Den nye verden

Niels Grønkjær, Den nye verden: Efter revolution og konservatisme. København: Ekisistensen, 2026. 350 sider.

Forfatteren av denne boken har bakgrunn som lærer i etikk og religionsfilosofi ved Universitetet i Aarhus, og som valgmenighetsprest i Vartov og København. Han regnes som representant for det som gjerne omtales som postteistisk tenkning, altså en tradisjon som er kritisk til en tradisjonell forståelse av Gud som hevet over verdens begrensninger, men som likevel ser gudstanken som uoppgivelig. Han har bak seg et omfattende forfatterskap som i Danmark har fått en viss oppmerksomhet. Denne boken er tredje del i en triologi hvor første del handler om Gud (Den nye Gud, 2010), den andre om mennesket (Det nye menneske, 2017), mens denne altså handler om verden.

Grønkjær tar i denne boken utgangspunkt i Hegels forståelse av historien som realisering av ideen om frihet. Frihetsidealer kan imidlertid lett slå over i sin motsetning. Det skjedde både i den franske og den russiske revolusjon. Men en reaksjonær konservatisme er heller ikke til mye hjelp.

Det Grønkjær er på jakt etter, er derfor en frihetsforståelse som er stabil nok til å unngå å forfalle til sin egen motsetning. Både sekulær rasjonalisme og en tradisjonell, religiøst begrunnet frihetstanke er her utilstrekkelige. Han prøver derfor å utvikle en syntese mellom moderne frihetsidealer og et kristent menneskesyn.

Veien dit består i en gjennomgang av den europeiske idehistorie, hvor Grønkjær skiller mellom antikken, middelalderen og moderniteten. Antikken kjennetegnes ved at menneskene ikke kan tenke seg noen annen verden enn det de befinner seg i. I middelalderen kan en nok tenke seg en annen verden, men det blir med tanken. Bruddet kommer med moderniteten, som forstår verden som et mangfold av muligheter det er opp til mennesket å realisere. Mennesket må selv forme en verden det kan utfolde seg i. Idealet er å beherske verden. Men dette leder ikke til målet, blant annet fordi modernitetens antroposentrisme har gitt rom for totalitære politiske ideologier som forankrer sin autoritet i en sekularisering av teologisk absolutisme. Samtidig blir verden taus og fjern, fordi mennesket kun forholder seg til seg selv. På dette punkt har Grønkjær en interessant kritikk av verdensglemselen i Bultmanns eksistensteologi. Dette, mener Grønkjær, er en form for gnostisisme.

Hvordan kan mennesket så finne seg til rette i verden uten å måtte beherske den? Grønkjær undersøker først den tilnærming han finner hos Hans Blumenberg (1920-1996), som er skeptisk til at religion her kan være til hjelp. Kristendom er konsekvent verdensfornektende,

mener Blumenberg. Dogmet lukker virkelighetsforståelsen i stedet for å åpne den. Vitenskap, kunst og filosofi har mer å gi.

Deretter undersøker Grønkjær Hegels dialektiske metode som lar alle motsetninger gå opp i en høyere enhet, slik at det verdensfornektende ved religionen oppheves av det bekreftende. Dette forstår Hegel som en gradvis realisering av frihet. Modernitetens frihetsrevolusjoner fullbyrder slik det potensiale som ligger i kristendommen. Den lutherske reformasjon og den franske revolusjon er til en viss grad parallelle fenomener, men det er den lutherske reformasjon som er vellykket; der endte ikke frihetskravet i et terrorregime. Nå må dette prosjektet videreføres, men det betinger en sekularisering av den politiske makt.

Hegels forståelse av motsetningenes dialektiske opphevelse er forankret i hans fortolkning av den kristne lære om treenigheten. Denne fortolkningen gjør ifølge Hegel kristendom til fornuftens religion som kan forme og inspirere fornuftens filosofi. Ved denne rasjonalisering av det sentrale kristne dogme fullbyrdes den reformasjon Luther innledet. Kristendom er for Hegel derfor ikke verdensfornektende, slik den er det for Blumenberg. Ved hjelp av kristendommen kan mennesket være hjemme i verden uten å være avhengig av å skulle underlegge seg den.

Grønkjær har mest tro på Hegels tilnærming. Derfor er det den han legger til grunn for sine avsluttende betraktninger. Moderniteten kjennetegnes av det Grønkjær kaller en antagonistisk ontologi. Det består her en motsetning mellom verden og menneskets bevissthet, og det bildet av virkeligheten som mennesket konstruerer, er vilkårlig. Grønkjær følger her Blumenberg i å tillegge William Ockhams nominalisme stor betydning for modernitetens selvforståelse. Målet er nå å overvinne motsetningen gjennom en historisk prosess. Dette kaller Grønkjær for en dialektisk ontologi, som er tittelen på bokens siste kapittel. På en måte som jeg ikke helt synes han makter å forklare, mener han at dette åpner nye muligheter for en finne en vei mellom revolusjonært opprør og en konservatisme som prøver å forsvare livsformer som nå er forsvunnet.

Det er en omfattende reise Grønkjær tar oss med på, og han viser oss mange interessante og tankevekkende observasjoner underveis. Likevel synes jeg ikke prosjektet hans er vellykket. Det er først og fremst to grunner til det. Den ene er at konklusjonen hans er mye mindre oppsiktsvekkende enn det store apparatet han setter i gang for å finne den. Den middelvei mellom de radikalt revolusjonære og de forstokket konservative som Grønkjær gjør seg til talsmann for, oppfatter jeg ikke som svært kontroversiell. Trenger vi en grundig gjennomgang av den europeiske idehistorie for å avvise de ytterliggående alternativer? Til det kommer at Grønkjær er forsiktig med å konkretisere hva han er ute etter; han forblir stort sett på det

abstrakte nivået. Grønkjærs prosjekt framstår derfor langt på vei som en variant av fabelen om fjellet som fødte en mus.

Den andre grunnen til at det hele virker utilfredsstillende, er at den forståelse av de innbyrdes forhold mellom epokene i den europeiske idehistorie som Grønkjær legger til grunn,

bygger på antagelser som ikke er opplagte, men som han likevel ikke gjør noe forsøk på å begrunne. Nå kan man selvsagt måtte akseptere at tredje bind i en trilogi ikke kan begynne fra starten av og drøfte prosjektets grunnleggende fundamenter på nytt. Denne kritikken mot Grønkjær for å forutsette adskillig mer enn han begrunner, har imidlertid fulgt dette prosjektet fra starten av, og er et sentralt poeng allerede i Michael Agerbo Mørchs grundige drøftelse av bind 1 i trilogien.

Et helt sentralt punkt i den europeiske tenkningens historie er forståelsen av hva en benektelse er. Er det mulig å tenke en radikal benektelse, hvor det som benektes forstås uavhengig av det som bekreftes, eller vil det som benektes, alltid på en eller annen måte være medforstått? Hvis jeg sier at dette ikke er godt, vil ikke min forståelse av det jeg anser som ikke godt fremdeles være styrt av min forståelse av det gode?

Klassisk kristen tenkning svarer ja på spørsmålet om radikal benektelse er mulig. Derfor forstår den motsetningen mellom Gud og verden som en absolutt motsetning som aldri oppheves, men som Gud likevel bygger bro over ved først å skape mennesket i sitt bilde og så ved å inkarneres som et menneske. Grønkjær følger imidlertid Hegel i å hevde at treenighetslæren betyr at Gud tar denne forskjellen inn i seg selv og opphever den, og at det er dette som er forsoningen. Korsdøden opphever derfor for Hegel og Grønkjær motsetningen mellom Gud og menneske, og dermed også mellom Gud og det skapte. Gud virkeliggjør seg selv ved den verden han har skapt. Gud og det skapte er gjensidig avhengige av hverandre.

Oldkirken avviste en slik treenighetslære som modalisme, og de klassiske kristne trosbekjennelser er forankret i denne avvisningen. For Grønkjær er dette ikke annet enn et tegn på at de tilhører en epoke vi nå definitivt har lagt bak oss, og dette er en forutsetning han tar for gitt uten videre drøftelse. Det gjør at ingen kristne tenkere før Hegel hos Grønkjær kommer til orde på sine egne premisser. Til tross for en dyptpløyende og meningsfull modernitetskritikk framstår derfor også Grønkjærs prosjekt som et uttrykk for myten om det moderne og innsiktsfulle menneske som til syvende og sist alltid tror på seg selv.

19.9.2026

Knut Alfsvåg