Den tyske teologi – en anmeldelse og refleksjon

«Den tyske teologi»

En perle fra 1300-tallets kristne mystikk

Theologia Germanca

Med Martin Luthers forord

Oversettelse og innledning ved Knut Alfsvåg

Epilog ved Joachim Grün

Efrem forlag 2024, 154 sider

(Kan bestilles fra FBB)

Introduksjon

Den tyske teologi (Theologia Germanica) er en anonym teologisk tekst fra 1300-tallet, skrevet innenfor den kristne mystiske tradisjonen. Martin Luther gjenoppdaget verket, ga det tittelen vi kjenner i dag, og fant stor inspirasjon i verket. Teksten har også påvirket senere tenkere som Johann Arndt og Hans Nielsen Hauge.

I denne oversettelsen har Knut Alvsvåg skrevet en nyttig historisk introduksjon som setter boka i kontekst. Mystisk litteratur kan ofte virke krevende, men Joachim Grüns avsluttende kapittel gir verdifull hjelp til forståelsen. Jeg anbefaler særlig denne delen for dem som ikke er vant til sjangeren, da den gjør teksten mer tilgjengelig.

Om mystikk

Ordet mystikk kan vekke skepsis, siden mange forbinder det med innadvendt kontemplasjon og en diffus søken etter noe skjult i seg selv. Den tyske teologi har riktignok elementer som kan virke fremmede, preget av sin før-reformatoriske tid, men den representerer en mystikk som vender oss bort fra oss selv og mot Kristus. Som Grün skriver:

«Nesten alle kapitler i boken utfolder et ord fra Bibelen (…). Boken lar Kristus tale tydelig og setter ham i sentrum for alt som sies, slik at den blir ren Kristus-mystikk.» (s. 124).

Samtidig erkjenner teksten at Gud er radikalt annerledes enn det skapte. Alt eksisterer ved Gud, men vårt språk strekker ikke til for å gripe Gud fullt ut. Likevel kan mennesket erfare Guds nærvær. Mystisk litteratur av denne typen, beskriver ofte denne vandringen med Gud som en bestigning av et åndelig fjell/Sinai – der man gradvis vokser i Gudserkjennelse, men på toppen innser en at Gud overskrider alle ord. Språket dekkes/begrenses av Guds nærværs-sky. Vi synger på lignende vis i salmen «Hvor finner vel hjertet sin saligste ro»:

«Det kan ei forklares, men bare erfares hvor salig det er hos Jesus.»

Før oppstandelsen kan vi aldri fullt ut møte Gud ansikt til ansikt, selv om vi kan ha et Gudsmøte. Den tyske teologi beskriver denne prosessen (bestigningen av fjellet) gjennom tre stadier: renselse, opplysning og forening.

Og nettopp dette Gudsnærværet gir boka et glimt av. Kristus-livet er målet – forening med ham. Det handler om å se til Kristus, meditere over hans gjerninger, overgi seg helt og erkjenne at våre språklige begreper til slutt ikke strekker til. På en mer hverdagslig måte kan man si at boka er oppbyggelseslitteratur fra en middelaldermunk. Den handler om hvordan vi, vanlige mennesker i dag, kan bli mer lik Kristus.

Livets lys og menneskets egoisme

Hva er så det sentrale innholdet i boka? Jeg vil trekke frem tre viktige tema. Men først – om jeg skulle oppsummere bokens budskap ved ett bibelvers, ville jeg selv valgt Jakob 1:17: «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge.»

Tre eksempler på (mer eller mindre dominerende) tema i boka:

1.      Gud er opphavet til alt. Ikke bare gode gaver, men hele virkeligheten selv har sitt opphav i lysets Far. Derfor er den største synden å ville eie for seg selv det som egentlig tilhører Gud. For mennesket er innkrøkt i seg selv.

2.      Kristus-livet handler ikke om kunnskap, men overgivelse. Det handler ikke først og fremst om å stille de rette spørsmålene eller ha mest mulig kunnskap, men om å gi avkall på seg selv og gi Gud det som tilhører ham (Mark 12:17).

3.      Mennesket må miste seg selv for å finne Gud. På samme måte som Kristus gikk gjennom lidelse og helvete, må også mennesket gjennom sitt eget helvete – det må erkjenne sin egen synd og uverdighet. Den tyske teologi beskriver denne tilstanden som sann anger over synden.[1] Likevel drar Gud etter sin vilje mennesket opp i «himmelen» etter at mennesket har vandret i dødsskyggens dal:

«Nå forlater Gud ikke mennesket i dette helvete, men tar det til seg, slik at mennesket ikke akter noe annet enn bare det evige gode og erkjenner at det evige gode og dets lykke, fred og glede, ro og tilfredshet står over alt annet» (s. 39–40).[2]

Språket

Boka er kortfattet og enkel i stilen, men samtidig fremmed og tidvis tung. Den egner seg best til langsom lesning, da hvert kapittel er små perler som bør leses med ettertanke. Selv om språket er enkelt, er innholdet mettet. Forfatteren unngår abstrakte uttrykk og bruker i stedet ord som for eksempel «jeghet, minhet og selvhet» for å få frem sine poenger. Luther skriver i sitt forord til boka om språket: «For denne edle bok, så fattig og enkel den er i ord og menneskelig visdom, er desto rikere og særdeles kostelig i kunst og gudommelig visdom.» (s.23-24).

Virkelighetens elv

Til en avslutning vil jeg i noen avsnitt reflektere over noe boka er inne på, som jeg mener er særlig relevant i dag. Nemlig det skapelsesteologiske krutt som boka fronter.

Den tyske teologi fremstiller Gud som sola eller en elv – alt som er virkelig, strømmer eller stråler ut fra Guds gode, kjærlige, skapende og opprettholdende virke. Selv om det er et skille mellom Gud og skaperverket, kan vi si at hele skaperverket – hver ting – bærer et glimt av transcendens.[3] For å forstå skaperverkets mål, må vi kjenne livets kilde: Gud. Samtidig, for å kjenne en tings natur/identitet, må vi delta i den. Bare da ser vi hvorfra den kjærlige kilden strømmer og hva dens mål er. Likevel har mennesket «gjort to onder: De forlot meg, kilden med levende vann, og hogde ut sprukne brønner som ikke holder vann» (Jer 2:13).

I vår tid er det lett å rive Gud løs fra våre begreper, handlinger og ideer, som om virkeligheten kan forstås uavhengig av sin kilde. Men løsrevet fra kilden blir sannheten uklar, og etikken tørr som en sprukken brønn. I stedet for å se Guds lov som en livgivende strøm fra Hans kjærlighet, reduserer vi den til plikt eller konsekvens – en byrde vi må bære, snarere enn noe som bygger oss opp.

Derfor, når vi virkelig skal forstå hva et menneske er, vender vi oss ofte innover, i stedet for å løfte blikket utover og oppover. Men når vi stirrer ned i sinnets dyp, møter vi raskt en gåte – for i sin kjerne er mennesket, selv som deltaker i menneskeheten, et mysterium. Vi ser ikke bunnen i vårt sjels-vann. Først ved å vende oss til Mysteriet selv finner vi i Kristi ansikt – livets kilde og det levende vann – det sanne speilbildet av hva et menneske virkelig er ment å være.

Vi kan høre i dag: «Jeg må ut og finne meg selv», eller «du definerer deg selv».

Men når vi leter etter kildene til vår menneskelighet og fyller dem med oss selv, er det som å tømme vårt skitne badevann i sinnets badestamp – og så bade i det på nytt.

Den tyske teologi minner meg som leser om alltid å løfte blikket mot Gud, heller enn å søke svaret i meg selv. Boka lærer meg en passiv spiritualitet og dermed en passiv rettferdighet – en rettferdighet vi kun kan motta – som finner sin utfoldelse i aktiv, oppofrende kjærlighet i møte med medmennesket. For alt mennesket er, er en tigger i møte med Gud. Men Gud gir den som kommer med tomme hender sin kroppslige, strømmende, livgivende kjærlighet, slik at Gud selv kan si: «og se, det er overmåte godt» (1 Mos 1:31).

Som det står i salme 8:4-5 «Når jeg ser dine himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der – hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham!»

Boka er vel verdt å lese, og kan utfordre vårt sekulære sinn på en måte som vi trenger. Den anbefales varmt!

Johannes Viumdal Aarseth

(Tidligere publisert i Fast Grunn)