Den usynlige splittelsen

Det lutherske landskapet i Norge gjennomgår en splittelse. Splittelsen er lite omtalt, men den er der like fullt.

Sprekkene har oppstått rundt to spørsmål:

Hvor kan vi høre Guds stemme?

Og: Hvordan forstår vi undrene og tegnene i Det gamle og Det nye testamentet?

Guds stemme

Det tradisjonelle synet er at vi hører Guds stemme i Bibelen.

Bibelen er Guds ord. I Bibelen har vi alt vi trenger for vår tro og et liv med Gud.

Bibelen er tilstrekkelig, den taler enkelt og forståelig om de viktige lærestykkene og er en avsluttet åpenbaring om Gud og Hans vilje.

De færreste kristne vil avvise at Gud også i vår tid kan åpenbare seg gjennom syner, drømmer og direkte tale til mennesker.

Dette gjør Gud likevel etter sitt råd – hvor Han vil, og når Han vil.

Ny lære

Den nye læren som nå trenger inn, sier noe annet.

Ifølge den kan vi også høre Guds stemme inni oss, i naturen og i stillheten. Vi må bare bestemme oss for det.

Vi kan gå på kurs og lære å høre Guds stemme. Det er opp til oss å øve.

Gud taler hele tida til de kristne utenom Bibelen. Vi skal bare lære oss å lytte.

Spørsmålet om «hvor vi hører Guds stemme» er blitt et test-spørsmål for menighetene:

Hvor går grensa mellom sunn og usunn åndelighet? Hva skal ønskes velkommen, og hva skal avvises?

Profet-ord

Skikken med «profet-ord» og «kunnskapsord» henger nært sammen med dette.

Dersom vi bare hører tilstrekkelig etter, kan alle formidle «direkte budskap» fra Gud til andre mennesker, sies det.

I dag foregår det organisert opplæring for de som ønsker å mestre dette.

Godtatt

Tanken om at alle kan høre Guds stemme utenfor Bibelen og også formidle «himmelske budskap» til andre, er blitt en godtatt og selvfølgelig praksis mange steder.

Vi finner den ikke bare i Oase-bevegelsen, men i Den evangelisk-lutherske frikirke, på vanlige bedehus, i de lutherske misjonsorganisasjonene og på deres videregående skoler.

Kristenlederne ser det nok, men de har et ansvar for å holde organisasjonene samlet. Man ønsker å være raus i møte med nye uttrykk og møteformer og gi rom for ulike personligheter.

Det blir i liten grad anerkjent at sprekkene som har oppstått, løper dypt nede i den teologiske berggrunnen.

Tegn og under

Det andre spørsmålet handler om hvordan vi forstår tegnene og undrene i Bibelen.

Ta for eksempel Apostlenes gjerninger.

Det tradisjonelle synet er at Gud gjorde store tegn i aposteltida. Tanken er likevel at det var Gud som stod bak disse tegnene – ikke apostlene.

Gud gjør fremdeles tegn og under, men bestemmer selv hvor og når det skal skje.

Her har det nå kommet inn en ny forståelse.

Mange tenker at siden apostlene gjorde under, skal kristne i vår tid gjøre de samme undrene.

Apostlenes gjerninger forstås som mal og norm for kirka. Derfor legger man i forkynnelse og menighetsliv stor vekt på syner, tegn og direkte gudsåpenbaringer.

Umulig

Disse to synene er det umulig å forene innenfor en menighet, et trossamfunn eller en misjonsorganisasjon.

Begge sidene vil anklage den andre for ubibelsk lære. Følelsene kommer i kok. Tilliten tæres bort.

Til nå har høflighet og tålmodighet holdt forsamlingene og organisasjonene samlet. Man har ikke ønsket å sette spørsmålene på spissen.

Jeg tror ikke det går i lengden.

Jeg ser for meg mer uro på lokalt plan, store utfordringer for nasjonale kristenledere og kanskje nye strukturer i Kristen-Norge.

Overlever

Overlever de lutherske misjonsorganisasjonene det som nå foregår? Jeg vet ikke.

Hva med andre kristelige institusjoner? Avisa Dagen har for eksempel plassert seg på skrevs over disse teologiske forkastningene.

Hva med bibelskolene? Hvordan tar de stilling til økte spenninger rundt «Guds stemme» og synet på «Apostlenes gjerninger»?

Og de kristne videregående skolene? Er rektor, lærere, foreldre og eierorganisasjoner på linje i dette landskapet?

På konservativt luthersk hold bryter det nå på dypt vann:

Det fins to syn på Guds åpenbaring og Den Hellige Ånds gjerning i menigheten.

Enten man sitter i ro eller skjærer igjennom, vil mange kjenne seg skuffet, såret og sviktet.