«Derfor skal man holde lære og liv skarpt adskilt»

Dette skriver Martin Luther i sin Store Galaterbrevskommentar til Gal 5,9. Dette ble aktualisert av det jeg leste i avisen Dagen om biskop Tor B. Jørgensen som har endret syn siden han var med på å arrangere den såkalte vannskillekonferansen. Han sier at møtet med homofile og erfaringen som folkekirkeprest endret hans syn. Han har m.a.o. gjort akkurat det Luther advarte i mot: blandet lære og liv. 

Luther understreket at læren er uforanderlig, mens livet alltid endres og at man alltid kan gi en og annen innrømmelse. Man kan uten fare tilsidesette kjærligheten når og hvor det er rett – men man kan aldri gjøre det med Ordet eller troen, skriver han. Kjærligheten skal utholde alt, tåle alt og gå til side for alle, mens troen ikke skal gå til side for noe. Kjærligheten tror, tilgir og utholder alt, og blir derfor ofte narret. Men selv om den blir bedratt, lider den ingen skade. Den fortsetter med å gjøre vel, også mot utakknemlige og uverdige. Men når det gjelder frelsen, skal man ikke vise kjærlighet eller anerkjenne villfarelsen, for om man fornekter bare ett enkelt punkt i læren, fornekter man Gud i dem alle. En surdeig syrer hele deigen, slik Paulus skriver i dette verset.

Troen kan ikke ta feil, fordi den tror på Gud. Kjærligheten derimot tar ofte feil, fordi den tror på mennesker. Men denne troen på mennesker er helt nødvendig for vårt liv i denne verden. For hvis mennesker ikke kunne tro og stole på sine medmennesker, hvordan skulle det da gå? Det å vise mennesker tillit, er Åndens eller den kristne tros frukt i de fromme, skriver Luther.

Læren er himmelen, livet er jorden. I livet er det synd, villfarelser og urenhet. Der skal kjærligheten være overbærende og tålsom, la seg narre, tro, håpe og utholde alt. Det gjelder fremfor alt syndenes forlatelse, når man bare ikke forsvarer synd og villfarelse. Men i læren er det ingen feil, så den trenger ikke syndsforlatelse. Villfarelse i levevis kan vi utmerket godt være overbærende med, for også vi feiler daglig, slik også helgener gjør det. Men vår lære er ren og i alle våre trosartikler fullstendig begrunnet i Den Hellige Skift. Den vil Djevelen gjerne ødelegge, derfor angriper han oss så listig med denne blendende bevisførsel om kjærligheten...

Så langt Luther, som er forbløffende aktuell. Evangeliet er det glade budskap til oss alle om at det er syndsforlatelse å få hos Kristus. Han tåler ikke synd, men elsker syndere, derfor skal vi møte alle våre medmennesker med overbærenhet – og vise til hvor vi selv finner nåde. Men dersom vi i vår overbærenhet bortforklarer synden, ja villeder mennesker med å velsigne det Guds Ord kaller synd; da tar vi med vår overbærende kjærlighet Guds kjærlighet fra dem. Derfor er det så farlig å blande lære og liv, tro og kjærlighet.

Denne sammenblandingen begynte for lenge siden, og fikk utslag også i den såkalte vannskillekonferansen. Den laget et kunstig vannskille som dekket over hvor vannskillet egentlig var og fortsatt er. Vannskillet går ikke, og gikk heller ikke ved homofilispørsmålet, noe også Jørgensens teologiske utvikling med all tydelighet viser. Det er forholdet til Skriften som er vannskillet som leder de teologiske elvene i helt forskjellig retning. Den gangen ble dette dekket over ved å understreke at spørsmålet om kvinnelige prester ikke skapte et alvorlig skille. Man ville stå sammen mot læreutviklingen i folkekirken, men samtidig dekket man over en grunnleggende årsak til den.

Et samlet bispemøte konkluderer iflg www.kirken.no med at « . . .uenigheten ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes». Men kirkens enhet er en læreenhet som ikke bare baserer seg på en tilslutning til Skrift og bekjennelse på papiret, men også i praksis. Når bispemøtet hevder at det ikke er ødeleggende for fellesskapet at en sier at noe er synd – en annen at det samme er under Guds velsignelse, da har all tale om rett lære og felles bekjennelse mistet sin mening. Da er det ikke lenger enighet om «Evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene» slik CA7 krever for kirkelig enhet. For et rike som er i strid med seg selv går til grunne slik Jesus uttrykte det. Kjærligheten dekker over en mengde med synder, men den skal ikke dekke over og tåkelegge læren, Guds Ord.

Alf Danbolt, rektor ved Ad Fontes pastorutanning