Det annet vatikankonsil

George Weigel,

Kristus til verden: Det annet vatikankonsils levende arv.

Oversatt fra engelsk av Øyvind Johannes Vardenær Evenstad.

St. Olav forlag, 2025.

320 s.

Forståelsen av Det annet vatikankonsil (1962-1965) er stadig omstridt i Den romersk-katolske kirke. Denne boken prøver å gi en balansert vurdering av konsilet basert på en presentasjon av dets dokumenter og en drøftelse av hvilke prinsipper som bør legges til grunn for forståelsen.

Bokens første del forklarer bakgrunnen for konsilet. Moderniteten representerte en utfordring som Den romersk-katolske kirke strevde med å komme til rette med. Stivbent avvisning var i løpet av det 20. århundre avløst av forsiktige forsøk på informert dialog. Da pave Johannes XXIII tok initiativ til konsilet, var det både for å gjøre opp status og skape retningslinjer for veien videre.

Bokens del to er en gjennomgang av de viktigste konsildokumentene. Hovedvekten ligger på de to så kalte dogmatiske konstitusjonene, Dei Verbum, som handler om Guds åpenbaring, og Lumen Gentium, som handler om kirken. Dei Verbum framhever at det er Jesus som er Guds avgjørende åpenbaringsord. Lumen Gentium prøver å komme bort fra en stram, hierarkisk forståelse av kirken, og beveger seg i retning av en forståelse av kirken som fellesskap. Her antydes også en mer forsonlig holdning til andre kirker, og det understrekes at det er ting av verdi også i andre religiøse tradisjoner.

Boken drøfter også konsilets behandling av liturgiske spørsmål, kommunikasjonsutfordringen i forhold til den moderne verden, spørsmålet om religionsfrihet (som Den romersk-katolske kirke lenge avviste), og forståelsen av det kirkelige hierarki. Avslutningsvis drøftes konsilets synspunkter på romersk-katolske kirker med ortodoks ritus, økumenikk og ikke-kristne religioner, som utdyper drøftelsene i Lumen Gentium.

Bokens del tre drøfter så tolkningsprinsippene eller nøklene til forståelsen av konsilet. Hva var det det ville? Hva var det det ønsket å oppnå? Forfatterens oppfatning er at de to pavene Johannes Paul II og Benedikt XVI her gir den beste hjelp til forståelsen. De ønsker ikke å bryte med læreoverleveringen og Den romersk-katolske kirkes læretradisjon, men de ønsket å formidle den uforfalsket slik at den kunne være retningsgivende i en ny tid. Pave Frans forbigår han imidlertid i stillhet; antagelig prøver han slik å gi noen føringer for forståelsen uten å si det direkte. Samtidig er forfatteren vel klar over at har gått seksti år siden konsilet, og det er mye som har endret seg på de årene. Hverken den seksuelle revolusjon eller sekularismens avløsning av voksende religiøst mangfold var noe konsilfedrene forutså. På enkelte punkter virker konsilets drøftelser derfor allerede foreldet.

Boken gir et interessant innblikk i Den romerske-katolske kirkes forsøk på å finne seg selv i en globalisert og pluralistisk verden der mange av de tradisjonelle holdepunktene er blitt borte. Men den er lite preget av vilje til selvkritikk og gir seg aldri i kast med de grunnleggende spørsmålene. Den tridentinske konfesjonalisering av Den romersk-katolske tas for gitt, og grunnleggende spørsmål om kontinuiteten tilbake til det oldkirkelige stilles ikke. Tridentinums restløse åpenhet i forhold til respekten for kirkens muntlige tradisjon aksepteres uten forbehold.

Boken gir slik en viss innsikt i hva det er som skjer når selvtilstrekkelig og selvforherligende romersk-katolske teologi snakker med seg selv. Reell hjelp til økumenisk relevant reorientering gir boken derfor ikke. Men det gjorde kanskje ikke konsilet heller. I så fall er boken trofast mot konsilets ånd.

Knut Alfsvåg