Dommen og evigheten

17.08.2022
Rolf Kjøde
Bokomtale Danmark Frelse Frelsesforståelse Frelse og fortapelse Dommedag Dom Fortapelse Bibeltillit Bibelforskning Bibeltroskap Bibeltolkning Bibelbruk Bibelsyn Bibelkritikk Bibelen Urkirken Kirkefedrene Kirkehistorie

Bokanmeldelse

Livets risiko: Himmel og Helvedeaf Henrik Højlund, Hans-Ole Bækgaard og Jørgen Jensen Sejergaard

Jørgen Sejergaard, Henrik Højlund og Hans-Ole Bækgaard (red): Livets Risiko. Himmel og Helvede. Lohse: Fredericia, 2022, pocket, 199 s.

Spørsmålet om dommen og evigheten kan neppe sies å dominere forkynnelsen, verken i kirke eller bedehus. Fortielse er den vanligste strategien. Det hindrer ikke at spørsmålene stadig kommer opp, eller, kanskje gjør det at de kommer opp på andre arenaer. Fortapelsen er noe mange har spørsmål om og stiller spørsmål ved. Taushet i forkynnelse og undervisning er trolig den dårligste av alle strategier for å møte dette. Det gir bare frimodighet til alle som vil nedtone og fjerne Bibelens alvorlige tale om Guds vrede og evig dom.

Spørsmålene er store og konsekvensrike, og noen hver kan kjenne på anfektelse og anstøt. Desto mer skal de danske teologene som har gitt ut denne boka, få ros og anerkjennelse for å løfte fram spørsmålene, og for måten de gjør det på. Noen av dem vil bli nevnt under.

Boka følger et tradisjonelt mønster med gjennomgang av bibelstoff, kirkehistoriske bidrag, systematisk teologiske drøftinger og aktuelt utblikk til temaet i kultur, samtid og formidling. Det kirkehistoriske får et særlig tyngdepunkt. Så viktig er dette at redaksjonen har lagt inn et eget lite kapittel der de i polemikk mot den markerte danske teologen Lars Sandbeck presiserer at klassisk lære om frelse og fortapelse dominerte i oldkirken.

Det er ikke tilfeldig. I noen år har den italiensk-amerikanske patristikeren Ilaria Ramelli vært på markedet med en stor historisk gjennomgang der hun påstår at læren i kirken om frelsen i hovedsak var universalistisk helt fra starten av den andre århundret. Læren om den evige frelse og fortapelse skal ha vunnet gjennom seinere, og da primært i den vestlige kirken.

Ramellis konklusjoner er faglig svært kontroversielle. Kurt Larsen ved dansk MF påviser at en klassisk lære om frelse og fortapelse er entydig og klar hos de apostoliske fedrene i det andre århundret. Hans kollega Peter Søes ser på de kjente unntakene de to neste århundrene, Origenes og Gregor av Nyssa, og viser hvordan ikke minst Origenes kobler sin lære om dommen og evigheten opp mot Platons filosofi om alle rasjonelle veseners nødvendige tilbakevending til sin opprinnelige tilstand. Premissen for oppkomsten av læren om alles frelse, apokatastasis, er altså gresk filosofi i konflikt med bibelske tankemønstre.

En annen MF-lærer, Klaus Vibe skriver om spørsmålets forankring i GT og NT. Jeg likte særlig godt hans balanserte framstilling og bruk av de stedene i 1 Pet 3 og 4 som noen mener peker mot mulighet for omvendelse etter døden.

Boka bærer naturligvis preg av dansk kontekst. Den er ikke lengre fra oss enn at det går veldig greit. Grundtvig og Kierkegaard har betydd mye i Norge også. Det vil kanskje overraske leseren at av disse to er det Grundtvig som mest udiskutabelt og klart formidler kirkens klassiske lære om evig liv og evig fortapelse.

Indremisjonslederen Hans-Ole Bækgaard tar opp diskusjonen med presten Johannes Værge og hans imøtegåelse av det han kaller «syndefaldskristendom». Opp mot Værges forflytning fra frelsesfokus til skapelsesfokus, viser Bækgaard hvordan Jesu kors setter det nødvendige ly mot Guds nødvendige dom.

Knut Alfsvåg er bokas norske bidragsyter. Han drøfter med sedvanlig dybde Guds rettferdighet, kjærlighet og vrede i lys av Guds uforanderlighet. Alfsvåg er kritisk til en apologetisk metode som skal få alle vanskelige spørsmål til å gå opp. Men blir alle spørsmål etter mening «hjemløse» selv om troens forankring er løftet om nåde (s.143)?

Jeg stiller spørsmålet, fordi jeg stusser på hvordan han bruker dette som bakgrunn for å «lade en del spørgsmål forblive åbne. Det gjælder også spørgsmålet om Guds retfærdighed og den evige dom», der han svarer «formodentlig ikke» på sitt eget spørsmål om alle til sist blir inkludert i Kristi forsoning (s.144). Javel, vi gjør alle rett i å overlate dommen til Gud, men hva innebærer konklusjonen om dommens åpenhet? Er det sant, i lys av Skriften, at «[d]ette gjør håbet om en totalt omfattende retfærdiggørelse til et nødvendigt aspekt ved den kristne frelsesforståelse» (s.142)? (Uthevningene i sitatene er mine.) Er det nødvendig å fastholde åpning for det som Skriften eksplisitt avviser, for å sette det på spissen?

Bokas siste kapitler gir utblikk til helvete i litteratur, musikk, islam og film. Det er viktig å være oppmerksom på hvordan bildet av helvete i litteratur og musikk over mange hundre år har skapt en falsk forståelse av Bibelens lære om fortapelsen i den allmenne kulturen, også hos kristne.

Helt til slutt gir Jan Holm Mortensen refleksjoner om hvordan disse store spørsmålene kan høre til i forkynnelse og sjelesorg. Det er høyst betimelig. Om vi skal bryte fortielsen, bør vi samtidig formidle med det kjærlige kall til fellesskap som kommer fra Guds hjerte.

Ikke alt får plass i ei slik bok. For norske fagteologer er professor Niels Gregersen den danske samtidsteologen som kanskje er mest kjent for å avvise læren om den doble utgang. Jeg hadde gjerne sett en analyse av hans teologi fra det danske MF-/DBI-miljøet.

Alt fokus i boka er på forholdet mellom kirkens klassiske lære om frelse og fortapelse og læren om apokatastasis. I en folkekirkelig kontekst er det et opplagt valg. Et alternativ til denne spenningen er spørsmålet om evig død primært er utslettelse, annihilasjon. I evangelikalt pregede miljøer er dette trolig en enda større utfordring enn frelsesuniversalismen. Burde noen ta opp den hansken?

Rolf Kjøde

Førstelektor NLA Høgskolen