En annen tro?

Ledelsen i Den norske kirke «sier unnskyld til skeive». Det gjør den blant annet gjennom en gudstjeneste som først ble gjennomført i Oslo i oktober 2025, og som ble gjentatt i Stavanger i desember. Hvilke teologiske standpunkt og vurderinger er det som kommer til uttrykk gjennom denne gudstjenestens liturgi?

Liturgiene for disse gudstjenestene overrasker på to punkter. Man kunne ha tenkt at når en inviterer til gudstjeneste for å ta et oppgjør med ting som ikke har vært slik de skulle, så ville syndsbekjennelsen stå sentralt. Liturgiene har imidlertid ingen syndsbekjennelse. Det ser ikke ut som man har noe å be Gud om tilgivelse for. I stedet har liturgiene en inngangsbønn hvor liturgien ber Gud om å velsigne «vår kamp for rettferdighet». Dette følges opp av en kort forbønn hvor en ber «for alle som kjemper for rettferdighet» blant annet «for skeive i kirken og verden». Denne tendensen til selvbekreftelse blir overtydelig i lystenningsdelen, hvor en går langt i å gratulere seg selv fordi en har lykkes så godt med å åpne for alle. Ekkoet fra fariseeren i tempelet er her svært tydelig; her takker man i realiteten fordi man ikke er som de andre, som i sin vantro enda ikke har grepet evangeliet om de skeives inkludering.

Samtidig overrasker denne liturgien ved å legge tydelig avstand til de «byggeklosser for regnbuegudstjenester» som ligger på kirkens egne websider. Her fins det alternative forslag også til Kyrie, Gloria og trosbekjennelse. Disse alternativene avviker på mange punkter så tydelig fra Den norske kirkes gudstjenesteliturgi at det dreier seg om en annen tros- og virkelighetsforståelse. Dette stoffet har en ikke ønsket å gjøre bruk av, antagelig fordi de som står bak unnskyldningsgudstjenestene, ikke ønsker å gi uttrykk for en så avvikende trosoppfatning. Det får være tilstrekkelig at en ikke har bruk for evangeliet om syndsforlatelse.

På ett sentralt punkt står imidlertid unnskyldningsgudstjenesten i Oslo sammen med byggekloss-forslagene, og det er i avvisningen av kirkens lære om den treenige Gud. I liturgien slik vi kjenner den både fra Den norske kirke og andre kirkesamfunn, er de interne relasjoner i Gud personrelasjoner; det er kjærlighetsrelasjonen mellom Faderen, Sønnen og Ånden som trosbekjennelsens fundament. Både i byggeklossene og unnskyldningsgudstjenesten i Oslo er dette erstattet av «Skaper, Frigjører og Livgiver». Personrelasjonene i Gud er omgjort til egenskaper, og troen på den treenige Gud slik den er kjent fra Det nye testamente og kirkens trosbekjennelse, er i realiteten borte. Er ikke det en

vel høy pris å betale? Er det absolutt nødvendig at inkluderingen av skeive gjøres på en måte som bryter med kirkens tro?

Knut Alfsvåg

(Tidligere publisert i Dagen)