En kort innføring om kirkemøtet i Nikea

Det er i år 1700 år siden det viktige kirkemøtet i Nikea. Møtet blir regnet som det første 
økumeniske konsil, det vil si et møte der biskoper fra hele kirken var samlet. Målet var å komme fram til enighet om en rekke viktige teologiske saker. 

Konsilet ble innledet 20. mai 325 og varte fram til 25. juli. Det var keiser Konstantin som kalte sammen og de fleste historikere er enige om at hans hovedmotivasjon var rikets enhet – og at han så kirken som en viktig alliert i dette. 

En av de store mytene knyttet til møtet i Nikea er at kirken bestemte hvilke skrifter som skulle 
høre til i Det nye testamente (NT). Dette punktet stod ikke på dagsorden i det hele tatt og vi vet 
fra en rekke kilder at dette spørsmålet i all hovedsak var avklart over hundre år tidligere. En annen seiglivet myte er at kirken vedtok treenighetslæren under møtet i Nikea. Det er heller ikke 
riktig. Fra andre kilder vet vi at begrepet treenighet hadde vært i bruk siden 150-tallet.

De viktigste sakene som ble debattert under konsilet var følgende:

- Kontroversen om arianismen: avsluttet med vedtatt trosbekjennelse 19. juni.

- Utregning av når påske skulle feires: historien har vist at man ikke kom helt i mål på dette området, siden øst- og vestkirken ennå bruker ulike kalendere.

- Det melitianske skisma: om kirkens forhold til en splittelse over hvor strenge reglene skulle være for gjenopptakelse av dem som hadde sviktet under de voldsomme forfølgelsene under keiser Diokletian på slutten av 200-tallet.

- Diverse disiplinære regler: eksempler er forbud mot selvkastrering, at Alexandria og Roma fikk forrang framfor andre bispedømmer, regler om hvorvidt man skulle knele eller stå under bønnen på søndager og i pinsetiden og mye mer.

Basert på ulike kilder, har man rekonstruert flere av vedtakene og de kan leses på nett (ccel.org). 

Den arianske striden

Den viktigste teologiske striden handlet om kristologien, læren om Jesus, og det store spørsmålet var hvorvidt Sønnen er evig eller ikke. Har Jesus alltid vært, eller var det en gang da han ikke var? Striden føres tilbake til presbyteren Arius (256-336) som hevdet at Sønnen var skapt av Faderen før tiden, og dermed den fremste av Faderens skapninger. Jesus er ikke evig som Faderen, og dermed er de ulike av vesen. Konsekvensen av dette er at treenighetslæren oppløses.

Selv om Arius ble stående igjen som taper etter striden i Nikea, overlevde teologien han stod for, ikke minst blant goterne og germanerne, som forble arianske helt til 700-tallet. I dag er det Jehovas vitner som kommer nærmest Arius’ teologi, i og med at de lærer at Jesus er skapt, og dermed ikke Gud, men guddommelig. Derfor står det i deres bibeloversettelse at «Ordet var en gud» i stedet for «Ordet var Gud» i Joh 1,1.

Den nikenske trosbekjennelsen (Nicenum)

Kirkemøtet i Nikea gjorde vedtak mot læren til Arius og resultatet ble en trosbekjennelse med en rekke formuleringer som understreker Jesu guddom. Dessuten er de viktigste avsnittene mot arianismen skrevet i en tilbedende stil, noe som underbygger læren om at Jesus er Gud og følgelig skal tilbes som Gud. Bekjennelsen fra Nikea er en god del kortere enn den vi i dag kaller «Den nikenske trosbekjennelsen». Det henger sammen med at bekjennelsen fra Nikea ble utvidet under kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Utvidelsene er primært flere detaljer om Jesu liv, og i praksis formuleringer hentet fra Den apostoliske trosbekjennelse. I tillegg ble seksjonen om Den hellige ånd betydelig utvidet, fordi man måtte tydeliggjøre læren om Ånden.

De formuleringene som særlig er rettet mot læren til Arius finner vi i starten av andre trosartikkel, og jeg siterer fra 381-utgaven:

Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud 
av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som 
Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. 

Alle ord og begreper i denne artikkelen er hentet fra Bibelen bortsett fra ett. For ett enkelt gresk ord ble ytterligere tilføyd for riktig å tydeliggjøre saken: «av samme vesen [homoousion] som Faderen».

Under møtet i Nikea ble det også lagt til en fordømmelsesartikkel til slutt i bekjennelsen:

Men de som sier: «Det var en tid da han ikke var», eller «Han var ikke før han ble til», eller «Han ble til av ingenting», eller «Han er av en annen substans eller vesen», eller «Guds sønn er skapt», eller «foranderlig» eller «foranderlig i sitt vesen» – de er fordømt av den hellige katolske og apostoliske kirke.

Disse skarpe formuleringene og tydelige avgrensningene mot vranglæren har vært et ytre rammeverk for kirken helt siden kirkemøtet i Nikea. Den nikenske bekjennelsen er den mest økumeniske av alle bekjennelsene og har gjennom historien vært en viktig felles plattform for økumenisk dialog og debatt. Det er ikke uten grunn at man av og til kan høre sagt fra teologer at all teologi etter møtet i Nikea kun er fotnoter til Nicenum.

Knut Kåre Kirkholm

(Tidligere publisert i Fast Grunn)