En lutheraner i paveland

Undertegnede er nettopp hjemkommet fra ferie i Italia, nærmere bestemt Firenze og Siena. Som interessert i kunst og historie har jeg alltid hatt ønske om å besøke disse byene, og vi fikk endelig muligheten nå i mai. Den samling av kunst som finnes her – både i museer og kirker – er enestående. Og ikke minst er landskapet i Toscana betagende vakkert. Å besøke Uffizi-samlingen og Accademia i Firenze hvor en kan beskue verker av Michelangelo, Giotto, Botticelli, da Vinci, osv. er en opplevelse, trass i at antallet turister med ditto køståing tidvis kunne være enerverende.

Det ble også rik anledning til å bese katedralene både i Firenze og Siena, samt en rekke andre kirker. Disse er fylt med kunst – til dels av flere av de store mestere fra renessansen, og er også noe av en opplevelse å få se. Samtidig – som teologisk menneske – var det umulig å la være å reflektere over den teologi som kirkekunsten forkynner. Kirkekunst er teologi i billedform, og slik taler utsmykningen av kirkerommet om hva slags tros- og fromhetsliv som gjøre seg gjeldende, om hva som regnes som viktig, og ikke minst: Hva som er akseptabel teologi og fromhet. Slik sett kan dette bli et lite apropos fra sidelinjen i den pågående debatt rundt katolisismen.

Her vil vi først si litt om Maria- og helgendyrkelsen.

Når en besøker kirker i gamle katolske land, vil en protestant undre seg over at korset ofte har en svært beskjeden plass. Ja, i enkelte kirker må en lete etter det før en til sist finner det i et sidekapell. Det dominerende bildemotiv er regelmessig Maria, og da i to hovedsituasjoner: Enten Maria med Jesusbarnet, og dernest Marias himmelfart og kroning til himmeldronning. I begge situasjonene er Jesus med. Når Maria avbildes med barnet fremhever kunstverkene tydelig Maria som hovedperson. Ofte på en slik måte at Jesusbarnet peker på Maria, ikke omvendt. Dette er enda mer påfallende der Marias himmelfart er motivet. Her ser vi Jesus krone sin mor til himmeldronning ledsaget av englenes og helgenenes tilbedelse og lovsang. Det er Sønnen som ærer sin mor, ikke omvendt. Dette er ikke sjelden hovedmotiv i selve alterbildet. Og i kirkerommets liturgiske arkitektur skal alterbildets rolle nettopp være å fremheve hva som er sentralt for troen.

En sentral side ved Mariadyrkelsen er at Maria hevdes å være syndfri. Dette ble dogme i 1854, da pave Pius 9 ex cathedra fastslo hennes «ubesmittede unnfangelse» som kirkelære. Som enhver bibelleser vet strider dette mot en grunnsannhet i troen: Hvert menneske som nedstammer fra Adam (unntatt vår Herre Jesus Kristus) er underlagt syndens herredømme (Rom 3,23; 5,12ff).

Tilsvarende finner en Mariastatuer i de fleste kirker, da gjerne plassert på en slik måte at bønn og tilbedelse skjer innfor statuen. I kirken Santa Croce i Firenze var det hugget inn en bønn til Maria på veggen i kirkerommet: «O virgo miserere mei» - O jomfru, forbarm deg over meg!

Når norske katolikker konfronteres med denne fromhetspraksisen, forsvares det på flere måter. Maria er ikke guddommelig på noen måte, hun er bare den fremste blant alle de hellige. Dernest hevdes det gjerne at en ikke ber til Maria, men at en – akkurat som vi kan be en medkristen om hans forbønn – slik kan vi også be Maria (og andre helgener) om deres forbønn. Til dette må to ting sies: For at Maria skal kunne høre den bønn som rettes til henne fra alle de millioner som kommer til henne, må hun ha guddommelige egenskaper. Intet menneske, hvor fromt den enn måtte være, er i stand til både å høre og å be for millioner på millioner av mennesker som påkaller en. Dernest: Å påkalle de døde er noe Bibelen advarer mot og forbyr på det strengeste – noe vi vil komme tilbake til nedenfor.

Vil en ha rede på hva Mariadyrkelsen i realiteten handler om, kan en reise til Lourdes i Syd-Frankrike. Her åpenbarte jomfru Maria seg for Bernadette i 1858. Stedet er blitt en sentral helligdom med en kirke til Marias ære reist over grotten der åpenbaringen fant sted. Årlig valfarter 3 millioner pilegrimer dit, og det berettes om en rekke underfulle helbredelser i Marias navn. På forsiden til pilegrimssenteret sies følgende: «The Sanctuary of Our Lady of Lourdes is above all the place of healing of bodies and hearts where one comes to pray humbly to the one who revealed her name to Bernadette Soubirous: “I am the Immaculate Conception”.» Her sies det uttrykkelig at en ber til Maria. Videre siteres det fra Bernadettes notatbok på neste side: «O my mother, in your heart I placed all my anguish of my heart and it is there that I gain strength and courage!» Hun går til Maria med sitt hjertes angst og finner styrke og mot hos henne. Ikke hos vår Herre, Jesus Kristus.

I Den katolske kirkes katekisme (KK, Oslo 1992) siteres en Maria-bønn fra den bysantinske liturgi: «Da du fødte, forble du jomfru; da du sov inn, forlot du ikke verden, o du Guds Mor: du gikk tilbake til livets kilde, du som unnfanget den levende Gud, og som ved dine bønner frelste vår sjel fra døden» (§966). Videre siteres det fra Lumen Gentium: «Derfor påkalles Maria i Kirken under navn av talskvinne, hjelper, støtte og formidler».

Maria åpenbarer seg, gjør under/helbredelser, svarer på bønner, gir styrke og trosmot, og blir bedt til. I katekismen sies det videre: «Kirkens fromhet overfor Den Hellige Jomfru hører med til den kristne gudstjenestes vesen» (KK 971). Slik er det fordi Maria ikke bare er Jesu mor, men Kirkens mor. Dette er noe ganske annet og mer enn de rasjonaliseringer og bortforklaringer som norske katolikker lager for å forsvare det hele. Den polske pave Johannes Paul II hadde som en av hovedmålsettingene for sin tid i pavestolen å styrke Mariatilbedelsen, og besøkte bla. a. Lourdes (samt andre steder der Maria også hadde åpenbart seg, f.eks. Fatima i Portugal) ved flere anledninger. Dersom noe av det som er sitert over hadde vært problematisk i pavens øyne, kunne en forvente at han hadde gått i rette med det. Men han virket altså tvert om for å styrke denne slags «fromhet».

På samme måte kan en påkalle ulike helgener med tanke på hjelp og forbønn. Jeg kjenner personlig mennesker som har bedt til en bestemt helgen for å få hjelp i en vanskelig situasjon, – og fått det. I katolske land, særlig i Latin-Amerika, er det ikke uvanlig at en inngår avtale med den helgen en ber til: Dersom helgenen gir den hjelp en ber om, lover en å gjøre den ene eller andre fromhetsgjerning. Og ikke sjelden får en den hjelp en utber seg.

En særlig utvekst av denne tenkningen finner en i relikviedyrkelsen. Relikvier er gjenstander eller kroppsdeler som stammer fra en helgen, eller som i noen tilfeller hevdes å stamme fra Jesus selv. Relikviene sies ofte å ha helbredende eller undergjørende kraft. Fortsatt finner en samlinger av relikvier i en del katolske kirker: En flik av en kappe, en avhugget hånd, eller en hodeskalle, osv. I dagens Europa er det nok sjelden å finne pilegrimer som besøker relikvier i håp om hjelp og helbredelse, mens det i andre verdensdeler er mer vanlig.

Den hellige skrift forbyr på det strengeste enhver påkallelse av eller kontakt med avdøde (5Mos 18,10ff m.fl.). En skal ikke «gå til de døde for de levende» (Jes 8,19). Bibelen gir intet grunnlag for å hevde at de avdøde ser og følger med på de levendes ferd her i verden, langt mindre at de kan medvirke til hjelp for oss. Den slags tanker finner en i stedet inne ulike slags hedenskap (f.eks. der fedredyrkelse er vanlig) eller innen spiritismen.

Når bønn rettes til Maria eller helgenene, er dette noe som erstatter bønn til Herren selv. Jesus er vår forbeder og talsmann hos Faderen (Hebr 7,25; 1Joh 2,1f), gitt oss av Faderen til å være vår Forløser, hjelp, trøst, styrke, tilflukt og håp. Å henvende seg til andre enn Ham som Faderen har gitt oss, er å berøve Jesus hans ære som vår eneste gjenløser.

(Tidligere publisert i Dagen)

Jan Bygstad, formann i FBB