Fariseer-problemet og Den norske kirke

Alle fariseeres problem er fristelsen til å tro at en selv og den gruppen en tilhører, besitter overlegen religiøs kunnskap og kompetanse. Da ser en ned på andre og innfører en splittelsens ånd i det fellesskap en tilhører. Det er en særlig fristelse for alle religiøse eliter og dermed også for alle former for kirkelig lederskap.

Fariseernes kunnskap trenger ikke å være gal. Fariseismens store motstander Jesus bekrefter det. «Gjør som de sier, men ikke som de gjør,» sier han om dem. La dere ikke lokke av den splittelsens ånd som gjennomsyrer deres lederskap!

Ledelsen i Den norske kirke demonstrerer for tiden fariseer-problemet på en svært tydelig måte. Den har en velment strategi for toleranse og inkludering. Problemet er at det fremmes på en slik måte at Den norske kirke utad framstår som Sosialistisk Venstrepartis avdeling for religionsdialog. Ikke alle kirkelig aktive er fortrolige med dette. Dermed søker de andre fellesskap og andre organisasjonsformer, og det kirkelige fellesskap forvitrer.

Dette er en prosess som har pågått en stund. Biskoper og Kirkeråd tar imidlertid lite hensyn til dette, og fortsetter i samme spor i fast tro på egen fullkommenhet. Dermed fungerer de i praksis som støttespillere for dem som ønsker å undergrave Den norske kirke til fordel for frikirker og mer eller mindre løst organiserte organisasjonsforsamlinger. Det er i dag neppe noe som stimulerer utviklingen i retning av større kirkelig mangfold i Norge mer enn det biskoppelige toleranseideal.

Utviklingen i retning av større frikirkelig mangfold løser neppe noe problem. Nissen flytter alltid med på lasset, og fariseer-problemet blir ikke mindre om det kirkelige og religiøse lederskap mangfoldiggjøres. En løser aldri teologiske problemer ved å opprette nye kirkelige fellesskap.

Vi trenger derfor en motstrategi for å bevare Den norske kirke som en samlende faktor i det norske kirkelandskap. Mitt forslag er at biskoper og kirkeledere prioriterer meditativ omgang med Jesu fariseer-kritikk til innvortes bruk. Kanskje de da kunne fanges av en ydmykhet som lar deres toleranseideal også omfatte de deler av Den norske kirke og det norske kristenfolk som ikke har gjort noe annet galt enn å prøve å ta kirkens trosbekjennelse på alvor. Selvsagt har også denne gruppen sin variant av fariseerproblemet å stri med. Men så lenge den befinner seg så langt borte fra det kirkelige lederskap som den nå gjør, er det neppe her det er mest akutt.

Knut Alfsvåg