Før Pride-sesongen

Det nærmer seg Pride-sesong igjen, og diskusjonen for eller imot deltagelse er i gang. Hvilke idealer er det egentlig Pride-bevegelsen vil fremme?

I teorien vil den fremme seksuelt mangfold og bekjempe diskriminering av seksuelle uttrykksformer. Samtidig gir Pride stort rom for skeiv teori, som hevder at kjønn er en selvvalgt identitet og at biologiske kjønnskategorier derfor ikke bør spille noen rolle i det hele tatt.

Fornektelsen av betydningen av biologisk kjønn er dypt problematisk på flere måter. For det første er den usann. Biologisk kjønn er en ufrakommelig realitet. Den kjønnede formering vi alle er blitt til ved, spør etter biologisk, ikke opplevd kjønn. Biologisk kjønn setter også sitt uutslettelige stempel på oss ved at vårt DNA er kodet enten med et xx-kromosom som gjør oss til kvinner eller et xy-kromosom som gjør oss til menn. Ingen hormonbehandling eller kjønnskorrigerende kirurgi kan endre det.

For det andre er fornektelsen av biologisk kjønn skadelig. Å jakte på kjønnsuttrykk på tvers at de tradisjonelle trenger det ikke være noe problematisk ved, men når dette gir seg utslag i medisinske inngrep på somatisk friske kropper, har vi passert en grense som ikke bør passeres. Dessuten burde det være unødvendig. Hvis biologi ikke betyr noe, hvorfor må biologien da endres i samsvar med opplevd kjønn?

For det tredje ødelegger fornektelsen av biologisk kjønn opparbeidede rettigheter basert på biologisk kjønn. Vi fremmer ikke kvinners rettigheter ved å late som menn som opplever seg som kvinner, faktisk er kvinner. Personer med xy-kromosom og mannlig pubertetsutvikling har for eksempel ikke noe i idrettens kvinneklasse å gjøre. Å si noe annet, er å holde biologiske kvinner for narr.

Fornektelsen av biologisk kjønn er en irrasjonell teori. Derfor er den anti-liberal og åpner for en totalitær virkelighetsforståelse. Standpunkt som ikke kan begrunnes med fornuft, må begrunnes med makt. Samtidig har dens forsvarere fått trygt fotfeste både i akademia og i departementene. Kritikk av skeiv teori oppfattes derfor nå som angrep på deres rettigheter og forsvares med beinhard konservatisme.

Enten vi liker det eller ikke, er dette som nå er rammen om Pride-togene, og det er slike idealer de som går i disse togene, fremmer. Tiden er derfor inne for at mennesker som oppfatter seg selv om rasjonelle, kritisk reflekterende individer for sin del avslutter Pride-prosjektet. Det er bare de som ukritisk følger strømmen, som kan gå der nå.

Knut Alfsvåg

(Tidligere publisert i Dagen)