Forståelse av kjønn

Tyson, Paul.

Gender Theory is Wrong: A Genealogy of Sex-Irrealism, Why it Fails, and How We Can Restore a Meaningful Understanding of Natural Facts.

Eugene: Cascade Books,

2026.

200 sider.

Forfatteren av denne boken arbeider med filosofisk teologi og sosiologi og er tilknyttet University of Queensland i Brisbane i Australia. Jeg kjenner ham godt, og vi har, på tross av den geografiske avstand, hatt en god del kontakt siden vi først møttes på en konferanse i Oxford i 2012. Jeg har også anmeldt et par av hans bøker på fbb.nu tidligere, en Kierkegaard-bok en og en bok om teologi og klimaendringer. Om mitt vennskap med forfatteren gjør at denne anmeldelsen ikke har tilstrekkelig kritisk distanse, får andre avgjøre; leseren er herved advart. Jeg synes uansett at dette er en bok det er viktig å gjøre oppmerksom på. Jeg har også tidligere anmeldt en bok av Carl Trueman med en delvis overlappende problemstilling.

Forfatterens målsetting med denne boken er å gi en kritisk vurdering av moderne kjønnsteori, altså den tanke at kjønn primært er et spørsmål om personlig preferanse og ikke en biologisk realitet. Dettes synes i utgangspunktet å være en irrasjonell tanke og har inntil nylig også blitt forstått slik. Den har imidlertid vunnet fram og fått stor innflytelse både akademisk og politisk. Hva er grunnen til det, og hvilke konsekvenser har det? Det er hva Tyson ønsker å belyse i denne boken.

Boken er delt i to hoveddeler. I første del prøver Tyson å beskrive de idehistoriske forutsetningene for moderne kjønnsteori. Utgangspunktet slik han forstår det, ligger i opplysningstidens problem med å fastholde sammenhengen mellom virkelighet og virkelighetsforståelse. En nøkkelfigur her er Immanuel Kant og hans tanke om at virkelighetsforståelsen er styrt av den måten menneskets sansning og rasjonalitet er strukturert på. Mens den tradisjonelle kunnskapsforståelse er basert på den forutsetning at mennesket prøver å avlese de bærende strukturer i en gitt virkelighet, åpner opplysningstidens menneskesentrerte tenkning for at det i realiteten er mennesket som tilpasser virkelighetsforståelsen til sine forutsetninger og behov.

Lenge prøvde en med dette utgangspunktet å ri på to hester samtidig. En forstod tradisjonell kunnskap som noe som tjente de mektiges interesser, samtidig som en prøvde å begrunne at den nye, maktkritiske kunnskap var bedre enn den modell en hadde forlatt. Postmoderniteten innebærer at dette prosjektet bryter sammen; en innser at med opplysningstidens utgangspunkt er det ikke mulig å begrunne tanken om at kunnskap, og da heller ikke den nye, progressive kunnskapen, kan være sann i den forstand at den oppfatter virkelighetens iboende strukturer på en korrekt måte.

De ideologiske eliter har imidlertid hele sin identitet investert i det menneskesentrerte kunnskapsprosjektet. Den eneste muligheten som er tilbake, er da å omfavne det menneskesentrerte fullt og helt og erklære at det enkelte individ har definisjonsrett overfor virkeligheten; verden er slik en selv oppfatter at den er. Judith Butler og tilhengerne av den nye kjønnsforståelsen trekker bare konsekvensen av dette. Opptatthet av biologiske realiteter er fortidens måte å tenke på; nå gjelder det å fremme idealet om at den enkelte definerer sin egen virkelighet. Om det er eller ikke samsvar mellom opplevd og biologisk kjønn er en uinteressant tilfeldighet; en er uansett det kjønn en opplever seg som.

Utviklingen er selvsagt mer komplisert enn denne korte sammenfatningen, noe Tyson heller ikke legger skjul på. Noen vil nok finne at han her gjør framstillingen unødig komplisert. Styrken i framstillingen hans er at han får fram utviklingens iboende nødvendighet; aksepterer en det kantianske utgangspunktet, vil en før eller siden nødvendigvis havne i skeiv teori og dens forståelse av kjønn som en selvvalgt identitet. Det forklarer hvorfor det nå er så vanskelig å vinne fram med alminnelige enkle observasjoner om biologisk kjønn overfor dem som nå har etablert seg i maktens bastioner. De har investert sine karrierer i det rådende paradigme, og da er det ikke sikkert at observasjoner som bestrider det, har livets rett.

Tyson har nok også selv en forståelse av at en så abstrakt argumentasjon ikke fremmer den endring han argumenterer for at vi trenger. Bokens del to går derfor mer praktisk til verks, og spør etter praktiske, åpenbart uholdbare konsekvenser av den nye kjønnsforståelsen. Dersom skeiv teori mener alvor når den vil åpne for alle kjønnsforståelser, må den også åpne for tradisjonell kjønnsrealisme. Når den ikke gjør det, kan dette ikke begrunnes med at kjønnsrealismen er usann, for sant og usant er kategorier som ikke fins. Skeiv teori kan derfor bare bekjempe kjønnsrealisme ved å benytte seg av slike undertrykkelsesmekanismer den i utgangspunktet ble konstruert for å avskaffe. Den tar altså ikke sitt eget utgangspunkt alvorlig, men framstår som et undertrykkelsesprosjekt med totalitære implikasjoner.

Det er også en åpenbar motsetning mellom den uttalte biologi-forakten og bestrebelsene for å endre det biologiske kjønnsuttrykk slik at det, i hvert fall tilsynelatende, stemmer overens med det opplevde kjønn. Dersom det biologiske kjønn er uinteressant, spiller det vel ingen rolle om den som opplever seg selv som kvinne har penis eller ikke? Hvorfor da denne opptatthet av hormonbehandling og kjønnskorrigerende kirurgi? Her bekrefter transideologiens representanter de kjønnsstereotypier de selv mener de bekjemper. Samtidig vet jo alle at hormonbehandling og kjønnskirurgi bare er kosmetiske inngrep som nok kan ha den konsekvens at de som utsettes for dette, blir infertile, mens den genetiske kjønnskoding, som er bygget inn i alle kroppens celler, aldri kan endres. Uansett hvor sofistikerte metoder en bruker for å benekte muligheten av sann kunnskap, er jo dette likevel noe vi faktisk vet.

Tyson drøfter også problemet med trans-menn (altså menn som identifiserer seg som kvinner) i kvinneidrett. Vi har hatt flere tilfelle hvor personer med xy-kromosom og mannlig pubertetsutvikling som får lov til å konkurrere i kvinneklassen, og hvor det å påtale dette, oppfattes som diskriminerende overfor transbevegelsen. Tyson argumenterer overbevisende for at dette er ødeleggende for kvinneidrett og bringer oss tilbake til en tid da idrett primært var en mannlig aktivitet.

Løsningen for Tyson er å søke tilbake til den gang det moderne prosjektet sporet av og forsøke å få det inn på sporet igjen. Det innebærer for ham ingen kritikk av modernitetens kunnskapsproduksjon, men den må settes inn i et metafysisk og teologisk rammeverk som befrir den for det fangenskap den havnet i da den insisterte på det menneskesentrerte ved all kunnskap. Virkeligheten gir seg til kjenne for oss på en måte det er mulig å møte med grunnleggende tillit. Moderne vitenskapsteori er ikke uten videre avvisende til et slikt perspektiv. Det betyr ikke at vitenskapelige teorier noensinne vil være fullstendige. Men de gir oss reell, om enn betinget og foreløpig kunnskap. Det, mener Tyson, er et mye bedre utgangspunkt enn å hengi seg til det irrasjonelle, anti-liberale og totalitære prosjektet som den nye kjønnsideologien i realiteten er.

Tysons bok inneholder lite nytt. Den kan derfor på mange måter leses som en innføring i de siste 250 års debatt om kunnskapens grunnlag og grenser. Men han deler ikke modernitetens berøringsangst i forhold til en teologisk informert metafysikk som legger til grunn at virkeligheten framtrer for oss som noe som har mening, og vitenskapens oppgave er å avdekke den meningen. Det håpløst uholdbare i å forkaste denne modellen og i stedet holde seg til en rent menneskesentrert kunnskapsmodell viser seg tydelig i det irrasjonelle ved den rådende teori om at kjønn ikke handler om biologi.

Vi vet fra vitenskapshistorien at paradigmeendringer tar tid. Tilhengerne av det rådende paradigme forsvarer sine posisjoner og kan iblant forfalle til en stram og ekskluderende konservatisme. Kanskje dette slår ekstra sterkt ut når det rådende paradigme, slik som i dette tilfelle, aldri har vært rasjonelt forankret og derfor heller ikke kan bekjempes med rasjonelle argumenter. Men Tyson gjør oss i hvert fall den tjeneste at han viser hvorfor det er slik og hvilke konsekvenser det har.

18.5.2026

Knut Alfsvåg