Frå kristenrett til kyrkjerett

Egil Morland: Frå kristenrett til kyrkjerett - ei tusenårs vandring og forteljinga om statskyrkja sin ende

Del av serien Prismet bok og Kristendom i Norge i 1000 år

2025, 120 sider, innbundet, kr. 499

Med fjorårets 1000 årsjubileum for innføringen av kristenretten i Norge som det aktuelle bakteppet, har Egil Morland skrevet en svært interessant og lesverdig bok om den historiske utviklingen fra Moster 1024 og fram til dagens situasjon i 2025. Denne historiske gjennomgangen gjøres med et tydelig utsiktspunkt, nemlig de endringene som har skjedd i Den norske kirke de to siste tiårene med avviklingen av statskirken.

Boken er en historisk gjennomgang av kirkens rettslige status i samfunnet gjennom de siste tusen år. Denne gjennomgangen er strukturert i fire historiske hovedbolker: Den første tar for seg innføringen kristenretten på 1020-tallet (etter tradisjonen på Moster i 1024), samt landsloven 250 år senere. Deretter følger de endringene som skjer fra reformasjonen, via eneveldet og til Grunnloven 1814. Tredje bolk tar for seg kirkekampen under andre verdenskrig og følgene av denne. Og den fjerde bolken ser på de prosessene som ledet fram til dagens status med den formelle opphevelsen av Den norske kirke som statskirke.

Dette kunne vært en knusktørr avhandling med sitater fra lovtekster, paragrafer og kirkepolitiske bestemmelser. Det er imidlertid ikke tilfelle. Morland skriver med et friskt engasjement, og noe av det som gjør det spennende å lese, er hans evne til å stille gode spørsmål og til å se litt dypere på hva som egentlig rører seg under overflaten av lovtekster og bestemmelser. Hvilke verdier er i spill, og hva skjer på et dypere plan? Hvilke valg ble tatt på de ulike stoppestedene underveis? Et overordnet perspektiv i denne sammenhengen er å vurdere hendelser ut fra spørsmål om brudd eller kontinuitet. Hvilke prosesser er i naturlig kontinuitet med det foregående, og når er det snakk om brudd og nydannelser?

Noe av den underliggende interessen i boken synes å være det samme som Morland i bokens innledning beskriver som en rød tråd i sine ulike akademiske arbeider innenfor kirkeretten: «Korleis tilhøvet mellom det ‘guddommelege’ og det ‘menneskelege’ i kyrkjeretten prinsipielt skal forståast, slik at relasjonen mellom kyrkje og stat kan få ei teologisk og politisk forsvarleg utforming.»

Den historiske gjennomgangen inneholder stadig korte refleksjoner som gjør innholdet både spennende og relevant. For eksempel trekkes det linjer fra Landsloven i 1274 til Nürnberg-domstolen etter andre verdenskrig, gjennom forestillingen om en høyere uskreven lov, som likevel kan erkjennes og som mennesket står ansvarlig overfor.

Beskrivelsen av kirkekampen under andre verdenskrig er et sentralt kapittel. Med biskop Berggrav i spissen innebar dette en fundamental reorientering og prinsipiell teologisk klargjøring av forholdet mellom kirke og stat. Morland viser hvordan Berggrav har en metafysisk forankring av retten: staten kan ikke gå utenfor de av Gud angitte rammer. Etter krigen bruker Berggrav krigserfaringene for å argumentere prinsipielt for en større selvstendighet og frihet for kirken. Med utgangspunkt i dette prinsipielle teologiske arbeidet, sammen med den allmenne oppslutningen om kirkens strategi i krigsårene, skulle man tro det var duket for store endringer i kirkens relasjon til staten. Men det paradoksale er hvor raskt alt dette ramler sammen, og man finner tilbake til de gamle mønster. Kapittelet som skildrer denne prosessen, har fått den treffende overskriften «Berget som fødde ei mus».

Deretter følger utviklingen fram til de siste års prosesser med den formelle avviklingen av kirken som statskirke. Her stiller Morland blant annet spørsmålet om – og i hvor stor grad – statskirken virkelig er opphevet. Her pekes det på hvordan «den faktiske rettssituasjonen» viser at staten fortsatt har stor innflytelse over kirkens kurs og veivalg. Dette er imidlertid ikke noe folk flest legger merke til, og Morland kritiserer her det han mener er en manglende ideologisk «sårflate» der kirke og stat møtes. Det er ingenting som gnisser eller gir motstand. Kirken er så politisk korrekt at staten ikke behøver å anvende noen maktmidler for å få den til å gå i takt. Ved sine sentrale organer gjør den det allerede.

Boken slutter med et utblikk som spør etter «kristenretten sin plass i kyrkje og samfunn», og tar sammen med det opp igjen hvordan «overskrifta frå kristenrett og til kyrkjerett» er å forstå. Her synes jeg det kunne vært nyttig med tydeligere begrepsavklaring av henholdsvis «kristenrett» og «kirkerett». Meg bekjent brukes begrepet «kristenrett» vanligvis om den delen av lovverket som omhandler kirkelige forhold i perioden fra 1024 og fram til reformasjonen, mens Morland operer med en utvidet betydning av begrepet, gjeldende også for perioden etterpå. For hele denne perioden, med unntak av de siste få år, kan man si at kirkens juridiske ordninger har vært nedfelt som en del av det statlige lovverket. I den situasjonen er kristenretten og kirkeretten i stor grad sammenfallende. Når statskirken løses opp, må kirken definere sine egne ordninger, og får dermed en kirkerett som ikke lenger er en del av lovverket. Det er denne endringen tittelen henspiller på – Frå kristenrett til kyrkjerett. Samtidig vil Morland insistere på at det her ikke er snakk om et ideologisk skille, at man vender seg bort fra noe og over til noe annet. For kristenretten handler ikke bare om regler, men om verdier. Det handler om hvordan de bærende verdier i kristenretten har satt sitt preg på holdninger og praksis i folket og samfunnet – og hvorvidt disse verdiene fortsatt gjør det i dag. Selv om begrepsavklaringen kunne vært tydeligere, er det nettopp disse betraktningene som er noe av bokens styrke, at den ser forbi paragrafer og vil inn til det vesentlige i hva som rører seg.

Morland har skrevet en viktig bok, ikke bare som en verdifull historisk gjennomgang, men ikke minst også som en basis for et nødvendig kritisk blikk på de juridiske strukturer og ordninger som er gjeldende for Den norske kirke i dag.

Av Sverre Elgvin Lied, PhD