En hilsen fra Australia til alle dere Guds hellige i Norge og til andre som kanskje hører på. Jeg har blitt bedt om å se på temaet frihet fra avgudsdyrkelse, og frihet fra den største av alle avguder, nemlig meg, meg selv og mitt.
Så hva er egentlig avgudsdyrkelse, og hvorfor bør vi være opptatt av å være fri fra det? En avgud kan være hva som helst som vi setter i stedet for den levende og sanne Gud, slik at dette i praksis blir guden vår, enten vi nå anerkjenner det som en gud eller ikke.
Skriften lærer oss at vi er kalt til å elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte, med hele vår sjel, vårt sinn og vår kraft. Dessuten lærer Skriften oss at vi er kalt til å søke Herren og hans rike over alt annet, inkludert alle gleder og skatter i denne verden. Og videre lærer Skriften oss igjen og igjen at vi er kalt til å sette vår lit til den sanne og levende Gud over alt annet, slik at vi stoler på ham og ikke på falske guder fra andre religioner. At vi stoler på ham, ikke på oss selv. Ikke på egen visdom. Ikke på egen godhet. Ikke på egne tradisjoner, egen kraft eller noe av det menneskelige eller jordiske rundt oss, selv om det kan være gode ting i seg selv. Men når vi prøver å sette dem i Guds sted, blir de svært destruktive. For ingen ting i denne verden er i stand til å fylle Guds sko.
Luther får frem disse bibelske sannhetene i sine katekismer når han snakker om hvordan vi er kalt til å frykte, elske og sette vår lit til den sanne og levende Gud over alle ting, og at alt vi elsker og stoler på mer enn ham, har blitt en avgud for oss. Og det er alvor med denne avgudsdyrkelsen, fordi avgudsdyrkelse ligger i bunnen av all menneskelig synd. Bare tenk på hvordan han tar for seg alle budene og forklarer dem. Det første budet forklarer han med at vi skal «frykte og elske Gud over alle ting og stole fullt og fast på ham». Han gjentar dette når han gjennomgår alle de andre budene. Forklaringen til alle de andre budene begynner med at «vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forakter våre foreldre og overordnede eller gjør dem sinte». Vi skal «frykte og elske Gud, så vi ikke lyver om vår neste, ikke svikter eller baksnakker ham» osv. Med andre ord: Hvis vi virkelig frykter, elsker og stoler på den sanne og levende Gud, vil vi glede oss over hans vilje og være ivrige etter å følge den, slik at vi naturlig holder alle de andre budene. Ta det åttende budet, for eksempel. Det sier at vi ikke skal vitne falskt, men at vi i stedet er kalt av Gud til å være mennesker som alltid snakker sant. Vi har alle løyet, og selv om vi ikke lyver noen rett opp i ansiktet, blir vi stadig fristet til å vri og vrenge på sannheten.
Så hvorfor lyver vi? Vel, vi kan lyve av mange grunner, men en av de viktigste grunnene til at vi blir fristet til å lyve, er at vi er redde for hva andre ville tenke om oss dersom de visste sannheten om oss. Derfor blir vi fristet til å lyve eller gjøre andre ting for å skjule det vi skammer oss over ved oss selv, og så skjønnmale de tingene ved oss selv vi er stolte over. Og vi kunne analysert en hvilken som helst annen synd, og sporet den tilbake til avgudsdyrkelsen som ligger under.
Nå vil nok mange mennesker foretrekke å ikke gå inn på et tema som avgudsdyrkelse, fordi det blir for nært. Ingen av oss er egentlig komfortable med å få synder avslørt, særlig ikke de syndene som går rett til hjertet. Å snakke om avgudsdyrkelse gjør oss alle ukomfortable, men det er likevel svært viktig at vi er villige til å jobbe med dette. For du ser at avgudene våre binder oss og belønner oss dårlig, enten vi er villige til å innse hva avgudsdyrkelsen vår består i eller ikke. Og avgudene våre vil alltid holde oss tilbake fra livet, gleden og velsignelsen som den sanne og levende Gud vil gi oss. Derfor er det å konfrontere oss med våre avguder første steg på veien mot frihet.
I Det gamle testamentet ser vi at avgudene mye av tiden er nokså opplagte. Menneskene knelte for en gullkalv, for Baal og Asjera, eller noe annet. Men i den vestlige verden i dag blir vi vanligvis ikke fristet til å bøye kne for guder av tre eller stein. Noen mennesker blir kanskje det, men de fleste av oss blir det ikke. I stedet har vi alle disse skjulte avgudene i hjertet. For eksempel når vi stoler på vår egen styrke og prøver å skaffe oss alt vi trenger i dette livet på egen hånd, noe som bare Gud kan. Ja, Gud vil at vi skal arbeide og bruke styrken og de forskjellige gavene han har gitt oss, slik at vi gjennom dette kan lære å tjene menneskene rundt oss. Men på samme tid vil han ikke at vi skal stole på vår egen styrke eller de gavene han har gitt oss. Han vil at vi skal stole på ham i stedet. Salme 127 forteller oss at hvis ikke Herren bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Og hvis ikke Herren vokter byen, våker vaktmannen forgjeves. Det som med andre ord er menneskets arbeid og oppfinnsomhet, kan utrette store ting hvis Gud velger å velsigne det vi gjør. Men hvis Gud ikke velsigner vårt arbeid, kan vi ikke oppnå noe som helst. Og når Gud vil velsigne oss, kommer vi til å bli velsignet, selv når det er slutt på våre krefter. For han kan alltid finne en annen måte å sørge for oss på. Derfor må vi alltid stole på ham, ikke på vår egen styrke. Her er vi faktisk ved en av de største avgudene i den vestlige verden, der vi helt grunnleggende antar at mennesket har en løsning på ethvert problem. Vårt samfunn lærer oss ikke å be og vende oss til Gud når det oppstår et problem. Det lærer oss å stole på egen menneskelig styrke og oppfinnsomhet. Og dette smitter faktisk over på kirken også.
Men hva er resultatet av denne typen avgudsdyrkelse? Vel, resultatet er angst og frykt. Hvis alt dreier seg om våre prestasjoner, vil vi alltid lide av prestasjonsangst. Og hvis det alltid handler om hva vi kan klare, og kontrollere, kommer vi alltid til å være fulle av frykt. Det er så mange ting i livet det simpelthen er umulig for oss å få kontroll på, uansett hvor mye energi vi bruker på det. Resultatet er angst og frykt, utmattelse og utbrenthet, når vi løper rundt og prøver å kontrollere alt. Og det ender alltid med fiasko, for på et eller annet punkt er det slutt på kreftene våre.
Men når vi ikke vil høre hva Gud har å si her, noe som ofte skjer, ender det ikke med dét, for da bruker Gud erfaring for å prøve å lære oss det. Vi blir da nødt til å lære på den harde måten, ved at Gud lar de avgudene vi har satt vår lit til, svikte oss. Slik at vi gjennom erfaring lærer at det er forgjeves. Dette kan bety at han tillater å legge på oss forskjellige kors og lidelser for å disiplinere og rense oss for vår avgudsdyrkelse. Så hvis penger eller jordiske fornøyelser er avguder for oss, må han kanskje ta dette fra oss slik at vi gjennom erfaring lærer at vi ikke trenger dem likevel. Eller kanskje vil han la oss beholde dem, men ikke la oss få noen tilfredsstillelse av dem, slik at vi lærer gjennom erfaring at de er ingenting uten ham. Eller kanskje er omdømme vårt en avgud for oss, slik at vi alltid er ute etter bekreftelse fra andre mennesker. Hvis det er tilfellet vil Gud kanskje tillate at vi erfarer å bli baktalt og latterliggjort i stedet, slik at vi blir tvunget til å vende oss til ham for ære, og ikke til andre mennesker. Eller kanskje egenrettferdighet er en avgud for oss. Hvis det er tilfellet, kan Gud kanskje tillate at vi blir tatt i en synd som vi ikke kan skjule, slik at vår angivelige rettferdighet svikter oss og vi blir nødt til å sette vår lit til Kristus i stedet. Eller kanskje vår egen styrke eller våre egne prestasjoner er en avgud for oss? I tilfelle må han kanskje la oss erfare at vi mislykkes og blir utmattet i stedet. Jeg vet med sikkerhet at det har vært en avgud for meg.
Jeg skrev en bok om avgudsdyrkelse, men det betyr ikke at jeg alltid er fri fra det selv. Og som for mange prester, er det en avgud jeg strever med at jeg blir fristet til å prøve å bygge Guds rike på egen hånd, i stedet for å stole på at Gud gjør det. Mer eller mindre ubevisst blir det til at jeg arbeider veldig lange dager til jeg blir helt utslitt. Jeg hadde alle nødvendige intellektuelle verktøy til å analysere denne avgudsdyrkelsen i meg, og faktisk så jeg hadde jeg analysert den, men jeg fant ut at jeg likevel stadig slapp unna. Jeg trengte en bror i Kristus for å innse denne avgudsdyrkelsen. Det var en god venn av meg, som fungerer som min skriftefar og åndelige rådgiver. Etter mange samtaler sa han en dag til meg: «Michael, du er helt klart en arbeidsnarkoman, og det er tydelig at du nekter for det, og du trenger å omvende deg». Vel, disse ordene er litt av en konfrontasjon, men jeg var villig til å høre på ham. Delvis fordi jeg hadde lært å stole på ham, og delvis fordi jeg allerede følte på en utmattelse, som blir resultatet av at man prøver å gjøre så mye egen hånd. Å erfare at min avgudsdyrkelse ikke hadde ført til noe, hadde til slutt forberedt meg på å høre disse ordene fra Gud.
Det er slik Guds fremmede gjerning ser ut. Denne lovens gjerning som vi både hører med våre ører og erfarer i livet, når våre avguder viser seg å være til ingen nytte. Gud gjør alt dette for å hjelpe oss til å se at vi trenger ham, slik at han kan gi seg selv til oss i evangeliet. Denne gode nyheten har alltid sitt sentrum i Herren Jesus Kristus og det han har gjort for oss gjennom sin død og oppstandelse – for å vinne oss tilgivelse for alle våre synder og den evige frelse i gave. Men den gode nyheten er ikke begrenset til dette, men i stedet begynner den å spre seg på alle områder i livene våre. Gud ønsker å gi oss alle andre gode ting av nåde, på hvert område i livene våre. Det innbefatter alt det vi forgjeves har forsøkt å tilegne oss gjennom våre avguder. Her, i evangeliet, finner vi løsningen på avgudsdyrkelsen.
(Oversatt fra engelsk av Astrid Sagnes)