Store spørreundersøkelser verden rundt spør hvert år hva folk egentlig frykter. Svarene skifter noe fra år til år – mellom atomkrig, pest, økonomi, arbeidsplasser, miljøkatastrofer, kunstig intelligens og mye annet. Og andelen som virkelig frykter for fremtiden vokser – særlig blant de unge. Kanskje bør vi som kristne følge nøye med i slike undersøkelser, for Bibelen har mye å si om de fleste livsområder. Og kristen forkynnelse bør alltid lytte oppmerksomt til dem en vil nå frem til. Det kan vi lære av både profetene og av Jesus selv. John Stott talte om «dobbel lytting»: vi skal først og fremst lytte til Guds ord i Bibelen, men også til vår samtid.

En gang tok Jesus direkte tak i to fryktelige hendelser i samtiden, - først et blodbad midt i Jerusalem som Pilatus løste ut, og så et tårn i Siloa som falt og knuste 18 mennesker (Luk 13,1-5). Hans egen kommentar var svært direkte: «Dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de» (v.5).

Desperasjonen inn mot endetiden

Bibelen sier flere steder at menneskene spesielt inn mot endetiden med de siste «trengslene» skal gripes av fortvilselse og angst: «Det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene bli grepet av angst og rådløshet i larmen fra hav og brenninger. Mennesker skal forgå av redsel og gru for det som kommer over jorden. For himmelens krefter skal rokkes.» (Luk 21,25-26).[1] Jesu venner, derimot, skal ikke behøves å gripes av samme fortvilelse – tvert imot: «Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri» (v.28).

Johannes’ Åpenbaring viser hvordan panikken vil bre om seg. Da Johannes i et syn fikk se engel tømme den femte «av de sju skålene med Guds vrede ut over jorden», så han at «folk bet seg i tungen av smerte» (Joh Åp 16,1 og 10). «Men de spottet himmelens Gud for smertene og byllene sine», står det videre (v.11). «Betyr det at folk ikke skal være ateister og human-etikere?» spurte en gløgg student engang vi leste dette på Fjellhaug. Ja, det ser i teksten ut til at folk i endetiden skal forstå at det er Gud som har slik makt at han kan gjøre dette. Og likevel omvendte de seg ikke, står det uttrykkelig (v.11).

Dess nærmere vi rykker Guds endelige dom i Johannes’ Åpenbaring, dess skarpere kommer denne desperasjonen til uttrykk. Når «han som sitter på tronen» – Guds selv, sammen med «Lammet» – Jesus – trer frem til dom, da skal «jordens konger, stormenn og hærførere, de rike og de mektige, hver slave og hver fri, alle gjemte de seg i huler og mellom berghamrer» (Joh Åp 6,15). Så skal de rett og slett be fjellene om følgende: «Fall over oss og skjul oss for ansiktet til ham som sitter på tronen, og for vreden fra Lammet. For den store vredesdagen er kommet, og hvem kan da bli stående?» (v.16-17).

Noen forklarer fortapelsen som et sted der Guds kjærlighet er fraværende. Det er sant så langt det rekker (2 Tess 1,9), men Joh Åp 6,15-17 viser at problemet ikke først og fremst er at Gud er fjern – han er på en måte tvert imot altfor nær. For innfor den hellige Gud står enhver synder i konflikt – med mindre en er dekket av Jesu frelsesverk.

Frykt og angst

Nå skal ikke vi som kristne tale lettvint om frykt og angst. Jesus selv ble grepet av angst, leser vi i Matt 26,37: I Getsemane tok han med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, «og sorg og angst kom over ham.»

Også en slik ting som frykt for forsøpling, forgiftning og ødeleggelse av skaperverket kan være høyst berettiget. Bibelen sier på side 1 at vi mennesker har til oppdrag å «råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden … fyll jorden og legg den under dere!» (1 Mos 1,26 og 28). Når regnskapsdagen kommer skal Gud «ødelegge dem som ødelegger jorden», står det i Joh Åp 11,18.

Samtidig sier Bibelen på en rekke steder at det er Gud selv vi først og fremst skal frykte. Jesus sa en gang at «jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå i hjel og siden har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte!» (Luk 12,5).

Men la frykten vendes til omvendelse!

En misjonær jeg kjente fortalte hvordan han på en flytur fikk plass ved siden av en yngre kvinne. Hun holdt så hardt rundt armlenet på sete at fingrene var hvite. «Er du redd?», spurte misjonæren. Ja, det var hun. «Hva er du redd for? spurte han. «Jeg er redd det skal skje noe med flyet», sa hun. «Å, ja, er det farlig det?», spurte han videre. Hun så forskrekket på ham og forklarte at da kan jo flyet falle ned. «Ja», sa misjonæren, men er det farlig det?» Hun så enda mer forskrekket på ham - «da kan vi jo dø!». «Ja», sa misjonæren like rolig, «er det farlig det?» Som kristen hadde han noe viktig på hjertet til medmennesker som «av frykt for døden er i slaveri hele sitt liv», slik leste fra Hebr 2,15.

For like etter at Jesus så skarpt hadde truet «dere alle» med å omkomme slik de som tårnet hadde falt over, sa han også dette: «Selges ikke fem spurver for to kobbermynter? Og ikke én av dem er glemt hos Gud. Men til og med hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver!» (Luk 12,6-7).

Selv om vi ikke synes frykt og angst høres ut som noen veldig «åndelig» motivasjon for omvendelse, har vi Jesu løfte om at «den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort» (Joh 6,37). Vi får komme til Jesus, alle vi «som strever og har tungt å bære, jeg vil gi dere hvile» (Matt 11,28). Og det sier han helt åpent, uten å begrense strevet til det vi ville kalle direkte «åndelige» saker. «Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjerte, da fryder din trøst min sjel», leser vi i Salme 94,19.

Det kristne håpet

Hele Bibelen er full av tekster om «håp». Mer enn 150 ganger finner vi bare dette ordet i vår Bibel, pluss alle de andre måtene håpet kan uttrykkes på. Vi har et budskap om håp å dele med verden! Gud har ikke trukket seg tilbake fra verden eller gitt den opp. Fremdeles lar han i sin godhet solen gå opp over gode og onde, og han lar det regne over rettferdige og urettferdige (Matt 5,45). Han til og med drøyer med sin gjenkomst av tålmodighet med dem som ennå ikke har vendt om (2 Pet 3,9).

Og likevel skal vi være bevisst på hva det er for et håp og en trøst Bibelen gir. Det blir altfor vagt og utydlig om vi omfavner et hvilket som helst «håp om en bedre verden». Bibelen sier virkelig at Gud vil skape en ny himmel og en ny jord der rettferdighet bor (2 Pet 3,13 og Joh Åp 21,1). Men samtidig sier Bibelen at der skal bare de være med «som er skrevet inn i livets bok hos Lammet» (Joh Åp 21,27). Alle andre skal være «utenfor» (Joh Åp 22,15).

«Jeg vil gi dere fremtid og håp» - om 70 år!

Her kan vi lære noe viktig av den sammenhengen der vi finner verdens mest siterte bibelvers, nemlig Jeremia 29,11: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp». Bakteppet er så tragisk det nesten kan bli, med krig, død og et helt folk ført bort i eksil. Jødene ble ført bort helt til Babylon, og de aller fleste kjente seg åpenbart forlatt av Gud. Men Gud kommer til dem med løfte om «fremtid og håp»!

Det var likevel ikke noen kjapp trøst om snarlig bedring: «Når sytti år er gått for Babel, skal jeg se til dere. Da skal jeg oppfylle mitt gode løfte for dere og føre dere tilbake til dette stedet» (vers 10). Om 70 år! Så lenge skal det gå før de får vende tilbake til Jerusalem, sier Gud.

«Mine tider er i din hånd»

Så det kristne håpet må forankres i Guds planer – både når det gjelder tidshorisont, måte og ikke minst adgangsbiletten. «Mine tider er i din hånd», sa David tillitsfullt (Sal 31,16). Der ligger min fortid, med alle syndene – som Jesus har tilgitt! Der ligger også min nåtid, med alt som bekymrer meg. Der ligger også endetiden, som kommer akkurat på den tiden og måten Gud har bestemt. Og ikke minst ligger min dødsstund og hele evigheten i Guds hånd – i den hånda der navnet mitt allerede står skrevet inn: «Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg» (Jes 49,16 NB88).

Sverre Bøe

(Tidligere publisert i Fast Grunn)

[1] Alle bibelhvenvisninger er fra Bibelselskapets www.bibel.no, om annet ikke er anført.