Godt nytt reformasjonsår!

2026 markerer to viktige reformasjonsjubileer. Det er 500 år siden Luther skrev sin veiledning om å holde gudstjeneste på tysk, og det er like lenge siden briten William Tyndale ga ut hele Det nye testamentet på engelsk. Noen av oversettelsesvalgene hans innebar et evangelisk brudd med pavekirken. Ti år seinere førte det til en brutal avretting ved kvelning og brenning.

De to jubileene hører saklig sett godt sammen. For Martin Luther, som fikk gitt ut sin oversettelse av NT til tysk i 1522, var det maktpåliggende å se et nytt gudstjenesteliv vokse fram der forkynnelsen av Guds ord var omdreiningspunktet. Han kaller dette «den viktigste og fornemste delen av enhver gudstjeneste».

I spørsmål om gudstjenestenes form var Luther både ganske konservativ og relativ pragmatisk i sine råd. Selv om skriftet om den tyske messe er upolemisk for Luther å være, er markeringen av bruddet med den romersk-katolske gudstjenestens vekt på nattverden som prestens offerhandling likevel svært tydelig.

I den evangeliske reformasjonen ligger vekten på nattverden som konkret oppfølging av forkynnelsen. Både forkynnelsens og nattverdens oppgave er å rekke oss nåden. Vi «griper [først og fremst] fatt i de ordene hvor Jesus skjenker oss sin kropp og blod til tilgivelse … og tar med kroppen til dere brødet og vinen, som er hans kropp og blod, til forsikring og pant».

Luthers forslag til gudstjeneste på folkemålet gjelder faktisk tre gudstjenester hver søndag; en morgensamling med forkynnelse fra brevene, en formiddagsmesse med forkynnelse fra evangeliene og en ettermiddagsbønn med forkynnelse fra GT. Forkynnelsen skulle altså være djupt forankret i Guds ord, i tillegg til at den over tid skulle ta for seg alle katekismens deler.

Skriftet om den tyske gudstjenesten inneholder også en henvisning til en type gudstjeneste som Luther kaller for «den rette evangeliske ordningen», men som han verken har folk eller kapasitet til å få realisert i sin tid. Den skulle være for dem «som for alvor ville være kristne» og består av bønn og Guds ord og hjelp til å «utøve kristelige gjerninger», blant annet å gi almisser og å utøve kirkedisiplin. Pietistiske ledere 150 år seinere tok disse tankene videre.

Dagens kirkeliv vil ha godt av et studium i den evangeliske gudstjenestens hensikt 500 år etter. I undervisningen på NLA om dette utfordrer jeg årlig studentene til å reflektere over hvordan gudstjenestens hensikt kommer til uttrykk i tradisjoner de kjenner.

Selv om Luther som reformator også fornyet menighetssangen, legger de fleste merke til at sangen som tilbedelse har en mer framskutt plass i nyere evangeliske menigheter. At vi ærer og ber til Gud er også historisk en viktig side ved kristen gudstjenestefeiring. Tilbedelsen er menighetens svar på at Gud først strekker seg mot oss når evangeliet blir forkynt, ikke et virkemiddel til å mane fram Guds nærvær.

Andre legger merke til at det er store forskjeller i vektleggingen av forkynnelsen i gudstjenestene. Mens mange karismatiske frimenigheter gjerne har 45 minutters taler – ofte kalt «undervisning», andre lav- og frikirkelige gjerne 25-30 minutter, regnes 10-15 minutter som lenge i Den norske kirke.

Denne utviklingen i folkekirken har skjedd bevisst og over tid. I tillegg til «samling» og «utsendelse» legger liturgien nå opp til at gudstjenesten har to brennpunkter, Guds ord/forkynnelsen og nattverden. Den siste har med årene, i motsetning til Luthers forenkling, est vesentlig ut. Forkynnelsen blir tilsvarende fortrengt, gjerne med en tilleggsforståelse av gudstjenesten som et himmelsk drama med dramaturgisk klimaks i alterhandlingen.

Her mener jeg vi bør se på koblingen mellom årets to jubileer. Bibeloversettelse og gudstjenestereform var to sider av samme sak. Både Bibelen og gudstjenesten ble gjort tilgjengelig for folk flest på deres morsmål. Effekten av det kan ikke overvurderes.

For reformatorene hang det nøye sammen med synet på Bibelen. Slagordet «Skriften alene» innebar ingen forakt for tradisjonen. Reformatorene la vekt på å forsvare sin forståelse av Guds ord i samsvar med troen i den eldste kirke. Oppstår det derimot en konflikt mellom tradisjonen og Skriftens ord, er det «Guds ord [som] skal stille opp trosartikler, ellers ingen».

Vi trenger en bibelvekkelse der vi leser den sammen med troende gjennom alle tider – og sammen med troende i dag på alle steder. Her har ingen pavestol eller teologiske professorater forrang, heller ikke tøysete hermeneutikk om at leserens kontekst overstyrer teksten.

Bibelen kan nok være vanskelig å forstå noen ganger og kan kreve både tid, samtale og litt teologisk kompetanse. Likevel er den vel på sitt vanskeligste når vi forstår at den viser oss den hellige Gud og derfor innser at den utfordrer oss til omvendelse, tro og etterfølgelse. Det er forkynnelsens viktigste oppgave å lede oss til i gudstjenesten.

Rolf Kjøde

(Tidligere publisert i Dagen)