Gud og avgud

Hvordan formidler vi gudsåpenbaring og gudsnærvær på en slik måte at vi vet at det er det som formidles, og ikke bare våre egne tanker om Gud? Det er et viktig spørsmål, for om vi tar feil her, blir gudstro til avgudsdyrkelse, og vi formidler egentlig bare en tro på oss selv.

Selvlaget gudstro kommer i mange varianter. Den som er enklest å avsløre, er den tro som sier at det ikke er noen Gud å tilbe. Da har man laget seg en Gud i sitt eget bilde som man så sier ikke finnes. Det er i og for seg helt riktig, men om en blir stående der, blir en selvlaget religionserstatning alt en har, og det blir i det lange løp tomt og perspektivløst.

Et annet og antagelig mye mer utbredt feilgrep er å lage seg en Gud som passer med egne forventninger og behov. Man er da overbevist om at Gud selvfølgelig er på parti med en selv og de som tenker og tror på samme måte, mens alle andre tar feil. Denne tilnærmingen fins også i mer subtile teologiske varianter, hvor en er overbevist om at en har klart å fange Gud gjennom de rette holdninger og/eller korrekte formuleringer, og derfor er avvisende til alle som ikke har nådd opp til ens egen høye standard. Denne varianten er utbredt på tvers av skillet mellom såkalt liberal og konservativ, og er en viktig grunn til at dette skillet alltid er misvisende; det skjuler mer enn det viser.

Den kristne trosbekjennelse insisterer på problemet med å skille mellom Gud og avgud har én og bare én løsning, og det er at Gud selv ble et menneske som manifesterte fylden av gudsnærvær blant oss. Dermed er også alle alternativer til bekjennelsen av Jesus som sann Gud og sant menneske avvist som avgudsdyrkelse. Det tok kirken noen hundre år å komme til klarhet i dette, men siden har dette vært den felles kristne trosbekjennelse.

Dette gir oss ikke det definitive svaret på spørsmålet om hvordan vi skal unngå avgudsdyrkelse, men det lar oss stille spørsmålet mye mer presist. Ingen av oss finner Gud i forlengelsen av våre egne forventninger og overbevisninger. Gud er alltid et annet sted; han kommer alltid til oss fra et sted utenfor oss. Det er en regel uten unntak, og den gjelder uansett hvor fromme og skolerte vi blir. Men det stedet er ikke hvor som helst; det er der Jesus er. Det stedet er i en kirke nær oss når det der forkynnes og manifesteres et evangelium om frelse i kraft av Guds nådige nærvær og intet annet. Der, og bare der, kan vi befris fra avgudsdyrkelsens fristelse.

Knut Alfsvåg

(Tidligere publisert i Dagen)