Guds og verdens virkelighet

Guds og verdens virkelighet

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.

            Denne lovprisende omtale av den treenige Gud er et av de mest presise og ambisiøse gudsutsagn i den kristne gudstjeneste. I motsetning til alt annet er Gud evig og derfor ikke underlagt forandring og forgjengelighet. Denne evighet er imidlertid ikke massiv, ubevegelig enhet; den består, har alltid bestått og vil alltid bestå av den dynamiske kjærlighetsrelasjon mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

            Denne interne kjærlighetsrelasjon som er Guds vesen fra evighet av, har gått utover seg selv og blitt opphav til den verden som vi er en del av. Selv om denne verden er utgått fra og forankret i Guds egen virkelighet, er den underlagt tid og rom, og er dermed grunnleggende annerledes enn Gud selv. Men den er blitt til som en utfoldelse av guddommelig kjærlighet, og målsetningen er at den skal gjeninnføres i den guddommelige kjærlighet som er dens opphav. Det gjelder først og fremst mennesket, som er skapt i Guds bilde og dermed har en unik evne til gudskommunikasjon, men det gjelder også resten av skaperverket.

            Denne verdens forankring i Guds egen virkelighet gir alle fenomener i verden deres unike verdi. Vi skulle derfor omgås Guds skaperverk med respekt og ærbødighet. Siden hin dag i Edens hage har menneskene imidlertid vært blendet av muligheten til å definere godt og ondt selv. Det går alltid galt. I stedet for å preges av kjærlighetens ærbødighet er vårt forhold til hverandre og naturen derfor preget av grådighet og maktmisbruk. De som har makt, skaffer seg mer makt, og de og det som ikke kan forsvare seg selv, blir undertrykt. Respekten for det skaptes iboende og gudgitte verdighet er svak.

            Vi vet at det er slik. Denne forståelse av syndefall og menneskelig egoisme bekreftes av våre erfaringer hver eneste dag. Likevel er vi så forblindet at vi fortsetter langs den samme veien. Vi vet hva problemet er, men nøyer oss stort sett med halvhjertede forsøk på å behandle symptomer i stedet for å gå til problemets årsak.

            Den lovprisende omtale av Gud jeg innledet med, angir en annen vei. Den påstår at det er den evige kjærlighetsrelasjonen mellom Faderen, Sønnen og Ånden som er opphav til alt og gir alt dets mening. Dette er heller ikke skjult for oss, men åpenbart gjennom Faderens, Sønnens og Åndens gjerninger. Her har vi vår forankring, og her har vi vår målsetting. Når vi har dette klart for oss, er det viktigste på plass.

Knut Alfsvåg

(Tidligere publisert i Dagen)