«Half in for Jesus?»

Oddvar Søvik har på Dagens nettsider den 17.03 et innlegg der har går i rette med kritikken som har vært reist mot forkynnelsen under ‘The Send’-konferansene. Han spør retorisk om det er bedre å gå «half in for Jesus» dersom forkynnelsen om å gå «all inn for Jesus» er problematisk. Søvik synes å mene at skepsisen overfor slagordet «all in for Jesus» uvegerlig vil føre til det Bonhoeffer kaller «billig nåde», og slutter derfor sin artikkel med å si at han «vil anbefale å gå «all inn» for Jesus!»

Søvik går ikke inn på det avgjørende spørsmålet i denne sammenheng, den grunnleggende forskjellen mellom lov og evangelium. Utfordringen til å gå «all in for Jesus» er ikke evangelium, men usminket lovforkynnelse. Loven krever jo nettopp dét: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte …!»

I Konkordieformelen bekjenner vi at «forskjellen mellom loven og evangeliet er et særlig herlig lys som tjener til at Guds Ord blir rett delt og de hellige profeters og apostlers skrifter riktig forklart og forstått» (FC SD 5.1). Poenget er at lov og evangelium er hovednøkkelen til rett forståelse av Bibelens budskap. Ser en bort fra denne hovedsak, er resultatet en annen kristendomsforståelse (med ditto spiritualitet).

Forskjellen mellom lov og evangelium dreier seg (noe forenklet) om at mens Loven taler om hva vi skal være og gjøre, taler evangeliet overhodet ikke om hva vi skal være eller gjøre, men om hva vår Herre Jesus har gjort til vår frelse. Loven stiller opp bud og krav, evangeliet gir alt for intet.

Å være en kristen er å leve under evangeliet, ikke under loven. Her er det et enten – eller, det gis ikke noe både – og (jf. Galaterbrevet). Og det er dette som er problemet: En forkynnelse som taler om å gå «all in for Jesus», blander lov og evangelium og fører unge mennesker inn under loven. Når en i tillegg under slike konferanser bruker musikk (såkalt «lovsang») som suggestivt virkemiddel, fungerer dette fort som åndelig manipulasjon.

Bonhoeffer advarer mot «billig nåde». Dette er en berettiget advarsel i møte med en kristendomsforståelse som bruker evangeliet til å avskaffe eller gå på akkord med Guds hellige lov. Evangeliet om hva Gud har gitt oss i sin Sønn forvrenges dersom det brukes som legitimering av min livsførsel (Rom 3,8; 6,1f). At Gud frelser syndere for intet, betyr ikke at Guds lov dermed er avskaffet eller kan tilpasses mine ønsker og behov.

Evangeliet betyr heller ikke at «Gud godtar/aksepterer oss slik som vi er». Det betyr tvert om at Gud frelser oss fra det vi er i oss selv.

Mitt halve og kalde hjerte, min synd og glede over synden, min egenvilje og selvopptatthet står under Guds ubønnhørlige dom. Samtidig elsker Gud sin falne skapning på tross av all den synd som har makten i våre liv. Men Guds store kjærlighet er hellig, og innebærer derfor ikke at Gud ser gjennom fingrene med synd. Syndenes forlatelse betyr ikke syndenes tillatelse.

Unge mennesker som kaller seg kristne og ikke tar det nøye med synden i sitt liv, må ikke få høre at de må ta seg sammen og bli mer helhjertede, «overgi seg fullt og helt». De må få høre at de lever i usannferdighet og må vende om.

Søvik siterer mot slutten av sin artikkel Wilfred Stinissen, som i en andakt skriver om det å følge Jesus. Stinissens ord er som hentet ut av Thomas a Kempis’ ‘Kristi etterfølgelse’, som må kunne kalles en lærebok i katolsk helliggjørelsesteologi. Den lære om å følge Jesus som fremmes i ‘The Send’ og som sammenfattes i slagord som å gå «all in for Jesus», «full overgivelse», «radikal etterfølgelse», o.lign., har et nært slektskap med nettopp denne katolske tenkning rundt helliggjørelsen. Men det er en tenkning som står langt fra evangelisk-luthersk forståelse av disse ting – ikke minst når det gjelder den avgjørende forskjell mellom lov og evangelium.

Jesu innbydelse til å følge ham (Matt 4,19; m.fl.) kan både forstås som lov og evangelium. Forstås ordene som lov – slik vi ser det bl.a. i ‘The Send’ – blir det en kaller etterfølgelse og å være disippel noe som først og fremst handler om hva jeg skal gjøre og være. Forstås ordene som evangelium, blir ordene en gave: Tenk at en synder som jeg, skal få være hos Jesus, stå under hans nåde og skue hans herlighet.

Her er det kanskje på sin plass å minne om at det er når Jesus sier sitt «Følg meg!» til Matteus at det lyder: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt» (Matt 9,12). Å følge Jesus er å komme under behandling av den store Legen, ikke å bli ansatt av en krevende arbeidsgiver.

Jan Bygstad, formann i FBB

(Tilsvarende tekst publisert i Dagen)