Høre fra Gud

Pete Greig, Å høre fra Gud: En enkel veiledning for helt vanlige mennesker.

Oversatt av Karina Loka.

Hermon forlag, 2026.

267 sider.

Forfatteren av denne boken er en engelsk pastor og leder av en bønnebevegelse som kaller seg 24-7. I denne boken har han satt seg fore å formidle sine erfaringer og refleksjoner om hvordan vanlige mennesker kan ha en nær, samtalende relasjon med Gud. Den engelske originalutgaven har et begeistret forord av John Mark Comer, en amerikanske evangelikal pastor som har hentet inspirasjon både fra mystikere og karismatikere. Den norske utgaven har et anbefalende forord skrevet av Egil Elling Ellingsen, som er pastor i IMI-kirken i Stavanger.

Den sentrale bibeltekst i boken er fortellingen om Emmaus-vandrerne, og i forfatteren følger denne fortellingen ved å understreke at Gud først og fremst taler gjennom Jesus. Dette er nærmere utfoldet gjennom bokens to hoveddeler, som er kalt Guds ord – vox externa og Guds hvisken – vox interna. Dette skillet er relatert til det skille forfatteren mener å finne i Bibelen mellom Guds ord åpenbart i Bibelen («logos») og det Gud kontinuerlig taler til oss her og nå («rhema»).

Vox externa er utfoldet i kapitler om hvordan Gud taler gjennom Bibelen, gjennom bønn, og gjennom profetisk tale. Som historiske referanser presenterer forfatteren her synspunkter fra Augustin, Ignatius av Loyola og Heidi Baker, en amerikansk misjonær i Mosambik. Forfatteren peker på lectio divina-tradisjonen som en hjelp til å tilegne seg Guds ord. Forfatteren er klar over at påstander om profetisk tale kan fungere som legitimering av egne ideer, og understreker derfor at slik tale på prøves på bestemte kriterier: Er budskapet til oppbyggelse og oppmuntring, er det i tråd med Bibelens overordnede budskap og samsvarer det med Jesu karakter og oppdrag?

Kapitlene om vox interna dreier seg om å høre Guds tale i stillheten, i drømmer og det underbevisste, og om hvordan Gud taler gjennom skaperverket og kulturen. De historiske referansene er her Nicolas Herman, en munk og mystiker fra 1600-tallet, Julian av Norwich, en kvinnelig mystiker fra 1300-tallet, og George Washington Carver, en foregangsmann i landbruksteknologi i det 20. århundre. Gjennom hele boken veksler framstillingen mellom referanser til bibeltekster og gjenfortelling av menneskers åndelige erfaringer.

Dette er ikke en fagbok om mystikk og åndelige erfaringer. Likevel prøver forfatteren å ha en viss kritisk distanse til det han skriver om. Han er klar over at det å vise til karismatiske erfaringer er et maktmiddel som kan misbrukes, og han ønsker en bredere tilnærming som er bibelsk forankret og unngår å relatere Gud bare til rent åndelige erfaringer. Ved å forholde seg til mystikere fra kirkens historie prøver han også å gi framstillingen en viss økumenisk bredde.

Boken mangler likevel mye på å være en sakssvarende framstilling av hvordan vi i dag kan erfare Guds nærvær. Det grunnleggende metodiske skille mellom logos og rhema har hverken historisk presedens og eller bibelsk tilknytning. I nytestamentlig gresk kan det ikke skilles mellom disse to ordene på den måten teorien forutsetter; i Joh 12,48 er de til og med brukt som parallelle uttrykk for samme fenomen. Denne distinksjonen er noe vår tids karismatikere griper til når de vil gi sine profetier et skinn av bibelsk legitimitet.

Det filologisk og historisk problematiske er nå en ting. Verre er det hva dette skillet mellom historisk og aktuell avslører når det gjelder de grunnleggende forutsetninger boken er skrevet ut fra. Utgangspunktet er en materialistisk virkelighetsforståelse hvor den troende er avhengig av stadige bekreftelser på Guds realitet i form av profetier og åpenbaringer. Nå kan man riktignok aldri være sikker på at dette er reelle gudsåpenbaringer; Greig regner med en ganske stor feilprosent her. Noen ganger viser erfaringen likevel at dette treffer, og da virker det trosbekreftende og trosstyrkende. Det kan virke som forfatteren tenker seg at Gud faktisk er avhengig av menneskers bekreftelser for i det hele tatt å få gjennomført sine planer. Perspektivet er slik svært menneskesentrert; det er menneskets åndelige opplevelser som er den akse det hele dreier seg rundt, og «Gud» er den merkelappen en gir slike erfaringer når de oppleves meningsfulle.

Gudsbildet blir på denne måten smalt og snevert. Gud er en årsak som må konkurrere med alternative årsaksforklaringer for å gjøre seg gjeldende; han må rettferdiggjøre sin eksistens ved å gi underfulle åpenbaringer om hva folk skal bruke livene sine til. Forfatteren røper iblant en forståelse av at et møte med Gud også kan ha perspektiver ut over dette, men slike refleksjoner får ikke noe rom å utvikle seg i.

På denne måten lander til syvende og sist også denne boken, som moderne karismatikk stort sett gjør, i en virkelighetsforståelse som både er menneskesentrert og overveidende sekulær. Forfatteren har nok et ønske om å være forankret i Bibelen og kirkens tradisjon, men er altfor ukritisk i forhold til samtidens forutsetninger til at det blir noe mer enn et uoppfylt ønske. Den som har et ønske om å befris fra åndelig selvopptatthet, trenger ikke lese denne boken.

21.7.2026

Knut Alfsvåg