Hva er gudsfrykt?

Noen sentrale bibelske perspektiver på gudsfrykt

Begrepet «gudsfrykt» er godt innarbeidet i det kristne språket. Vi har det fra Bibelen og bruker det i en rekke forskjellige sammenhenger. Gjennom forkynnelse og opplæring underviser vi om forskjellen mellom «barnefrykt» og «trellefrykt». I Pontoppidans klassiske katekismeutlegning, Sannhet til gudfryktighet, behandler han spørsmålet om gudsfrykt i spørsmål 79-86 og i denne artikkelen skal jeg bruke hans forklaring som en disposisjon til å nevne noen sentrale bibelske perspektiver på gudsfrykt.

Pontoppidans forklaring

Vi begynner med å sitere Pontoppidans forklaring i sin helhet, slik hans tekst er gjengitt i en utgivelse fra DELK i 1996:

79. Hva vil det si å frykte Gud?
Det er å føle dyp respekt for Guds hellige majestet, så en er redd for å vekke hans rettferdige vrede ved å gjøre synd. (Matt 10,28; Fil 2,12)

80. Hvor mange slags gudsfrykt er det?
To slags: trellefrykt og barnefrykt.

81. Hva er trellefrykt?
Når en frykter Gud bare fordi en er redd for straff, uten å elske ham og stole på ham. (1 Joh 4,18)

82. Hva er barnefrykt?
Når en er glad i Gud og av den grunn redd for å gjøre ham imot, selv om en ikke hadde noen straff å vente. (1 Mos 39,9)

83. Hva slags frykt finner en hos sanne kristne?
Som Guds barn har de egentlig barnefrykt, men den blir ofte blandet med noe trellefrykt, særlig når de er i anfektelser. (Rom 8,15; Matt 8,26)

84. Hva kjenner man et gudfryktig menneske på?
Det hater og skyr synden som sin største fiende, og kan umulig få seg til å gjøre noe ondt med overlegg. (Ord 8,13)

85. Men alle som leser Guds ord og synger og ber mye, er vel gudfryktige mennesker?
Ikke alltid. Det finnes også mennesker som har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. (2 Tim 3,5)

86. Hva er det som virker sann gudsfrykt?
Tro og kjærlighet. Den som tror og elsker Gud, er redd for å gjøre sin gode Far imot.

Definisjon av gudsfrykt

Det norske ordet «gudsfrykt» er en genitivkonstruksjon som kan uttrykke både den frykten man har for Gud (dvs. at Gud er objekt for frykten) og den frykten Gud virker og inngir (dvs. at Gud er subjekt/opphavsmann for frykten). Dette samsvarer godt med hvordan de tilsvarende hebraiske og greske uttrykksmåtene best skal forstås. Vi må på alvor at Bibelen bruker ordet «frykt», men vi skal også oppdage at ordet har en bredere teologisk betydning enn bare skrekk og redsel. Det kommer vi tilbake til nedenfor.

Når Pontoppidan forklarer ordet, er utgangspunktet hans å finne i spørsmål 78, hvor han taler om hva levende kunnskap om Gud virker, nemlig «At en i sannhet frykter, elsker og stoler på ham». Dette samsvarer naturlig nok med hvordan Luther sier det i katekismen, hvor han i sin forklaring til det første budet skriver: «Vi skal frykte og elske Gud over alle ting og sette all vår tro og lit til ham».

Frykte og elske, altså. Innenfor religionssosiologien har Rudolf Otto i sitt klassiske verk beskrevet denne ambivalensen gjennom uttrykket «det numinøse». Det numinøse betegner det som både er fryktinngytende og tiltrekkende på samme tid. Otto kalte det for «mysterium tremendum et fascinans». Det er noe vi vil ha, samtidig som vi skjelver i møte med det. Nettopp denne beskrivelsen av gudsmøter finner vi også i Bibelen, for eksempel når Peter går fram til Jesus, samtidig som han ber ham om å gå bort:

Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» (Luk 5,8)

Gudsfrykten oppstår gjennom at man møter og får kunnskap og kjennskap til Gud. Dette møtet skjer først og fremst gjennom hans ord.

Positiv og negativ gudsfrykt

Den kjente skjelningen mellom barnefrykt og trellefrykt har alltid fulgt den lutherske undervisningen om gudsfrykt. Det er en skjelning utledet av Bibelens bruk av ordet, og den viser hvordan begrepet brukes på en måte som er bredere enn bare skrekk og redsel.

Vi kan først se på noen tekster som understreker redselen. Ikke minst gjør det seg gjeldende i tekster som handler om Guds hellighet, vrede og dom:

For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke. (5 Mos 10,17)

De skal gjemme seg i fjellhuler og bergkløfter for redselen Herren vekker, for hans storhet og velde når han reiser seg for å slå jorden med skrekk. (Jes 2,21)

Bibelen viker ikke tilbake for å beskrive Gud som skremmende. Han er skremmende i sin hellighet, og enda mer i sin vrede og dom. Mennesket tåler ikke et nakent og bart møte med Gud. «Ingen kan se meg og leve», sier Herren til Moses. Og tenk bare på Israelsfolket da de var samlet ved foten av Sinai og hørte Guds stemme proklamere ut budene, slik vi leser det i 2 Mos 20. Folkets umiddelbare reaksjon var et høylytt rop om en mellommann:

De sa til Moses: «Tal med oss du, så skal vi høre! Men la ikke Gud tale med oss, for da kommer vi til å dø.» (2 Mos 20,19)

Selv Guds stemme var for mye. Hvor mye mer overveldende og umulig å bære vil det ikke da være å se Gud i all hans hellighet og herlighet? Luther skriver derfor at det er «utålelig og uutholdelig for den menneskelige natur med sansene å ville utforske og fatte hans uendelige og ubegripelige vesen, majestet og herlighet.»

I møtet med Guds hellighet, møter vi ham i hans lov. Derfor er ikke dette veien å gå. I stedet ber Luther sine tilhørere og lesere om å se til at «du ikke vet om noen annen Gud eller gir akt på noen annen Gud enn mennesket Jesus Kristus. Grip kun ham og heng ved ditt hjerte fast ved ham og la alle tanker og spekulasjoner om Guds majestet fare».

For bare slik, i et møte med Jesus i evangeliet, kan barnefrykten oppstå. Den kjennetegnes ved at den forholder seg til at Gud på en og samme tid er både skremmende og god. Ikke minst finner vi en rekke eksempler på dette i Bibelens bønner:

Jeg sa: Å, Herre, himmelens Gud, du store og skremmende Gud, som holder pakten og viser kjærlighet mot alle som elsker deg og holder dine bud. (Neh 1,5, se også Neh 9,32)

Jeg ba til Herren min Gud og bekjente: «Å, Herre, du store og skremmende Gud, som holder pakten og er trofast mot alle som elsker deg og holder dine bud! (Dan 9,4)

Barnefrykten erkjenner at Gud er stor og skremmende, men vet også at han er god, holder sin pakt og viser kjærlighet og trofasthet mot sine.

Gudsfrykt og anfektelse

I god luthersk ånd er Pontoppidan opptatt av anfektelsen, og erfaringen av at barnefrykten og trellefrykten blandes sammen. Job er en av mange i Bibelen som opplever sjelens natt og hvordan anfektelsen gjør at all barnlig trygghet forsvinner:

Derfor frykter jeg for å møte ham. Jeg tenker etter og blir skrekkslagen. Gud gjør meg motløs, Den veldige skremmer meg. (Job 23,15-16)

Mange mennesker har det slik i sitt gudsforhold. Det kan skje i korte glimt, men også være et mørke som ligger over sjelen i lange perioder. Ofte går det sammen med andre psykiske plager, for eksempel angst og depresjon. I slike perioder angripes både troen og frimodigheten. Bibelen gir oss tekster som kan sette ord på denne smerten (f.eks. Sal 13 eller 88), men dette er virkelig et kall til å vise omsorg og kristen søskenkjærlighet.

Gudsfrykt og tro

Basert på det vi har sett så langt, er det riktig å si at det er en sammenheng mellom gudsfrykt og tro. Litt forenklet kan vi si at det riktige gudsforholdet oftest kalles «gudsfrykt» i GT, mens det i NT kalles «tro på Jesus». Troen er altså en del av gudsfrykten. Et eksempel på dette finner vi i 1 Mos 22, i den kjente fortellingen der Abraham bes om å ofre Isak. Når Abraham til sist stanses av Gud, like før han skal til å ta livet av sønnen sin, sier Gud følgende:

Han sa: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for meg.» (1 Mos 22,12)

Denne episoden henviser Hebreerbrevet til i kapittelet om de store trosheltene i GT. Da brukes ikke «gudsfrykt», men «tro» for å beskrive Abrahams holdning overfor Gud:

I tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Sin eneste sønn var han villig til å ofre, enda han hadde fått løftene (Heb 11,17)

Bibelen taler også om at gudsfrykt er noe som kan læres:

Kall folket sammen, menn, kvinner og barn, og innflytterne som bor i byene dine, slik at de hører og kan lære å frykte Herren deres Gud og trofast følge hvert ord i denne loven. (5 Mos 31,12)

Vi stilles overfor et paradoks her. Vi leser her at gudsfrykt kan læres, men holder samtidig fast ved at sann tro og gudsfrykt kun kan oppstå gjennom å bli skapt og gitt ved evangeliet. Vi kan «løse» paradokset ved å si at dersom gudsfrykten bare blir den tillærte, vil det bli til trellefrykt. Derfor er det nødvendig at noe mer skjer, slik at barnefrykten kan skapes i et hjerte. Men for at dette skal skje, må barna læres opp i troen og få evangeliet forkynt for seg. Denne skjelningen er i bedehus- og vekkelsesbevegelsen ofte uttrykt ved ordene «oppdragelseskristendom» og «vekkelseskristendom».  

Gudsfrykt og troens innhold (teologi)

I forlengelsen av sammenhengen mellom gudsfrykt og tro, kan vi også nevne at Bibelen har en del avsnitt som knytter sammen gudsfrykt og troens innhold, dvs. teologien. Det finnes sann lære som bygger opp gudsfrykten, og gal lære som river den ned. Det er en viktig påminnelse til alle som underviser og lærer i Guds menighet:

Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort. Han ble åpenbart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet. (1 Tim 3,16)

Den som kommer med en annen lære og ikke holder fast ved vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører gudsfrykten til, (1 Tim 6,3)

Gudsfryktens nytte

Både barnefrykten og trellefrykten er nyttige, men på ulike måter. Selv om trellefrykten innebærer at man ikke har lært Gud å kjenne i hans godhet og kjærlighet, kan trellefrykten holde synden i sjakk. Det er godt på mange nivåer. Men enda bedre er det om trellefrykten driver et menneske inn i den fortvilelsen og hjelpeløsheten som gjør at et menneske til slutt roper som tolleren i templet: «Gud, vær meg synder nådig».

Barnefryktens nytteverdi er annerledes. Den er også en beskyttelse mot synd – positivt motivert i kjærlighet til Gud. Men den driver også et menneske til å følge Jesus og hans vilje:

Å frykte Herren er å hate det onde. Jeg hater hovmod og stolthet, den onde vei og all svikefull tale. (Ord 8,13)

Og nå, Israel, hva er det Herren din Gud krever av deg? Bare dette: at du frykter Herren din Gud, så du alltid går på hans veier og elsker ham og tjener Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel; (5 Mos 10,12)

Men du, Guds menneske, hold deg borte fra dette og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, utholdenhet og ydmykhet. (1 Tim 6,11)

Et liv i henhold til Guds lov og ordninger beskrives gjentatte ganger i Bibelen med ordet «visdom». Den vise frykter Gud og vandrer på Guds veier, og blir bevart av visdommen:

Så sa han til mennesket: Å frykte Herren, det er visdom, å vende seg bort fra det onde, det er forstand. (Job 28,28)

Min [Visdommens] frukt er bedre enn det fineste gull, den vinning jeg gir, er bedre enn utsøkt sølv. Jeg går på rettferdighetens vei og holder meg på de rette stier. (Ord 8,19-20)

I forlengelsen av dette, skal vi også merke oss at gudsfrykten settes i forbindelse med kjærligheten vi skal ha til hverandre i Guds menighet, som naturligvis også handler om en rett livsførsel:

Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus! (Ef 5,21)

Skinn av gudsfrykt

Det siste momentet vi skal se på i denne artikkelen er den sørgelige sannhet at gudsfrykt kan være falsk, eller til og med tilgjort og et skuespill. Bibelen advarer mot dette flere steder:

De fryktet Herren, men dyrket sine egne guder på samme måte som folkeslagene de var bortført fra. (2 Kong 17,33)

I det ytre har de gudsfrykt, men de fornekter gudsfryktens kraft. Vend deg bort fra slike folk! (2 Tim 3,5)

Dette kan i mange tilfeller være et selvbedrag. Når Jesus taler så hardt som han gjør mot fariseerne, er det kanskje nettopp for å advare så høylytt som mulig mot dette selvbedraget. Han kaller dem derfor «hyklere». Grunntekstens ord (hypokrites) betyr blant annet skuespiller, dvs. en som tok på seg en rolle for å deklamere et budskap fra en scene. Det er mulig å si og gjøre alle de tingene som hører til gudsfrykten, uten at hjertet er omvendt til Gud. Bibelen advarer alvorlig mot dette.

Knut Kåre Kirkholm

(Tidligere publisert i Fast Grunn)