Hva er profetisk tale?

På Dagens nettsider den 24.03 har pastor Jens Thoresen et innlegg der han holder frem viktigheten av «profetisk tale». Han skriver: «Å tala profetisk er den viktigaste av alle Andens gåver. Den byggjer opp kyrkja meir enn noko anna …. Difor ber apostelen Paulus kyrkja i Korint, og med det også oss, om å streva etter å tala profetisk.» Han understreker videre nødvendigheten av ikke å «ringeakte profetisk tale», og at alt må prøves.

Jeg regner med at Thoresens artikkel er ment som respons til advarselen mot svermeri som bl.a. undertegnede har fremholdt i avisen. Jeg fastholder at kursene som holdes der en skal lære seg å høre Guds stemme i eget indre, er svermeri og i strid med Guds ord.

Problemet både med Thoresens artikkel og lignende innlegg er mangelen på klarhet. For det første gis det ingen definisjon eller forklaring på hva en mener er profetisk tale. For det andre vegrer en seg for å ta tak i spørsmålet rundt svermeriet og den åndelige usunnhet som følger med dette.

Hva er så profetisk tale? Vi har noen klare eksempler på dette i NT, først og fremst Peters tale på Pinsedag (Apgj 2). Her finner vi en klar forkynnelse av evangeliet om Jesus sammen med et ord som rammer samvittighetene: «Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet» (2,37). Under Åndens inspirasjon forkynner Peter et Guds ord som treffer. Noe lignende hører vi om Stefanus (Apgj 7). Også her ser vi et bestemt resultat: «Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet» (7,54),

Tilsvarende ser vi Paulus beskrive frukten av profetisk tale i Korinterbrevet: «Men dersom alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller ukyndig, da blir han avslørt av alle og dømt av alle, og det som er skjult i hans hjerte, åpenbares. Så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig iblant dere!» (1 Kor 14,24f)

Ut fra dette kan vi se at det som kjennetegner profetisk tale er en forkynnelse av Guds ord som har en åndskraft som avslører menneskers synd og derfor rammer dem i samvittigheten. Dette svarer til Jesu undervisning om Åndens gjerning: «Når han kommer, Sannhetens Ånd, skal han overbevise verden om synd ….» (Joh 16,8).

Forkynnelse som beskrevet i disse tekstene skaper åndelig sunnhet fordi de driver til omvendelse og skaper «frukt som er omvendelsen verdig» (Matt 3,8). Lignende profetiske budskap hører vi f.eks. i sendebrevene i Åpenbaringsboken, likeså ser vi det samme i Døperens forkynnelse.

Annet er ikke verd å kalle profetisk tale, - aller minst den slags åndelig pludring en tidvis kan høre fra mennesker som hevder seg å høre Guds/Åndens stemme i sitt eget hjerte.

Ved siden av den åndelige usunnhet som ligger i at en søker Åndens tale i eget indre, er det et annet problem som også gjør seg gjeldende i denne sammenheng, nemlig det psykiatriske. Mennesker som hører stemmer i sitt indre, befinner seg ikke sjelden i en psykiatrisk faresone. Og en spiritualitet som legger vekt på, ja, søker å fremelske det å lytte til stemmer i sitt indre, representerer en fare for nettopp slike sårbare sjeler. Det kan også stå i fare for å lede mennesker med en sårbar eller labil psyke inn i en type åndelighet som kan vise seg sykdomsfremkallende eller -forsterkende.

I møte med slike foreteelser er den lutherske/bibelske vektlegging på det ytre Ordet faktisk helsebringende. Det er gjennom de ytre midler som er oss gitt i ord og sakrament at Herren kommer til oss med sin Ånd. Herren har knyttet sine løfter til at vi bruker disse nådens midler. Likesom mat tilføres oss utenfra, så også med åndelig mat. Likesom øynene ikke ser seg selv, men det som ligger utenfor oss, slik skal også det åndelige øye rettes utad – mot Herrens gaver i nådens midler, ikke innad.

Men nettopp her ser vi også noe av det som har vært Guds folks problem gjennom alle tider: Å høre Guds ord slik det lyder i lov og evangelium – for alvor – det ser ut til å være vanskelig (se f.eks. Jer 7,22-28; Luk 10,38-42). Stillhet i møte med Guds ord er sjelden vare. Og i en tid der larmen blir stadig sterkere, og har trengt inn i menighetene, er det å bli stille for Ordet langt mer nødvendig enn å prøve å høre en stemme i sitt eget hjerte.

Jan Bygstad, formann i FBB

(Også publisert i Dagen)