Hva tar en hensyn til?

Det er avgjørende for den som er satt til å forkynne Guds ord at han er fri i forhold til mennesker. Indre frihet i forhold til mennesker dreier seg om å bli løst fra menneskefrykt og menneskefryktens tvilling, trangen til å behage. Derfor sier Jesus til Paulus allerede ved kallet utenfor Damaskus: «Jeg frir deg fra alle dem som jeg sender deg til» (Apg 26,17).

Mennesker har så mange slags forventninger til forkynnelsen, så mange slags ønsker, meninger, fordommer, preferanser og ‘likes’. Dersom forkynneren tar hensyn til dette eller – enda verre – lar seg styre av det, mister saltet sin kraft. Derfor er det av største betydning at forkynnelsen i en viss forstand er hensynsløs, dvs. ikke tar hensyn til hva ‘folk’ ønsker og mener, men ene og alene til Guds ord.

Det naturlige menneske mangler enhver forutsetning for å gripe evangeliet. Når Jesus irettesetter Peter og sier: «…. du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til» (Matt 16,23), setter han fingeren på årsaken til anstøtet mot evangeliet. Slik den blinde mangler evnen til å oppfatte lys, mangler mennesket øyne til å oppfatte, se og forstå det som hører Herren til. Dette er hovedårsaken til de mange slags negative reaksjoner i møte med tydelig bibelsk forkynnelse.

Derfor er den første forutsetning for sann og rett forkynnelse en dyp og grunnleggende omvendelse hos forkynneren selv. Det nye testamentes hovedord for omvendelse betyr bokstavelig «å endre sinn». På dette område handler det om å lære å tenke og tale slik Guds ord taler (Jes 55,6ff; 1Kor 2,6ff; 2Kor 10,5).

Fristelsen til å la seg påvirke av menneskers forventninger og ønsker, er en betydelig fare for enhver forkynner. Gir han etter for slikt, vil han sikre seg godt omdømme og bli godt likt, bli etterspurt og anerkjent. Men han mister Herrens ros. Paulus’ frihet fra menneskers dommer er forbilde for enhver predikant: «For meg betyr det ingen ting om jeg blir dømt av dere eller i det hele av noen menneskelig domstol …» (1Kor 4,3) Og: «Var det mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener» (Gal 1,10).

Predikantens fristelse går regelmessig ut på å tilpasse talen til det ‘folk’ finner akseptabelt. For den som vil være bibeltro, består fristelsen i å utelate eller tie om tekster eller tema som en vet kan støte folk. Den som har et kritisk forhold til (deler av) Bibelen, ser det som regel ikke som noe problem å følge tidsånden. I begge tilfeller handler det om ulike grader av tilpasning. I stedet for salt har man sukker i forkynnelsen.

Når Jesus sier sitt «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!» (Mark 16,15), sender han disiplene ut med et budskap som verden ikke vil ha. Det er tvert om et budskap som vil bli møtt med dypt fiendskap og vil føre til at disiplene forfølges: «Se, jeg sender dere som får blant ulver» (Matt 10,16). De må være beredt på martyriet. For det naturlige menneskets sinn er fiendskap mot Gud (Rom 8,7).

Evangeliet er ikke en etterspurt «vare», et «tilbud» som treffer etterspørselen i markedet. Derfor vil det å være en rett forkynner av Guds ord alltid bety å gå inn under korset. «Men jeg vil aldri rose meg av noe annet enn av vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden» (Gal 6,14).

Avgjørende i denne sammenheng er forståelse for det hellige, for at vi har med Den Hellige å gjøre. Dypest sett speiler all forkynnelse og alt kristent arbeid hva slags gudsbilde en står overfor. Hvor forkynnelsen fortier, banaliserer eller trivialiserer, har en ikke lenger med Den Hellige å gjøre. For det hellige kan ikke populariseres.

Den fristelse som forkynneren står overfor, gjør seg også kollektivt gjeldende i menighetens arbeid og arbeidsformer. En ønsker å fjerne anstøtet slik at en ikke skal komme til å provosere for mye. Det er jo «klok» misjonsstrategi, slik kan en «nå folk». Som det ble sagt i forbindelse med en serie møter nylig: En ønsket «å ufarliggjøre det å være en kristen». Så presenteres en kristendom med sukker på.

Men en ufarlig kristendom er en falsk kristendom.

Et viktig middel for å forsøke å få folk i tale, er å tilpasse «møteform» til det folk liker. Intet i «formen» må oppleves støtende for en kirkefremmed. Møtesalen bør være mest mulig fri for symbolikk som kan være fremmedgjørende. Møteleder bør sørge for at alle føler seg vel, og kan være trygge på at her skal vi ha det fint sammen.  Taler og møteleder bør være ungdommelige og friske, musikken likeså. Det som er «kjedelig» må for all del unngås. Derfor må både møteform og tale ikke være «tungt». Det «lette» og det «kule» er idealet. Det har også den største betydning at pastor/prest gjør klart at han er «et vanlig menneske». Han/hun er interessert i fotball, liker fredagstaco, og er veldig glad for at konen hjelper ham med å skifte bleier på minstemann. Talen bør ikke være altfor alvorlig eller «tung», men uhøytidelig – helst må en få forsamlingen til å le og hygge seg. Enhver form for høytid må unngås, Kanaans språk likeså.

Den gode hensikt ligger bak: Man vil nå ‘folk’ ved å tilpasse seg ‘folk’, «tale et språk som folk forstår.»

Problemet en står overfor i tenkningen rundt en «søkervennlig» eller «lavterskel» møteform, er at en lar dem en ønsker å nå, få definisjonsmakt. Deres preferanser og ‘likes’ blir normgivende. Enten det er unge eller kirkefremmede skal en «møte dem på deres egne premisser». Kommer noen av disse innom, skal de kjenne seg igjen og føle seg bekreftet slik at de får lyst til å komme igjen. For mennesket tørster etter bekreftelse – ikke minst fra Gud.

Ved å gi dem en ønsker å nå definisjonsmakt, legger man tre snublesteiner inn i tjenesten med å formidle evangeliet: For det første ligger det en implisitt innrømmelse av at de ufrelste har rett til å stille krav til evangelieformidlingen. Mennesker som mangler åndelig dømmekraft og derfor ikke har forutsetning for å forstå budskapets egenart, opplever dermed at den kristne menighet indirekte medgir at deres anstøt er berettiget.

For det andre fører denne innrømmelsen uvegerlig til at når en tilpasser formidlingen til folks ønsker og forventninger, havner en i trelldom under menneskemeninger. I frykt for «å miste» de unge, tilpasser en seg ungdomskulturen. En vil vinne verden gjennom å skikke seg lik verden. Men resultatet er altfor ofte motsatt: Verden får innpass i menigheten, menigheten verdsliggjøres.

For det tredje hviler tilpasningen i en manglende tro på Ordets virkekraft: Det en forestiller seg skal bryte ned menneskers motstand mot evangeliet, er ikke Guds ord, men å innrette troens fremtredelsesform etter folks ‘likes’. En vil være «relevant» i møte med tidens utfordringer ved å la tidsånden styre.

Men saken er: Fjerner vi anstøtet i budskapet, mister det sin kraft. Sukker kan ikke erstatte salt. Når evangelieformidlingen omgjøres til et «tilbud», kommer en lett i skade for å gjøre det billig. Når evangeliet fremstilles som Guds allmenne aksept, inkludering og bekreftelse, forfalskes det. Fordi en fortier eller neglisjerer at evangeliet innbefatter omvendelse fra synd, og derfor uomgjengelig innebærer det falne menneskes korsfestelse og død.

Men evangeliet er det mest dyrebare av alt. Det er hellig og skaper hellighet. Som Jesus selv er det ikke nedenfra, men ovenfra (Joh 8,23). Det innbyr til et «rike som ikke er av denne verden» (Joh 18,36f), og vil derfor alltid være et fremmedelement i en fallen verden. Korset setter skille, skille mellom det som er av verden og det som ikke er, skille mellom hellig og vanhellig, skille mellom Guds tanker og mennesketanker, Guds gjerning og menneskeverk, skille mellom frelst og ufrelst, skille mellom synd og rettferdighet.

Derfor er det også slik at der Guds folk (lik Israel under profeten Samuel) sier «Vi vil være som alle de andre folk!» (1Sam 8,20), fornekter det sitt kall og sin identitet som det hellige folket. For Guds hellighet er den fundamentale identitetsskapende realitet for Guds folk: «Dere skal være hellige for meg, for jeg, Herren, er hellig. Og jeg har skilt dere ut fra folkene, for at dere skal høre meg til» (3Mos 20,26).

Det er til en gruppe kristne som har blitt sosialt stigmatisert, utsatt for forakt og mobbing selv fra sine nærmeste, at det lyder: «La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!» (Hebr 13,13). For Herren har aldri lovet sine medgang og suksess i tjenesten. Derfor skal vi heller ikke legge an tjenesten slik at behovet for aksept styrer metoder og midler i arbeidet:

«Jeg vil fri deg fra alle dem jeg sender deg til!»

Jan Bygstad, formann i FBB